Med rak rygg i tradisjonen

Det er noe med tonefallet som lover godt. Jeg har lett for å stole på det. Det blir omtrent som med kroppsspråk. Disse tre musikerne har holdt sammen lenge. Det er noe av det som kan fornemmes i formidlingen, og jeg blir ikke overrasket. Jeg har hørt dem før.

Åpningssekvensen og førstesporet «Out of Cash» rommer toner som faller så forsiktig over kanten at det er en fryd å fange dem opp. «Out of Cash» er til å tro på. Pianist Svein Olav Herstad, trommeslager Håkon Mjåset Johansen og bassist Magne Thormodsæter er en kvalitetstrio som fortjener mer oppmerksomhet. Hør bare på måten de tre betjener ballader! Fyller dem med lyrisk nerve og bærende innhold. Det låter superb på sitt beste. De samtalene de fører, har trekk til felles med det idylliske. Dette «Out of Cash»-stykket er også et vellykket byggeprosjekt der musikken får tid til å reise seg og skape rom med skiftende inventar. Ingen svulstigheter å spore.

De er tradisjonsbærere av rang og velger å være midt i jazzen. Derfra presenterer de et bredt uttrykksregister som gjør albumet godt å lytte til. «Tony Bright Donkeyman» er en kort, underfundig stemningsrapport. En stillferdig betraktning med bass og trommer i front. Så er det Ornette Colemans «Bird Food» som feier flott av gårde, med et driv fundert på fellesskap og et trommeinnslag av høy klasse. Svein Olav Herstad spiller smakfullt og personlig, med flere pianister inne i seg. På «Thumb´s up for Dr. C.H.» er det Thelonious Monk som får titte fram og fargelegge. Måten dette er gjort på, bærer leken i seg. Herstad viser rett og slett hva han er bygget av. Dette er sprettent  og modent til samme tid. Han styrer impulsene fra andre inn i sitt eget og viser hvordan man kan stå oppreist i tradisjon. Det låter enkelt, men er det helt motsatte – et kvalitetsmerke.

Trekløveret har utviklet en egen sound. For å være interessant som pianotrio bør man gjøre nettopp det. «Andersen» må være en basshyllest til Arild. Thormodsæter spiller den så du ser for deg nestoren bøyd over instrumentet. Så er «Chaplin» en liten favoritt på albumet. Det er en vellykket utveksling av klang og lyd, med hele det lille orkesteret plassert i sin egen midte. De spiller fram en plass for hvile. Ja, det er virkelig mange øyeblikk og steder det er fint å være på dette albumet. Nå de avrunder med «Film», roer de seg for siste gang. Lar melodilinjer og arrangement tjene samme sak. Resultatet er vakkert og konsistent. Svein Olav Herstad Trio knekker det uanstrengte samspillets mange koder.