Jazzfest, Trondheim, 5. mai 2016:  Bestillingsverk: Mats Eilertsen ”Memorabilia” med Trio Mediævel cover
Jazzfest, Trondheim, 5. mai 2016: Bestillingsverk: Mats Eilertsen ”Memorabilia” med Trio Mediævel

JAZZFEST: ”Antydningens kunst” har en fremtredende rolle i Mats Eilertsens ”Memorabilia”. Etter hvert som musikken tar form blir konturene også klarere.

Av Per Christian Rolin
Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Minner fra begivenheter, gjenstander og hendelser er tematiske utgangspunkt i Mats Eilertsens bestillingsverk til årets Jazzfest. Et verk som bruker dikt av Tor Ulven som tekstlig utgangspunkt, i tillegg til liturgiske messeledd. Og der musikken på mange måter forsterker det tekstlige.

Legger premissene
Eilertsens egen trio – Harmen Franje (piano) Thomas Strønen (trommer) og komponisten selv på bass – legger premissene allerede fra første tone. Med langstrakt og klangrikt pianospill som fundament. Og Strønens varsomme rytmiske antydninger og et nesten sørgmodige basspill – buen brukes gjennom store deler av konserten – som krydder. Små melodiske hint blir sådd stykkevis, men det er det vage i musikken, det som knapt kan merkes, som i størst grad preger innledningen. Men snart trer vokaltrioen Trio Mediævel (Anna Maria Friman, Linn Andrea Fuglseth og Berit Opheim) fram til mikrofonene. Og med enkle, repeterende linjer, sunget både unisont og i tett harmoni/disharmoni, får musikken et tydeligere melodisk fokus. Fortsatt med undring som et sentralt element både i tekst og musikk. Der instrumentaltrioens frie forhold til rytme forsterker dette, og samtidig står godt til de flytende vokallinjene.
Saken fortsetter under bildet.

Urframføring av Mats Eilertsens bestllingsverk "Memorabilia". Fra venstre:  Harmen Franje (piano), Mats Eilertsen (bass), Thomas Strønen (trommer) og Trio Mediæval: Anna Maria Friman, Linn Andrea Fuglseth og Berit Opheim. (foto: Arve Hauge/Jazzfest)
Urframføring av Mats Eilertsens bestllingsverk «Memorabilia». Fra venstre: Harmen Franje (piano), Mats Eilertsen (bass), Thomas Strønen (trommer) og Trio Mediæval: Anna Maria Friman, Linn Andrea Fuglseth og Berit Opheim. (foto: Arne Hauge/Jazzfest)

Mer direkte
Men etter hvert skjer det et slags skifte, både musikalsk og tekstlig. Tekstlinjen ”den samme stillheten sluker alt rått” blir brått avsluttet, og musikken for med ett en tydeligere fasthet over seg. Basspillet blir mer rytmisk, trommene låter mer distinkt, og uttrykket som helhet oppfattes mer direkte. Undringen, den stadige letingen etter svar, fungerer fortsatt som en rød tråd. Men nå med klarere holdepunkter. Tekstene blir mer konkrete (”hjertet slår, hjertet slår”) og musikken blir mer fysisk, med hardere anslag på piano og en tydeligere groove i bunnen.

Noe uforløst
Det musikalske klimakset, lar imidlertid vente på seg. Noe som ikke nødvendigvis trenger å være negativt. Men som i denne sammenhengen fremkaller en viss følelse av at musikerne aldri når helt fram til ”målet” Det passer igjen bra med stykkets tematikk, men bidrar også til at noe forblir uforløst musikalsk. Det blir litt som å beundre et abstrakt maleri, kun fordi ”fargene er så vakre”. Og er kanskje den største grunnen til at stykket, i hvert fall for denne anmelder, mangler ”det lille ekstra” for virkelig å gripe tak. At Eilertsen har lykkes i å fange det uangripelige gjennom musikken, er det likevel liten tvil om.

Per Christian Rolin

Fra forsiden

Ukas Jazzprofil

UKAS JAZZPROFIL: David Jønsson

David Jønsson kvesser blyanten. Det neste året vikarierer han som markedsansvarlig på Nasjonal jazzscene, og med fem ukentlige konserter i jazzens storstue Victoria, er det mye tekstarbeid og info som skal pushes ut.

Meld deg på vårt nyhetsbrev