Erlend Apneseth - Riksscenen, 6. april 2017

Med rosemalt sound i en stor verden

KONSERT: En svært vellykket presentasjonen av det nye albumet «Nattsongar».

foto: Knut Utler

«Natta syng sine songar» er tittelen på et av Jon Fosses dramaer. Den faller inn i en lang kunstnerisk tradisjon med blikk for det som skjuler seg i mørket og lengsel mot krefter som skyr lyset. Jeg vet ikke om spelemann Erlend Apneseth ønsker å bli  plassert i en slik kontekst, men hele folkloren ville vært utenkelig uten nattsider. Alle vet hva som kan skje med trollet rett etter daggry! Apneseth skrev «Nattsongar» på bestilling fra Førde Internasjonale Folkemusikkfestival, og verket ble urframført i fjor sommer. Nå er musikken innspilt og utgitt i fysisk format, og denne torsdagskvelden på Riksscenen er avsatt til å presentere stoffet. Det er et strålende ensemble som omgir felespilleren. Det de fem på scenen har til felles, er stor åpenhet og utstrakt evne til å omsette vidtfavnende idéer i skarp musikalsk form. Erlend Apneseth sier musikken er en hyllest til Førdefestivalen som har vektlagt likheter mellom forskjellige tradisjoner og kulturer, heller enn å framheve forskjellene. Det kan også stå som program for det vi hører fra scenen denne kvelden.
Saken fortsetter under bildet

Hans Hulbækmo (perkusjon), Ole Morten Vågan (bass), Erlend Apneseth (hardingfele),  Erik Rydvalls (nøkkelharpe) og Stein Urheim (gitar).
Hans Hulbækmo (perkusjon), Ole Morten Vågan (bass), Erlend Apneseth (hardingfele), Erik Rydvalls (nøkkelharpe) og Stein Urheim (gitar). Foto: Knut Utler

Det er gitarist Stein Urheim som introduserer musikken, tett fulgt av fela som bærer den klagende, vakre lyden av norsk folk. Jeg får en forbigående følelse av at Grieg spøker i rommet. Deretter tar bandet seg inn i vår tid og forlater den aldri. «Dei reisande» beveger seg sakte av sted, med et alvor man ikke kan ta feil av. Ole Morten Vågan låter både sparsommelig og dump på bass, og Hans Hulbækmo gjør stillfaren perkusjon. Erik Rydvalls nøkkelharpe understreker sårheten i uttrykket. Det er imidlertid ikke sånn at alt er blått og vemodig. «Django Viken» swinger med fransk finurlighet og  overskudd på glede. Dette er kanskje et eksempel på hva komponisten kaller utforsking av kontrafaktiske aspekter ved slåttekomponister og tradisjonsmateriale. Det er uansett fint å lytte til! Musikken er tydelig arrangert, men den er også åpen for ulik grad av improvisasjon. Det er en forutsetning for den gode dynamikken. I «Oasia» er vi langt unna Sogn og Fjordane, og det samme gjelder for «Ørkensong». Det slående med disse musikalske reisene er imidlertid at de aldri blir entydige. De er sammensatte og holdt i en form med ro og dybde. De stemningsskiftene kvintetten formidler, holdes sammen av en gjennomgående og gjenkjennelig understrøm. Apneseth og bandet lykkes særdeles godt med den vestlandske verdensmosaikken sin. Tida går fort i godt selskap. Det ser også ut til at musikerne er fornøyde. «Klagesong» kommer mot slutten av kvelden. Den krumbøyde melodien sleper seg elegant fram og åpner for ettertenksomhet. Erlend Apneseth har med disse låtene og dette bandet befestet stillingen sin som fornyer. Dette er det verdt å lytte til.

Arild R. Andersen

Fra forsiden

Nyhet

Sterk jazzhøst i Molde

Storyville Jazz Club i Molde åpner konsertsesongen med Transatlantic Express torsdag 21. september. Marius Neset Quintet, Kristin Asbjørnsen og Joshua Redman & Ola Kvernberg er blant andre høydepunkter i høst.

Meld deg på vårt nyhetsbrev