Sinikka Langeland og Spelemanslandslaget viste at møtet mellom jazz og folkemusikk gjøres best på Voss.
Av Audun Vinger
Lørdagen startet ved nons i den meget tillitsvekkende Osa-salen på Ole Bull Akademiet, med en treverk-aktig akustikk som skapt for folkemusikk men hvor det også går an å dra på lydmessig, noe man nesten er nødt til, så mange folk det er inne der (mange kom ikke inn). Sinikka Langeland måtte stemme kantelen underveis på grunn av varmen fra publikum. Både den fysiske og åndelige, får man tro. Hun er alltid et høydepunkt, noen ganger føles det ultrahipt, som om hun er en finnskogens Alice Coltrane. Andre ganger er vi i middelalderen, i kirken, i jazzklubben, og jammen meg også på Copacabana. Et bossa-aktig nummer med hennes kantele og Mats Eilertsens som alltid trygge og varmblodige bassing, var en nytelse og det kom stadig små begeistrede stønn fra publikum (og trompetist Mathias Eick som levde seg skikkelig inn i hva hans medmusikere holdt på med). En nyvåknet Trygve Seim malte naturbilder med sine saxsoloer som vanlig, mens Thomas Strønen fikk god hjelp fra lydmann Sven Persson som ikke gjorde samme tabbe som kvelden før men klarte å legge på ekstra trøkk i trommesettet hans når situasjonen tilsa det. Det var ofte. Jeg synes ikke det er optimalt at Langeland synger og snakker gjennom en mygg-mikrofon, det gir en spiss seminarlyd til et ellers delikat lydbilde, der det tekstlige forelegget fra Jon Fosse har en dominerende posisjon. Men det er en mindre kommentar til en superbra opptreden.
Hun limte også inn noe Geir Tveitt der om jeg ikke tar feil. Det er all mulig grunn til å glede seg til albumet med disse som kommer senere i år.
Sinikka Langeland og Mats Eilertsen. Foto: Olav Aga/Vossa Jazz
Så var det å jogge bort til Idrettshallen igjen, for en markering av FolkOrgs 100-årsjubileum. Folkemusikken står sentralt på Vossa Jazz, men her visste jeg ikke helt hva jeg gikk til. Det var noe konsept med landslag og innbytterbenk som virket noe gjøglete på papiret, men dette ble et av festivalens høydepunkt. Det var så enkelt at organisasjonen opprinnelig het Landslaget for spelemenn, så de gjorde en «artig» greie med musikere i fotballdrakter og så videre. Men musikken, en feiring av norsk folkemusikks historie på 90 minutter, var vidunderlig! En godt sammensatt gruppe musikere som blant annet inneholdt Tuva Syvertsen og Erik Sollid på sang og fele, Sondre Meisfjord på kontrabass og faktisk Veslemøy Narvesen på trommer, låt rytmisk interessant, det var ofte svært gripende, og noen ganger havnet man også inn i et lekkert jazzgroove. Syvertsens aura er gjennomdebattert nå, men du verden med hvilken gravitas hun nærmer seg mikrofonen. På innbytterbenken fant vi en strålende opplagt forteller i Liv Gulbrandsen, den ytterst kraftfulle Kirsten Bråten Berg, nydelige vossatonar fra Tore Brunborg (inkludert et vilt bra stykke fra Rosensfole), og ikke minst Stian Carstensen, som er helt fantastisk og perfekt morsom i små doser som dette. Hans pols om bløtdyr fra Wuhan (med mere) var ikke til å tro, men publikum fikk full tillit til denne gjengen.
Landslaget for spelemenn. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz
Etter en nøktern men velsmakende kjøttkake fra buffeten til lunsj og en kort prat med Bare Egil som etterlyste kabaret i utvalget, bar det opp på rommet for å sove en time+. Slike grep blir stadig viktigere for at jeg skal holde ut disse ekstremsporthelgene. Men da var jeg til gjengjeld frisk og fin til sjølvaste Tingingsverket, som i år var I, komponert av Oddrun Lilja Jonsdottir. Det ble omtalt som en «non-dualistisk selvbiografi», men også basert på det islandske skaldediktet «Lilja» fra 1300-tallet. Hun har vært en konseptuelt orientert komponist helt fra starten. Hennes miks av jazz og verdensmusikk er som skapt for Vossajazz-estetikken, og selv om grunnstammen i bandet var den samme som på debutalbumet hennes, var det gjort noen tilnærminger mot norsk folkemusikk ved å ha med Anders Røine på langeleik, gitar og sang og Helga Myhr på hardingfele og sang. Sistnevnte satte tonen fra starten, og hadde flere solo-innslag som bød på ekstra stor applaus. Røine på sin side er jo i tillegg landets råeste blues-sanger, og løftet taket med låten om Oddrun Liljas barndoms dal, nemlig Groruddalen. «Jeg hater deg og jeg elsker deg», rautet han, og hørtes absolutt som om han mente det. Beate Lech var det moderne elementet med god soulvokal og elektronikk, og finnes det egentlig noen mer egnet Tingingsverk-perkusjonist enn Helge Norbakken og hans skraphandler-sett? Han passer uansett perfekt til Liljas visjon her. Noe stillestående var det til tider, jeg kunne ønsket meg én litt mer intens og ildfull låt i siste halvdel. Musikerparet Oddrun Lilja og bassist Jo Skansaar har god tone sammen på scenen, men jeg tror ikke jeg er altfor kynisk når jeg tror at den for så vidt vakre sangen om deres felles barn tidvis touchet intimitetsgrensen. Skjønt det var så klart rørende da man kunne høre nevnte barn ute i publikum! Det er tanken at dette verket skal bli avslutningen på hennes trilogi (plate to kommer om to uker). Det er morsomt å tenke på at dagens jazzere er i stand til å tenke kompositorisk som dette allerede helt i starten av karrieren. Med noen mindre justeringer, som jo alltid forekommer med disse Tingingsverkene, vil I falle i god jord hos alle dem som allerede har lagt sin elsk på Oddrun Liljas varme og dypt personlige uttrykk.
Oddrun Lilja med Tingingsverket. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz
Jeg må teste Smalahove hver gang jeg er på Voss, og årets middag var til overmål lagt til et bibliotek med panoramautsikt mot Vangsvatnet. Kan det bli bedre? Det smaker godt, men er det ikke litt lite kjøtt på disse halve huene? Så lenge stappa er perfekt klager jeg dog ikke. Det er vanskelig å ta en langspurt inn i de små timer etter slike måltider, og programmet lørdag kveld var også langt mindre interessant enn fredagen, litt ubalanse i programmeringen der. Bushman’s Revenge er jo et av de råeste livebandene der ute, når du trodde at det ikke kunne bli mer intenst, legger de gjerne inn et gir til. Og så er det en ny låt med enda mer punch. Diskoteket Pentagon er rimelig ubrukelig som konsertlokale, og selv så høyt de spilte, var det vanskelig for dem å overdøve kaklinga. Men jeg er glad for at folk har det gøy. Dette medførte at jeg ikke fikk med meg Ingrid Jasmin som jeg hadde merket meg ut som kveldens høydepunkt, og da gullgutt Sondre Lerche avsluttet i Gamlekinoen i 2-draget med Veslemøy Narvesen, Gard Nilssen og Kåre Opheim på ekstra perk, var jeg allerede dessverre dypt inne i drømmeland.
SØNDAG
Søndag på Voss for tilreisende kan være skremmende. Det er rolig og deilig, og fortsatt tindrende sol og ytre forhold riktig så lekre, men det kommer automatisk en rastløs uro over en når man merker at festen er omme og at dagliglivet er i ferd med å ta over. Om man er sliten kan man nesten bli litt redd av det. Men vossingene har faktisk litt krefter til, faktisk med en avansert dansk jazztrio i gang allerede i 11-tiden som var godt besøkt.
Vi sparte oss til første konsert i Osa-salen kl. 1330, med bandet Significant Time utvidet med Marius Kloving på gitarer og Ida Løvli Hidle på trekkspell. Bandet, som til vanlig består av Øyvind Dale på jazzpiano, Raymond Lavik på trommer og Fredrik Luhr Dietrichson på kontrabass og rutete skjorte, og sanger Signe Irene Time i front, utga albumet Vossastubbar denne dagen. Det består av livlige og festlige, tidvis intrikate tonesettinger av tekster av bygdas store forfattersønn Per Sivle, og dette er nok en medvirkende grunn til at så mange dukket opp. Albumets mer studentikose sider ga mye mer mening live, de ga nemlig full gass hele veien, og med sjarmerende mellomsnakk fra Time i front, og hennes keitete men ildfulle utstråling, gjorde dette til folkelig avantgardisme. For det er i det hele tatt en snodig blanding av visejazz og vokalkunst, samtidsmusikk og blues, fremført med futt og gode soloer fra alle involverte. Luhrs vokale bidrag på «Matamaoltid» er blant sesongens sterkeste – må høres.
Med noe i Vossa Jazz så uvanlig som 25 minutter til overs, stakk jeg innom festivalutstillingen til festivalkunstner Ingrid Haukeliseter, som jeg hadde til bords under smalahovemiddagen dagen før. Hennes lekre fargebruk i nonfigurative motiver, det være seg store malerier eller mindre grafiske trykk, var skikkelig musikalske, og av typen man gjerne kan ha på veggen hjemme. Det var da også kommet et par røde rundinger på galleriveggen.
Arild Andersen og Bendik Hofseth. Foto: Kai Flatekvål/Vossa Jazz
Det var både Dylan-teaterstykke, kirkekonsert med Martha Wainwright og stadionkonsert med Ane Brun igjen på programmet, men det var liten tvil om at dagens store høydepunkt var gjenforeningen av Sagn-prosjektet fra 1990, der Arild Andersen med band møtte sangeren Kirsten Bråten Berg, og derigjennom skapte den epokens viktigste møte mellom jazz og folkemusikk. Dette holdt dem aktive i en åtteårsperiode, inkludert oppfølgeren Arv. Med tanke på alt som har hendt i møtet mellom disse musikalske sensibilitetene siden, med et improvisasjonsfylt samspill og et råere, mer alternativt uttrykk, fryktet jeg at dette kunne bli for voksenkulturellt og glatt til sammenlikning med nyere jazz+folkemusikk. Men du verden, dette hadde både virkelighets-dirr, sensualitet, frekkhet, patos og skjønnhet i seg, en meget vellykket konsert for en fullsatt Idrettshall. Bråten Berg har en helt suveren autoritet på scenen, og synger så man virkelig føler tekstene og karakterene de beskriver. Han holdt seg mest i bakgrunnen, men gitarist Frode Alnæs gjorde en god figur med mye effektivt sittende spill. Saksofonist Bendik Hofseth dro på med lengtende og gråtende tenorspill, som smeltende is på toppen av en fjellknaus, men hadde også innlevelse nok til å bidra med diverse gauling og tilløp til dansesteg, mens Bugge Wesseltoft dro på med pen-grelle synthlyder og aktivt spill på flygelet, noen ganger stille og saktmodig som bare han kan, andre ganger full av ildsprut. Jeg observerte ham rett etter konserten, på vei opp på fjellet for å gå av seg konserten med en liten skitur. Thomas Strønen spilte mye perkusjon og brakte inn temperaturer fra andre deler av kloden, men det var også deilig å høre ham i flere partier som var dønn jazz. Han har godt av å dra på litt på settet, og trommestudenten Inga-Mei fra NTNU-bandet Hello World som satt på setet ved siden av meg, levde seg skikkelig inn i spillet hans. Da gjenstår Andersen selv, som har vært muntrasjonsråd rundt om i spisesalen på Park Hotel hele helgen, og som var strålende opplagt og smilte fra øre til øre på scenen. Han viste frem mange av sine favoritt-tricks, og det var rett og slett skikkelig fint å høre dette materialet igjen. Det var også vemodig og fint å merke tilstedeværelsen av «NRK-bussen» utenfor lokalt og se alle kamera-kranene der inne. Akkurat som i gamle dager!
Når jeg var godt innlosjert på toget hjem til hovedstaden, lot jeg ikke slike ting som annet og mindre fasjonabelt togsett som til overmål manglet cafévogn ødelegge det gode humøret som arrangørene i løpet av to og en halv festivaldag hadde skapt for alle som var til stede. Alle de norske festivalene har sin identitet og sterke og svake sider, men Vossa Jazz med sin væremåte og intime stil, er nok helt klart blant de aller beste. Og som i fjor er det en spesiell følelse å høre festivalsjefens røst, som man har hørt introdusere så mange ålreite opplevelser, annonsere neste stopp på toglinja. Avstigning til venstre.
