Med gitaren i front

Da vi gikk fra Victoria siste kveld i januar, var vi enige om at det hadde vært en fin konsert. Vi kom vel fram til at de lavt pulserende låtene fungerte best. At stykkene med stillferdige temaer og lubben lyd var mest tiltrekkende. Det norsk-finske bandet Skydive Trio startet vinterturnéen sin i Oslo. Anledningen var slipp av album nummer to, under dette navnet. Ellers har jo gitarist Thomas T Dahl, trommeslager Olavi Louhivuori og bassist Mats Eilertsen hatt et samarbeid gående gjennom mange år og i flere sammenhenger, blant annet manifestert på de to fine platene «Radio Yonder» og «Rubicon», begge utgitt i bassistens navn.

Åpningssporet på «Sun Sparkle» høres ut som en lillebror av King Crimson. Skydive Trio har noe mykt over seg, selv når de går for råskap. De saftige gitarakkordene blir mørnet av svulmende slide. Jeg tillater meg å tenke på David Gilmour et øyeblikk. «Launch» heter låta. Det er et godt valg av anslag. Ja, det korte sporet er et av albumets mest levende og smakfulle. Deretter følger de opp med «Convoy» og tar fram et av sine varemerker, nemlig melodiøsitet. Dahl legger ut fløyelsgrep mens rytmeseksjonen bygger opp mot lett galopp. Det er smidig gjort, og det peker helt tilbake til Hank B. Marvins glansdager. Når Skydive Trio står i denne enkelheten, er de forførende. Det krever sine musikere å få til dette fraværet av forhastelse.

Selv om Skydive Trio er et kollektiv der bidragene er likeverdige, er det ikke til å komme forbi at gitaren er anfører. Jeg opplever Thomas T Dahl som en dyktig utøver. De gangene jeg imidlertid faller litt fra, er når han henfaller til noe som likner ortodoks gyting, som for eksempel i «Descending». Da hjelper det lite at de tre er gode til å bygge sammen.

Et spor som er langt mer tiltrekkende etter min smak, er «Surface Stride», der samspillet har en finurlig åpenhet og bass og trommer trekkes lenger ut på scenen. Eilertsen demonstrerer tyngden sin, den tilbakelente balanseevnen som kommer med erfaring og modenhet. Louhivuori lar trommene lytte og holder tilbake like mye som han skyver på. Formfullendt er vel ordet her! På «Spruce» tar Eilertsen fram buen til Dahls veldanderte tonefølge. Det låter ukomplisert vakkert. Tittelsporet introduseres med gitar og oppholder seg i dette duvende feltet som trioen mestrer så bra. De ti låtene på «Sun Sparkle» kommer med hver sin karakter, samtidig som musikken framstår som enhetlig. Joda, det var en fin konsert, og det er sannelig et godt album også.