Mesterlig og menneskelig

Det er bass og trommer som rydder vei inn i «Dokking». Det skjer i åpningssporet på Maria Kannegaard Trios ferske album «Live at Dokkhuset». Jeg har rukket å høre litt på det før kveldens konsert på Victoria. Ole Morten Vågan, bass og Thomas Strønen, trommer ordner landingsstripe for Kannegaards pianospill. Hun ankommer med en følelsesladd forsiktighet og et dirrende enkelt grep. «Dokking» er ladet med trioens latente kraft og lavmælte inderlighet. Når de velger å ta oss gjennom disse dørene, får vi adgang til bandets helt egne rom. For tre år siden kom albumet «Sand i en vik». Året etter mottok de en velfortjent Spellemannspris for den plata. Kannegaard, Strønen og Vågan har spilt sammen siden studietiden i Trondheim på 90-tallet, og pianisten har beskrevet dem som en familie.

Maria Kannegaard. Foto: Francesco Saggio.

Jeg finner meg en plass på Victoria og setter med meg stort håp om å bli berørt. Slik jeg har blitt flere ganger før, i rom med denne lille gjengen. Det er bass og perkusjon som gjør mest av seg i åpningen i kveld også. Lavthengende og inviterende. Jeg vet ikke om det er egne forventninger eller musikken som spenner nerven, men de kaller iallfall inn mens publikum bruker litt tid på å matche stillferdigheten i bandet. Det forsiktige draget av mystisisme forsterkes av Kannegaards skyggefulle akkorder. Musikken stiller seg nærmest i ro, men har dette lille, definerende løftet i seg. Det vi har begynt å forbinde med Marias trio.
Det er fravær av jag og hast i musikken. Samspillet drar seg gjennom et kupert terreng av vemod, og det er så godt å kunne tro hver tone. Så tetner de til og tar seg gjennom trangere passasjer. Smidig og dynamisk og med porten på gløtt til stadig nye steder. Det høres komponert ut. Og helt improvisert. Det er den høyere enhet som gir seg til kjenne.

Ole Morten Vågan og Thomas Strønen. Foto: Francesco Saggio.

Tematiske pianolinjer blir strammet opp og vitalisert av Vågan og Strønen. Pianouttrykket til Kannegaard er noe helt for seg selv. Anslaget og pusterommene er et par kjennetegn. Hun beveger seg sjelden mot ytterkantene. Den sterke karakteren hennes farger innholdet, og den finurlige rytmikken fra drivverket gir lys til helheten. Den åpne formen pianisten er så god på, lener seg på to musikere med sterk lytteevne og høy kreativitet. Disse tre tror på det de gjør. Og trives i det. Det hører vi.
Så unner de seg noen poetiske strekk. Sukkerholdige pianoakkorder mot milde drag fra buen. Det smaker søtt og godt.
Når de er fengende på Keith Jarrett-måten, går det fort over, for kveldens trio er helst bare seg selv. Og når Ole Morten Vågan introduserer et nytt stykke, er han sitt eget lille bassband. Ikke i den forstand at han bare vil vise hva han kan, men at det han kan, gjør det mulig å spille mening inn i det vi lytter til. Når trommer og piano kommer inn og understøtter det Vågan har satt i gang, eser det. Sånn spilles en opplevelse.

Maria Kannegaard og Ole Morten Vågan. Foto: Francesco Saggio.

Jeg har hørt Strønen og Vågan gjennom mange gode konserter, men her i kveld har de ekstra bris i seg. Det knitrer fra bassen, visper i trommene og synger fromt i pianoet. Det er spor av salme i det vi hører. Når det rusler og går og er på sitt mest duppende, legger Kannegaard inn et par vekkende klanger. Små omdreininger og smakfulle skifter av kurs holder kvelden oppreist. Ja, når musikken slutter å handle om seg selv, glemmer du stedet du lytter fra og får oppholde deg i det de spiller. Da er det lite mer å be om.
Det er ingen som sier noe fra scenen, selv når de mottar rungende applaus. Jeg tror publikumsmottakelsen har rot i det dypt menneskelige Maria Kannegaard Trio evner å formidle. Dette vakre som verken er sleipt eller beveger seg på overflaten. Folk reiser seg og klapper fordi de er truffet.
Vi får en ekstra runde. Den er heller ikke preget av noe tradisjonelt solistisk innslag. Starter i det frimodige, før en ny flik brettes ut. Så snakker det velsmakende innholdet direkte til oss igjen. Triojazzen har veldig godt av slike kvelder. Og det har jeg også.