Med Grieg og «lærer-tyggis» i flygelet
Kaada gjør en helt ny sving i karriereløpet.
Mange vil først og fremst forbinde John Erik Kaada med den rytmeglade fri-trioen Cloroform. Vi som har opplevd den på scenen, har mye fint å fortelle, helt tilbake fra 90-tallet. Kaada har også samarbeidet med Mike Patton og, ikke minst, gjort seg bemerket som filmkomponist. Han tok klassisk pianoundervisning til han var 22, og det er denne klassiske erfaringen han nå går tilbake til og utforsker med friske innfallsvinkler. Det var visstnok lengselen etter frihet og ønsket om å improvisere som dro Kaada bort fra det klassiske den gangen i ungdomstida, så kanskje man kan si at det er en sirkel som sluttes med «Misinerpretations».
Det han gjør på dette soloalbumet, er å dekonstruere og rekomponere, utsmykke og vri komposisjoner fra det europeiske, klassiske pianorepertoaret. Det fine og forbausende er at han klarer å si noe nytt og bevegende med disse stykkene som har vært gjort til gjenstand for perfeksjonisme gjennom mange år. Kaada har preparert pianoet. Ingenting nytt i det, tenker du kanskje! Sant nok. Han har brukt heftemasse, eller lærer-tyggis som han kaller det, på pianostrengene. Det gir en lyd ladet med forsiktighet. Lyden nærmer seg liksom stolt, med bøyd hode, og den treffer meg. Den lett koketterende tittelen «Misinterpretations» lever jeg godt med. Det er selve lyden som avdekker margen i dette stoffet. Selvsagt også Kaadas sensitive spill.
Grieg, Chopin, Schubert, Satie, Beethoven, Debussy og Mendelssohn. Det lar seg høre. Disse komponistene er det Kaada anvender. Han har fokusert på de partiene han liker best i originalkomposisjonene og forsøkt å få disse strekkene til å vare. Forlenget det som treffer følelsesmessig. Denne intime tilnærmingen bærer albumet. Det er godt å høre musikk med en såpass romantisk grunnstemning, uten å få klisset til opplevelsen. Kaada har kalt arbeidet med musikken for en meditativ prosess. Han skal ha gjort rundt hundre innspillinger av hver av låtene. Kanskje det er grunnen til at nakenheten triumferer, at Kaada har tilbragt så mye tid i avkledningsrommet.
Jeg liker Griegs «Arietta» bedre enn Schuberts «Fantasia». Pianistens tilnærming kler den første bedre. Den lengselsfulle, lett resignerte tonen hos Grieg får et forfriskende vakkert gråskjær i Kaadas hender. Debussy legger seg også vemodsvakkert til rette i pianosounden. Dette stoffet har virkelig fått en godgjørende overflate. Den trekker til seg livet i dypet av gamle mesterverkers melodilinjer. John Erik Kaada har funnet en personlig måte å spille piano på. Det er ifølge han selv, noe han har lengtet etter. En dæsj tyggis på hver streng var altså det som skulle til. «Misinterpretations» er tolkninger som berører.
