Duften fra Ulvo og gjengen er både tiltrekkende og skarp.
Av Arild R. Andersen
Jeg vet hva jeg går til. Andreas Ulvo skal lansere det nye albumet sitt, og det har jeg lyttet meg gjennom mange ganger allerede. Musikken på «Lost In Space» har en tiltalende umiddelbarhet ved seg, samtidig som den åpner seg innover gjennom gjentatte møter. På Cafeteatret har Ulvo med seg de samme tre musikerne som spiller på albumet: Håkon Aase på fele, Giovanna Pessi på barokkharpe og Arve Henriksen på trompet. Det er et lydhørt og poetisk anlagt trekløver som kan øve rettferdighet overfor pianist og komponist Andreas Ulvos idéer. Jeg liker den roen som bor i mesteparten av stoffet på plata. Den virker inn. Setter seg som godfølelse og avgir noe å tro på. Ulvo formidler innenfra. Det er sånn han briljerer som pianist i mine ører. Klangbehandling og henvendelse er overordnet, og temaer og melodier kommer fra gamle steder. Folkemusikken får nydelig innpass og treffer med sin nedarvede væremåte og dypt menneskelige vesen.
Håkon Aase. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Jeg vet forresten ikke hva jeg går til. Med fire sterke improvisatører på scenen, blir denne konserten neppe en blåkopi av albumet.
Starten på kveldens forestilling er så myk og innbydende at den litt sløve søndagsfølelsen jeg tok med meg inn på teatret, blir knadd vekk. Kampenjazz kan ikke forveksles med et massasjeinstitutt, men musikken som presenteres, kan frigjøre muskelspenningen og helbrede stive skuldre. «Nattfolk» rommer en skjørhet som er rent sagt vakker, og det kjennes straks at Arve Henriksen er i rommet. Vi skal ikke ta denne følsomme tilstedeværelsen hans for gitt. Piccolo-trompeten har småvokste betydeligheter å meddele, mens harpe og fele plukker blomster i bakkant, dekorerer med lav stemme. Det gir noe ekstra å ha lyttet til albumet på forhånd, og jeg hører hvordan dette søndagsinnholdet har sin egen temperatur. Ja, det er også sånn at intimiteten i caferommet, har dette kammerdraget som passer kveldens språk.
Andreas Ulvo. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Andreas Ulvo presenterer låtene. Det gjør seg. Luner. Nå er det «Unpredictable Dream» som står for tur. Den tar seg inn i bygdene, med et folk-vennlig ytre og en indre kraft som nærer seg på overskridende teft. Håkon Aases fele hever seg med glød. Han spiller så jeg kjenner det.
Ikke et vondt ord om bass, trommer eller perkusjon, men den luftigheten og gjennomskinneligheten Ulvo-kvartetten holder seg med, får meg ikke til å savne noe. Jeg tar ikke feil av musikk som fester seg. De smøremyke linjene er virkelig noe å ha på skiva, men de smaker minst like godt på scenen. Så hilser pianisten oss med en vennlig og lekkert dempet introduksjon. Det låter ikke entydig blått, men har drag av lett vemod. Når bandet vil te seg sprettent, unngår de det anmassende. Stillferdigheten blir ikke spak.
Arve Henriksen. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Fele og trompet er åndsfeller i kveld, og barokkharpen er settets mest delikate. De fire klarer å holde i vitaliteten. Noen av strekkene svever. Bærer seg selv gjennom egne skylag. Jeg kan forstå at trompetist Henriksen klapper når musikken legger seg til hvile.
«The Wind» har Giovanna og Arve arbeidende inside pianoet. De drar strykende lyd fra strengene. Med Aase på strøkent lag tar denne sekvensen oss til enda et høydedrag. «Lost In Space» har tyngde i den vektløse tilstanden musikken frambyr. De duvende og grasiøse bevegelsene er noe å oppholde seg i. Det er drama og flertydighet. Ferd i forandring. NASA spiller med.
Avstanden til «Tobølbekken» som renner gjennom Ulvos hjemtrakter, er ikke lang i musikken. Her på Grønland sildrer den stille, men som bekker flest, kan den bruse og by på både kulper og strøm. Det er helt åpenbart at Aase, Ulvo, Pessi og Henriksen trives på scenen sammen. Ensemblemusikken deres er sterk. Den har god ånde og treffer med noe som angår. Den aller siste runden heter «Silent Walk». Andreas Ulvo har retning på det han gjør og tre strålende medarbeidere som holder sporet. Hadde jeg visst hva jeg gikk til, hadde jeg gledet meg enda mer i forkant.
