Vossa Jazz 2023 - dag 1

Fjell i bevegelse

Khmer ble født på Vossa Jazz, og gjenoppsto i anledning festivalens 50-årsjubileum.

Av Audun Vinger

Les om dag 2 og 3 her.

Det føles vel egentlig som om norske jazzfestivaler alltid er i jubileumsmodus – de lever midt oppi sin egen historisitet. Litt fordi norske musikere og arrangører tilsynelatende er aktive og interessante til den dagen de havner i pennalet, men også fordi man er opptatt av å videreføre tradisjoner og minnes sterke opplevelser, særlig tidlige bookinger av litt for store internasjonale artister. Men man klarer ikke holde ut som arrangør på høyt nivå i femti år uten å være relevante i nuet, og det er i dette spennet mellom mimring om den spede start og en oppsiktsvekkende vitalitet vi finner Vossa Jazz. Årets jubileumsfestival må kalles en stor triumf. Stort sett veldig gode konserter på perfekte og mindre perfekte venues, en klar identitet, men heller ikke for selv-elskende. At det er høy kvalitet på norske jazzkonsertgjennomføringer er vi godt vant med, men det er noe spesielt med publikumsoppslutningen på Voss. Ikke alle artistene er like kjente, selv for en nerd som meg er det mange artister her jeg ikke kjenner spesielt godt til, særlig endel europeiske jazznavn, men her er det faktisk fullt hus på hver eneste gig. Og et bemerkelsesverdig godt humør er også veldig synlig. Dette er er en fest. Med konsertstart allerede før tolv på enkelte konserter kan det bli lange dager. Men årets gnistrende sol virket til å gi ekstra energi til alle involverte.


Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz

Et av høydepunktene på forhånd måtte bli Nils Petter Molværs gjensyn med sitt eget Tingingsverk «Labyrinter» fra 1996, som to år senere skulle revolusjonere karrieren hans, utviklingen av moderne europeisk jazz, og synet på norsk musikk i utlandet, da det ble omgjort til ECM-utgivelsen Khmer. Det solgte i en kvart million eksemplarer, og sendte Molvær verden rundt med sin musikk. Å sette hans tone og den dramatiske musikken til et soundscape inspirert av trip hop, techno og DJ-kultur var temmelig radikalt den gangen, og svært vellykket. Faren med å presentere noe som er så moderne, er at det etterhvert nødvendigvis blir umoderne. Og hele den sounden der møtte vel en backlash etter noen år. Det føltes litt satt. Men tiden leger mange sår, og det har i tillegg vært lett å legge merke til at yngre musikere og musikkinteresserte som ikke var direkte til stede den gangen, har riktig så rosenrøde forestillinger om den tidens sensibiliteter og nyskapingstrang. Molvær har selv også distansert seg noe fra dette og gjort andre ting, men tiden var nå moden for å pirke i gamle sår. Det var tilbake til Voss Idrettshall, som ikke har vært så mye i bruk de siste årene. Med stort sett den samme besetningen, gjenskaping av lyder som befant seg på nå gravlagte operativsystemer og lydprogrammer, men også med noen nye tanker for 2023, stilte de opp med både pondus og nerver. Dj Strangefruit slapp å bruke vinylplater, og teknologien og forståelsen har gått langt videre for de fleste. Molværs spill var eksellent, han så ut som et verdig fjell der han satt, ofte med et forpint uttrykk i ansiktet, det er mye vakker maskulin smerte i denne musikken, og jeg antar at han også var fylt av vemod over tidens gang (pluss sikkert også litt vondt i ryggen som de fleste menn får med årene).
Det var ikke alltid det satt helt, i starten så noen av dem også litt rådville ut. Endel av beatsene og loopene på Khmer-plata låter ganske passé i dag, spør du meg, og de mest kontante låtene hadde også disse problemene i dag. Men det var en stor fornøyelse å lytte til Eivind Aarset spille seg selv som yngre, særlig da han slo til med noen rå riff. Deilig!


Eivind Aarset. Foto: Kai Flatekvål/Vossa Jazz

Den doble trommesoloen fra Rune Arnesen og Per Lindvall, med spooky lydatmosfærer fra Strangefruit og Jan Bang, fikk meg til å tenke på sene utgaver av Mickey Hart og Bill Kreuzmanns tour de force «Drums – Space», komplett med assosiasjoner til «joggesko i vaskemaskin».
Lyden var ikke optimal, men jeg forstod fort at det var på grunn av min elendige plassering på første rad sammen med resten av jazzpressen – lydmester Sven Persons avanserte PA-produksjon foregikk jo hovedsakelig bak i rommet. Jeg kom til fornuft, og så slutten av konserten stående ved miksepulten, og fikk et helt annet inntrykk av musikken. Skikkelig trøkk, og bedre balanse. Der var det også tilløp til dans og rave-hender i publikum.
En temmelig ekstrem «surround»panorering på slutten der virket til å sette bandet litt ut av spill, det var som å være på Imax-kino eller noe slikt, lyden ble kastet hit og dit. Det var teknologi-begeistring som når onkel har lyst til å vise frem en ny app. Men det er klart at denne konserten vil bli enda bedre når den setter ut på en liten turné til høsten, for eksempel med stående publikum på Rockefeller, som er mye mer naturlig enn sammen med hovedsakelig voksne turgåere på vonde stoler i en idrettshall.

Jeg måtte droppe Vestnorsk Jazzensemble med Mariam Wallentin til fordel for et essensielt måltid med karbonader fra den sjarmerende buffeten på temmelig falleferdige Park Hotell, dog med en programforpliktet oppgradering i form av en sublim burgunder fra 2015, hentet opp fra hotellets verdenskjente og rimelige vinkjeller. Himmelsk var det.


Mari Kvien Brunvoll & Stein Urheim med Moskus: Branches & Limits. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz

Et av de andre bestillingsverkene i år som så perfekt ut på papiret, var «Branches & Limits» med sanger Mari Kvien Brunvoll og gitarist Stein Urheim i møte med favoritt-trioen Moskus. Skikkelig Hubro-all stars, der særlig de tre i Moskus låt annerledes og kanskje noe mer konvensjonelle enn de pleier (ingen grunn til slakt for uforståelig musikk her), det var mer så de tilnærmet seg hverandres uttrykk og skapte noe eget sammen. Dette låt faktisk veldig gjennomarbeidet, med komposisjoner som hadde mange melodiske og rytmiske løft ved seg. Jeg sett rett foran en søyle og kunne ikke studere Hans, Anja og de andre nøye slik jeg pleier. Men bildene som dannet seg på netthinnen av musikken var vakre nok. Dette låt temmelig grydeklart allerede fra første fremføring, som tidligere Hubro-sjef Andreas Meland formulerte det etter konserten.


Fendika og Large Unit. Foto: Olav Aga/Vossa Jazz

Large Unit og Fendika har hatt litt av en uke – en triumf av en tiårsjubileumsturné, og det ble også møtt med typisk norsk nysgjerrighet, forundring og tilknappet dansing blant publikum. Fendika er absolutt i fokus her, med ekspressiv dans og med Large Unit som legger seg opp til deres musikalske uttrykk. Amalie Dahl, Marthe Lea og Heidi Kvelvane var mer som en en blåserrekke å regne enn typisk frijazz-saksofonister, men det var helt greit egentlig. Paal Nilssen-Love har mange viktige prosjekter på samvittigheten, men akkurat dette er blant hans mest vellykkede, på grunn av varmen i det, hvorledes han får uttrykt flere av sine musikalske impulser, og i hvilken grad han får med seg publikum.


Team Hegdal. Foto: lars Finborud/Vossa Jazz

Avslutningen for meg ble en av verdens beste jazz-jazz-grupper i dag, Team Hegdal inne på den livlige puben Stasjonen. Her nytter det ikke å be sidemannen om å være stille – dette er pulserende voksenfyll, og det gir en særegen energi til musikken også, får man tro. Den ekstremt avanserte musiseringen har så mye spenst og skjønnhet i seg, at det til sammen blir riktig så utadvendt. Dette bandet har jeg sett mange ganger, det er alltid bra, men jeg fikk litt dosen og gikk og la meg før ekstranummeret. Men jammen hørte jeg ikke en heftig konsert likevel, lyden av det for meg ukjente italienske bandet som spilte i Jazzklubben gikk opp flere etasjer til mitt hotellrom. Og det var full bombing a la party-Coltrane, og med noe som viste seg å vær Alexander Hawkins på piano. Hvilket trøkk! Ingenting er som å sovne til noen frenetiske block chords.

Fra forsiden

Moldejazz - dag 1

Fordeler og ulemper med store orkestre

FESTIVAL: Bill Frisell Trio møter Trondheimssolistene og Luftforsvarets Musikkorps, I Like To Sleep lager sitt drømme-jazzorkester og Christian McBride swinger seg gjennom praten.

Nyheter

Årets unge jazzmusikere kåres på Moldejazz

Noen av landets mest lovende, unge musikere møtes i Jazzintro-finalen under Moldejazz onsdag 17. juli. Fire band skal spille om tittelen Årets unge jazzmusikere 2024, samt en lanseringspakke fra Norsk jazzforum med festivalturné og et tilrettelagt mentorprogram.

Meld deg på vårt nyhetsbrev