Musikk for regnskogen, og gamle menn som finner tonen.
Av Arild R. Andersen
Maijazz stiller med et bredt og spennende program på sin nest siste dag. Det skorter virkelig ikke på gode lørdagstilbud, og den sjangermessige spredningen er god. Vever pianojazz, brutale gitarattack, Mingus-gull og nytt formspråk i skjønn forening. Jeg lager meg en løype for dagen og starter tidlig.
Klokka er bare ett når Bjergsted Jazzensemble går på scenen for å spille gammel Garbarek og eldre Mingus. Det navnløse verket fra Jan Garbareks hånd stammer fra 1987, og gjenoppstandelsen her på Maijazz har en lang og noe kronglete bakgrunnshistorie. Det er duket for sterkt historisk sus.
Studentene i storbandet starter med Charles Mingus, og de har gjort leksene sine. Anført av Simen Kiil Halvorsen lykkes Bjergsted Jazzensemble med dynamikken og arrangementene. Ja, de får også fin kontakt med det indre livet man bør vekke i den store bassistens kjente låter. De solistiske innslagene bærer bra. Her er det åpenbart flere som er i ferd med å finne sin egen stemme. Bandet spiller «Sue´s Changes», «Fables Of Faubus» og «Goodbye Pork Pie Hat». Det skal noe til å sette egne avtrykk i sistnevnte, et så gjennomfortolket stykke, men de får den til å duppe fint, være passe seig.
Bjergsted Jazzensemble. Foto: Svein Erik Fylkesnes/Maijazz
Så skal Jan Garbareks glemte 35 år gamle verk fram i lyset. Besetningen skifter, og vi tas med inn i sløyfer som har Jans profil innbakt i væremåten. En måte å melodiføre seg på. Sangbarheten og renheten som Garbarek har erobret verden med, er til stede. Stykket tar oss også til Brasil og andre steder langt til side for de viddene vår mann ellers liker å ferdes på musikalsk. Det er interessant å lytte til, og det blir en god historietime.
Utenfor inngangen til Stavanger Konserthus står ungdom fra Naturvernforbundet og deler ut brosjyrer for å verve medlemmer og for å få inn bidrag til å redde regnskog i Rogaland. Inne i huset sitter bassist og komponist Sigurd Hole for å bli intervjuet av biologen Erik Steineger, en av initiativtakerne til Regnskogfondet. Hole forteller om bakgrunnen for verket «Roraima», hvordan han ble opptatt av den truede regnskogen i den nordre delen av Brasil og inspirert til å skrive musikk. Sigurd Holes naturengasjement er godt kjent for oss som har fulgt han en tid. Det gir ekstra substans til det han holder på med og det vi skal høre.
Bandet han har med seg, rommer et artsmangfold i seg selv. Saksofonist Trygve Seim, trekkspiller Frode Haltli, felespiller Helga Myhr, cellist Tanja Orning, fiolinist Håkon Aase og trommeslager Knut Kvifte Nesheim. Audun Strype styrer lyd og Jan Erik Holto de fantastiske regnskogbildene som beveger seg bak musikerne. Vi hører lyden fra regnskogen og kan kjenne på den vonde følelsen av at denne lyden også er truet.
Instrumentene gjør seg til dyr, før vi blir med inn i de første såre temaene som bor i verket. Jeg har hørt mye på «Roraima», albumet til Hole, og kjenner meg hjemme i det som kommer. Å oppleve musikken akkompagnert av frosk, fugl, edderkopper, slanger, leopard og knelere på bakveggen, gir fornyet tyngde. Det er også sterkt å høre disse fremragende utøverne sette bevegelse i stoffet på scenen. De får alle tildelt en glenne der de kan uttrykke seg alene, men dette handler først og fremst om kollektivt spill.
Sigurd Hole. Foto: Anders Lillebo
Det vi hører og ser, er både vakkert og tankevekkende, og jeg for min del tenker på de lydene og fuglene som har blitt borte fra mine områder. Vipe, terne, gulspurv, fiskeørn og fluesnapper er noen av dem. Man kan bli nedtrykt av langt mindre. Musikken skal imidlertid gi håp, og biologen fortalte at de områdene som fortsatt er igjen av regnskogen i Brasil, er enorme. Det er noe vakkert og viktig som står på spill. Sånn får disse musikerne det til å høres ut også.
«Roiraima» er stor å ta inn. Vekslingen mellom lydlek og voksne temaer preger framdriften. Når vi er gjennom, sitter jeg med god metthetsfølelse. Det er mye begeistring blant publikum, og som ekstranummer spiller de en vuggesang fra Ukraina. Den er ment for barn som ikke får sove og som kanskje heller ikke orker å være våkne. Det er bevegende og sterkt, for å si det forsiktig.
Oppe på Folken er det Flukten som skal i ilden. Det er Hanna Paulsberg på saksofon, Marius Klovning på gitar, Hans Hulbækmo på trommer og tørrvittigheter og Bárdur Reinert Poulsen på bass. Debutplata som kom i 2021, heter «Velkommen håp», en tittel jeg gjerne vil holde meg litt fast i, etter alt alvoret i forrige konsert.
Det er Paulsberg som styrer temaet i første låt, mens gitaren ligger i bakkant og bender vakkert. Jeg har i grunnen sett litt ekstra fram til å høre Marius Klovning igjen. Han er en av landets mest særpregede, og jeg syns han klarer å ta ut gitarens iboende muligheter med sterkt eierskap. Hanna Paulsberg er også en stjerne hos meg. Flyten i spillet og måten hun fraserer på, er både klassisk og egenartet. Tilstedeværelsen er sterk.
Musikken til Flukten svinger så finstemt og rufsete at den fester seg. Vi får «Budeie Boogie» og «Tennis med Torstein». Klovning spiller slide og henter ut stilmerker som ikke nødvendigvis stammer fra jazzen. Det er snarere en hybrid jeg ikke kan gjøre rede for, og sånn vil vi ha det. Bass og trommer overskrider et alminnelig drivverks vanligste oppgaver. Det kreative elementet er storvokst, og jevnbyrdigheten i bandet skaper kraft.
Så kommer vi til ballade, iallfall til en stillferdighet som ikke skal vare. For i likhet med resten av materialet deres, får heller ikke dette stykket lov til å være entydig. Flukten er inspirerende å dele rom med. Styrke, stil og momenter av overraskelse byr seg fram. De forvalter liksom en veldig frihet midt i det mer konvensjonelle. Oppsøker mange plasser, men har rutenett i det de gjør. «Sir Henry» er tilegnet selveste Henry Threadgill. Jeg applauderer det.
Flukten er ikke ute etter å være vrange, men de innynder seg heller ikke. Jeg assosierer til Bill Frisell og Joe Lovano i et av strekkene med Klovning og Paulsberg. Såpass får de tåle. «Barneblues» har visst sitt utgangspunkt i Chick Coreas «Children´s Songs». Det er nesten som om den akustiske jazzrocken inntar Flukten, og de får det til å låte skarpt og smittende. Ja, de har for lengst fått kontakt med det inspirerte. Dette møtet med Flukten har utviklet seg til det jeg håpet det skulle bli. Kvalitetspreget, yrende og godt.
Neste opptreden i min løype, er på Spor: 5. Det er den konserten jeg har vært mest spent på her på Maijazz. Harald Lassen har levert et av årets album: «Balans», og jeg har lurt på om han og bandet hans ville klare å gjenskape sjelfullheten i plata på scenen. Den bekymringen kunne jeg ha spart meg. Lassen har med seg Solveig Wang på synth og klarinett, Stian Andersen på el-bass og gitar, Tore Flatjord på trommer og saksofon og Sander Eriksen Nordahl på gitar.
Min egen begeistring for «Balans»-musikken har jeg fundert litt over. Jeg tror islettet av optimisme i melodier og arrangementer må ta noe av æren. Det er ingen selvfølge at musikk gjør en i godt humør. At Lassen limer stilelementer på overraskende vis, kan også være en del av forklaringen. Kvintetten får det til å rulle på måter jeg liker. Albumet er lastet med små favoritter og har en helstøpt kvalitet som får meg til trykke på repeat. Den tiltalende formen får et noe røffere preg på scenen.
Saksofonist Lassen kan legge inn referanser fra 60-tallet og få det til å høres nå ut. Sødme i det ene øyeblikket og en smule råskap i det neste. Jeg har skrytt av Sander Eriksen Nordahl før, og jeg kan gjenta skrytet nå. Det elastiske spillet hans er et funn for komponistens idéer. De andre musikerne spiller også med nøkler til Lassens vakre rom. De kan åpnes for lett freaky tilstander mens Harald holder dem sammen på fløyte. Eller han kan sette seg ved pianoet og la musikken blafre som i bris. Jeg husker ikke alle titlene på låtene, men de fungerer like godt som navnløse der jeg sitter.
Harald Lassen. Foto: Anders Lillebo/Maijazz
Denne gjengen spiller neppe for å vise seg fram. Det de vil vise fram, må være den levende innmaten i det de serverer. Og det klarer de. Harald Lassen pleier en koselig henvendelsesform mellom låtene, med glimt i øyet og en åpenhet som sjarmerer. De spiller «When he sleeps», og mot slutten får vi både «Voyager» og «Jeg elsker deg». Den siste treffer noen strenger jeg gjerne hadde opplevd flere av i jazzen. Folk jubler. Det gjør det også inne i meg.
Hvor skal jeg gå etter dette? Til Bobo Stenson, selvfølgelig. Til gamle menn som har sin egen samtaleform. Som har levd og spilt så lenge at modenheten har satt seg i den musikalske margen. Som finner tonen.
Jeg rekker ikke fram til konsertstart, men det har jeg vendt meg til her på Maijazz. Trioen med bassist Anders Jormin og trommeslager Jon Fält gjør «Unquestoned Answer». Den er også å finne på det ferske og vakre ECM albumet deres, «Sphere». Her på Stavangeren har jeg bare lyst til å la musikken synke i meg, uten å måtte skrive om det. Men når jeg nå skriver om det, kan jeg fortelle at den synker i meg.
Bobo Stenson kan spille som gode forfattere kan skrive poesi. Det er en klisjé, men slitne fraser kan også være sanne. De fortsetter med Alfred Jansons «Ky and beautiful madame Ky», og Jormins bassutlegninger kommer helt uten overflødigheter. Som sang over Stensons akkorder, mens Fält holder show bak trommene, og er en gledesspreder i musikken. Trioen tar bolig i det de spiller og beveger seg smidig fra værelse til værelse. Det ypperste av skandinavisk samtidsjazz, blir det påstått. Det høres sånn ut. Fabelaktig på sitt beste, også i «Don´s Kora Song». Denne sammensatte Maijazzdagen har blitt avrundet på et høydedrag, og jeg syns det er veldig lenge siden jeg hørte studentene ta for seg av Mingus og Garbarek.
