Mer «Khmer»

Av Arild R. Andersen

Det er suksessalbumet «Khmer» som har blitt hengende ved Nils Petter Molvær. Dette til tross for at han har utgitt flere album etter 1997 som er minst like givende å besøke. På disse tar trompetisten viktige steg videre. De kan anvende deler av «Khmer»-oppskriften, men er vellykkede frigjøringsprosjekter i seg selv. Det er alltid artisters framdrift som er interessant å følge. Stegene videre er noe å bli målt på. Oslo Jazzfestival gjorde nylig sin konsertvri med albumet «Belonging» som fyller 50 i år. Festivalen samlet også Masqualero igjen. Molvær så forresten ut som om han trivdes som gjenforent i Operaen. Denne nostalgiske tendensen kan festivalene gjerne vokte seg for. Visst var det fint å oppleve Masqualero igjen, men hos meg ligger gleden ved jazzen i møtene med det nyskapte, mer enn i lydspeilinger fra gammel storhetstid. Så skal jeg minne meg selv på hvor strålende jeg syns gårsdagens konsert med Arve Henriksen og hans 20 år gamle «Chiaroscuro» album var. Gleden ved jazzen lar seg heldigvis ikke styre. Det tar jeg med inn mot kveldens «Khmer», mens jeg nullstiller meg og åpner vinduene.

Ina Sagstuen og Natali Abrahamsen Garner. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Den første avdelingen på lørdag tilhører Propan. Jeg opplevde duoen på Motvindfestivalen for noen uker siden, omgitt av tørst mygg og bållukt. Ina Sagstuen og Natali Abrahamsen Garners sunne stemmelek og vågale søken er et fetladent tilskudd til det åpne musikkfeltet. Det vellykkede arbeidet deres er dokumentert på flere albumutgivelser, der de kombinerer komposisjon og improvisasjon og samarbeider med andre musikere. Her i Kristiansand er de alene sammen. Eller ikke helt. De har med seg en forhåndsinnlest tekst, skrevet av Abrahamsen Garner. Den omhandler en kvinne som beveger seg rundt og observerer ting og fenomener rundt seg, gjør seg tanker og følger idéer. Tekstopplesingen utgjør en sentral del av Propans forestilling, og jeg opplever at noe av musikken de skaper, er ment som kommentar til eller utvidelse av det tekstinnholdet formidler. Det er vel og bra, men selve opplesingen blir nokså dominerende. Den er monoton og rommer ingen følelser. Jeg opplever det nærmest som en befrielse for musikken når opplesingen stoppes. De to synger og lar sangen manipuleres. Det kan være vakre og skjøre spor de legger ut. En stille bevegelse som bærer plage i seg. Som om lydene ber om hjelp. Men ingenting er entydig her. Det er nettopp det sammensatte og ubegripelige som fyller deler av arbeidet deres. De kan trekke gjennom mange soner. Inn i åpent lende, gjennom lysninger, og inn i kratt. Det er mekanikk i lyden og tikkende utsagn. Når teksten gir seg til kjenne igjen, rykker den meg tilbake mot seg selv. Det suser og hviner mens stemmen blir fordreid inn mot det metalliske, høres det ut som. Propan lykkes godt med å skape undring og komme seg til sjeldne lydsteder. Mot slutten intensiverer de ytringene og lar stemmrytmikk og pustebesvær tralle på sine helt egne måter.  Så sildrer det i strenger og tar seg videre. Propan har satt refleksjon i bevegelse og åpnet tolkningsrommet med stor raushet.

Eyolf Dale Trio. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Jeg har gledet meg til innslag nummer to denne kvelden. Hvis jeg skulle peke mot en favorittpianotrio anno 2024, kunne jeg komme til å rette fingeren mot Eyolf Dales. Men det er stygt å peke. Dessuten kommer jeg på at musikk ikke handler om konkurranse. Bassist Per Zanussi, trommeslager Audun Kleive og pianist Dale har uansett vist hva som kan lokkes fram av et slikt format, av forlokkende tematikk, smidig samkvem og forførende væremåte. Denne kveldens invitasjon inn har de fleste av de smakskomponentene jeg beundrer dem for. Den enkle væremåten og det kompliserte håndverket forenes. Jeg husker ikke hva denne komposisjonen heter, men den kunne ha hett «Oppreist». Dette står så lekkert, meningsmettet og dynamisk velutrustet at det er en fryd. Lyden er perfekt styrt av Sven Persson. Trioen bygger tett vev og løfter fram lett spindel. De spiller hitsene sine. «Oppreist» var egentlig «Woodland walk». De gjør også «The Wayfarer», og Dale utbroderer temaer og skaper spennende handling i låtene. Den lydhøre behandlingen Kleive og Zanussi gir materialet, er fremragende. Det går en tydelig tråd gjennom stoffet deres. Som et vitnesbyrd om sammenheng. Jeg har hele tiden likt de følelsesladde melodiene Dale tillater seg å utsmykke med.  I disse tres hender lander inntrykket alltid på riktig side av søtladent. Jeg ble forøvrig gående bak noen svensker i pausen, på vei opp mot konsertsalen. De snakket pent om Audun Kleive som de hadde opplevd for første gang i går. -Han er verdens beste trommis, sier jeg, og så kommer vi i snakk. Jeg tror vi ble enige om at det må det være lov å hevde. Eyolf Dale Trio fortsetter å spille. Dale pisker fram demonene fra klaveret, med en fandenivoldsk bass som partner. De kan nemlig også gjeste det mørke. Så er det når de pleier fram det sammensatt vakre at jeg virkelig berøres følelsesmessig. De avrunder med «How could it be?». Det er ballade med blå lysning over sårt underlag. Trioen får gjøre et altfor kort sett. De kunne ha fortsatt resten av kvelden for min del. Takk.

Arve Henriksen. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Når vi ankommer remiks-kjelleren for første og siste gang denne kvelden, sitter Arve Henriksen på scenen sammen med gitaristen og komponisten David Kollar og musiker og komponist Kim Reenskaug. Det kan være pianoet fra forrige sett vi hører i miksen, sammen med Kollars akustiske, samt elektroniske fotspor. Det er et snilt uttrykk med avventende karakter. Når Arve Henriksen så hever hornet, tar han uttrykket hjem til seg, men det fine er at alle disse tre er individualister, med teft for fellesskap. Mønstrene skifter og blir dypere, tar seg lenger inn og får remiksen til å tykne. Den akustiske gitaren tegner opp noen nye streker og virker frisk i Punkt- sammenheng. Når de slår ned lyset i musikken og blir skumringstunge, er det som om Supersilent begynner å spøke der inne. Flott det! Det reises etterhvert noen rom med bra egenkarakter, med rytmisk stødig inventar og grå farge på alle vegger. Etterhvert syns jeg den mer tradisjonelle gitartilnærmingen til David Kollar, nærmer seg det uinteressante, og jeg faller av i partier. Jeg syns også det de gjør, pådrar seg et oppstykket preg. At de strever med å finne god vei. Og i motsetning til godtrioen i forrige sett, glipper denne trioen over i det søtladne i enkelte strekk. Det som startet så lovende, taper etterhvert høyde og får noe famlende over seg i mine ører.

Audun Erlien, Torstein Lofthus, Nils Petter Molvær og Per Lindvall. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Så er det duket for festivalavslutning med Nils Petter Molvær i sentrum. Det er summende forventning i salen og tett med folk. Det er de kjølige, elektroniske klangene som får sette seg før bandet stiger inn. Jan Bang og DJ Strangefruit styrer skuta. Det vugger forsiktig før beatene settes i drift og volumet mener alvor. Trommingen til Per Lindvall og Torstein Lofthus kjennes i skjelettet, og Molvær hilser oss med den myke henvendelsen sin. 90-tallet er ikke over. Det nærmer seg bare tretti. Alle de ingrediensene som skapte Nils Petter Molværs suksess, strutter i rommet. Det låter ikke spennende, men absolutt tøft. Jeg har opplevd at Molvær har spilt så høyt med bandet sitt at musikken har mistet seg selv. Sånn er det ikke nå, men jeg ser to på raden foran meg med finger i ørene. I kveld syns jeg Molværs kvaliteter kommer best til sin rett der omgivelsene hans ikke blåser seg opp til det gigantiske. Men hva hadde dette vært uten en viss massivitet? Jeg er glad i Eivind Aarsets gitartilstelninger, og nå får han virkelig feid ut. Hendrix og David Torn hilser, og det er fint å høre ganglaget til bassist Audun Erlien. Han holder seg med en basslyd å glede seg over og en groove på barskhetsnivå med Bill Laswells. Når hele dette store bandet finner fram til sitt mest vektige påtrykk, lar det seg ikke gjøre å stå imot. Det kan kompensere noe for mangelen på nyhetsverdi her. Men jeg lar meg ikke engasjere særlig av dramaturgien i forestillingen. De store kontrastene er vel tydelige, og de verdensmusikalske idéene som var med på å sette blomstring i «Khmer» da albumet kom, har siden blitt plukket opp av en rekke artister og tværet ut. De har blitt frastjålet sin egen spenning. Jeg blir sittende litt på utsiden og registrere hvor godt kveldens band spiller og ta inn over meg hva disse uttrykkene betydde den gang albumet kom. Jeg hører til et kraftig mindretall her inne. Nils Petter Molvær og gjengen mottar sterk og kjærlig applaus etter hvert nummer. Ja, publikum reiser seg etter det siste, og det gjør jeg også. Det er ikke vanskelig å applaudere Molvær og disse musikerne for det de har betydd. Og lurte du på om det blir ekstranummer? Det blir det.