All Ears dag to cover
All Ears dag to

Mer eller mindre ugjennomtrengelige støy. All Ears lever opp til sitt rykte som en heller kompromissløs festival.

Tekst og foto: Pål Buset

All Ears første kveld gikk av stabelen i Oslo domkirke. Kveld to foregår i en litt annen type katedral, de tidligere lokalene til Astrup Fearnley-museet i Dronningens gate, nå det så langt fjerde tilholdsstedet for konsertscenen Fabrikken. I domkirka var det som forventa et akustisk program som møtte tilhørerne. På vei til Fabrikken har jeg en mistanke om at dag to vil by på hardere, mer kantete lyd, og ikke minst en god dose støy.

Ned trappa fra foajeen og lydnivået er allerede ganske drøyt. Først på programmet står møte mellom to duoer. Norske Skrap, bestående av Heidi Karine Mobeck (tuba) og Anja Lauvdal (Korg MS 20), og danske G.E.K. (Gud er Kvinde), bestående av Johannes Lund (saksofon) og Maria Bertel (trombone). Stikkord er feedback, et utall effektbokser og store, sinte amper. Kort sagt skal alt vris og vendes på, og det på svært høyt volum.

Skrap/G.E.K. er på grensa til smertefullt fra første utbrudd. Så er dette også en kveld, og for så vidt en festival, for de med over gjennomsnittet stor toleranse for umelodiøs musikk skrudd til sitt høyeste. Alt herjes med i den grad at det kun unntaksvis er mulig å identifisere instrumenter et sted inne i veggen av lyd. Slik oppleves det i hvert fall til å begynne med. Men her skjuler seg også en av den improviserte støymusikkens kvaliteter. Det er i stor grad opp til det mottakende sanseapparat å dechiffrere det i utgangspunktet ugjennomtrengelige. Før du vet ordet av det omdannes den først så tette veggen til en rekke åpninger. Hva? Hører du ikke en frosk som spiller 8-bitsmusikk? En slags Super Mariosk pling-plong på forvridd Korg? I små vinduer åpner støyen seg i musikk.

Skrap/G.E.K. viser seg også som en temmelig progressiv gjeng. Det totale støykaos beveger seg mot noe annet i andre halvdel av konserten. Det er fortsatt høyt nok til å få selv de sterkeste ører til å klynke, men noe melodiøst, nesten konvensjonelt trer gradvis fram. Blåserne lager ordinære blåserlyder. Små lyriske tema sprer seg fra tut til tut.

Festivalsjef Paal Nilssen-Love roper fra scenen til de pipende ører: Neste konsert foregår i Flygelsalen.

Trevor Watts (foto: Pål Buset)
Trevor Watts (foto: Pål Buset)

Selv om det står i programmet, kan jeg nesten ikke tro at neste punkt kan være lyrisk og tidvis lavmælt frijazz av godt gammelt merke. Med nyervervede ørepropper i baklomma og en slags indre feedback er overgangen stor til kvartetten Watts/Weston/Lash/Day.

Skulle ikke tro at Trevor Watts (alt- og sopransaks) og Terry Day (trommer) er godt oppe i syttiåra. De spiller med en styrke og innlevelse som ikke kan stå tilbake for en eneste jypling fra seinere musikergenerasjoner. Så kan de også kalles nestorer innenfor sitt felt. Watts og Day har vært sentrale for utviklingen av improvisert musikk, særlig i Storbritannia, fra 60-tallet og fram til nå. Med seg har de Veryan Weston (flygel) og Dominic Lash (bass).

Lyrisk og utrolig samspilt. Så enkelt kan det sies. Her er en kvartett som har nært telepatiske evner. Innen Watts har rukket å etablere en liten, løpende og rask melodilinje med sopransaksen, har Weston plukka den opp og omsatt den til flygelspråk.

Rytmeskifter, tema som kommer, brytes opp og forvandles før de vandre over i nye. Watts blåser til hodet ser ut til å nærme seg bristepunktet. Lash løper frenetisk opp og ned basshalsen. Slår med bue. Dundrer av sted tett i tett med Days trommespill. Tidvis lyrisk, tidvis abstrakt. Kvartetten leverer en utrolig velspilt jazz, helt fri og helt gjennomkontrollert.

Okkyung Lee og Lasse Marhaug (foto: Pål Buset)
Okkyung Lee og Lasse Marhaug (foto: Pål Buset)

Ny konsert og tilbake til den andre scenen. Igjen er det en yngre og mer feedback- og forvrengningsorientert gruppe. Multikunstner Lasse Marhaug har tatt på seg å rive og slite i tonene fra Okkyung Lees cello og C. Spencer Yehs fiolin. Marhaug/Lee/Yeh kan dette med å få tradisjonelle strengeinstrumenter til å bli noe helt annet og høyst utradisjonelt. Marhaugs radbrekking gir det hele et støyete og elektronisk uttrykk, men vi skal heller ikke undervurder Lee og Yehs evne til å traktere instrumentene på høyst uventa vis. Skillet mellom sag og bue ser ut til å oppløses der de høvler løs over strengene i hissige bevegelser.

Suggerende og hypnotisk med brå vendinger. En enestående blanding av oppmikka akustisk støy og elektronisk forvrengning. Digital støy hånd i hånd med et mer organisk uttrykk. Dette er musikk som krever sitt av ører og hode. Etter tre kvarter er det nesten godt at det er over. Også støy krever refleksjon og avstand.

Hvile kommer definitivt ikke med kveldens siste gruppe. Er det et begrep som er betegnende for den japanske duoen Incapacitants, må det være kompromissløs. T. Mikawa (elektronikk og vokal) og F. Kosakai (elektronikk og vokal) har holdt det gående siden tidlig 80-tall og har fra den spede begynnelse utvist en heller uortodoks tilnærming til musikk. Etter eget sigende leter duoen etter en rein støy. En støy upåvirka av menneskelige intensjoner, og i den grad det er mulig, påvirkning.

T. Mikawa og F. Kosakai  (foto: Pål Buset)
T. Mikawa og F. Kosakai (foto: Pål Buset)

I praksis minner det dog om annen støymusikk, intensjoner eller ikke. De to japanerne står framoverbøyd over hvert sitt ledning-, effektboks- og mikserkaos. De vrir på knotter. De trekker i fadere. Eller de retter seg litt i ryggen, messer et slags ikkespråk inn i mikrofonen. Er ikke denne nestenspråklige messingen (for øvrig høres det ut som en forvrengning av en eller annen fascistisk kamptale) et uttrykk for menneskelig kreativitet?

Om kveldens første støyvegg (Skrap/G.E.K.) hadde små, assosiative vindu jeg kunne kikke inn gjennom, er Incapacitants vegg av et sterkere materiale. Assosiasjonene kommer her og, men først og fremst er jeg hensatt til en tilstand av total undring. Hva i all verden er dette?
En slik mørk, konsentrert støy er vanskelig å omsette til lyttbar musikk. Men det er vel heller ikke Mikawa/Kosakis intensjon.

Det er godt med kald vinternatt når øra er til den grad sandblåst. Som sagt, også støy krever avstand og refleksjon.

Fra forsiden

Nyhet

Høringsinnspill til statsbudsjettet 2020

Denne uka er det komitéhøringer i Stortinget om regjeringens forslag til statsbudsjett for 2020. Norsk jazzforum leverte mandag 21. oktober høringsinnspill til familie- og kulturkomiteen og til utenriks- og forsvarskomiteen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev