Finity – Oslo Jazzfestival, 14. august 2020

Med Destiny´s Child på nye eventyr

Det ferske albumet til Finity har allerede avslørt at vi kan glede oss til denne kvelden.

Jeg hørte mer på Robert Wyatt enn Destiny´s Child på nittitallet. Han er jo en mann som kan plukke andres låter og gi dem nye bein å stå på, få dem til å skinne på nytt. Ta Chic-låta «At Last I am Free». Den får ny mening i Wyatts grep og blir større enn originalen. Når Bill Frisell spiller Marvin Gaye, får vi et nytt blikk på klassisk materiale. Jazzen er også full av eksempler på at det motsatte kan skje. Bare spør The Beatles! Det fins mange dødfødte versjoner av deres låter der ute. Når Finity gyver løs på Destiny`s Child, er det ikke sikkert at Beyoncé vil applaudere resultatet, for sekstetten forsyner seg fritt av innmaten i låtene deres og opererer grundig.


Finity. Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

Man skal ha et skarpt skråblikk for å lykkes i dette faget. Det har heldigvis de to bandlederne Anja Lauvdal og Heida Johansdottir, og vi vet jo at de har redskaper og forutsetninger for å lykkes. Tittelen på den nye plata som lanseres på Victoria i kveld, «Jazz på engelsk; Finitys Destiny», gir i seg selv signaler om noe artig. Det må være lov å humre. I møte med albumet fortrenges imidlertid humringen med respekt for musikernes kreative og dristige tilnærming til Destiny`s Child. Eller: humring og respekt forsøstres. Så kan man lure på hvorfor denne idéen ble unnfanget. Kanskje Finitys omfavnelse av Destiny´s Child både skal være et nyfeministisk statement og en kjærlighetserklæring til musikken. Dette er det ingen som forteller oss noe om fra scenen i løpet av konserten.

Derfra er det åpenbart at musikken skal tale alene. Det elektroakustiske lydbildet som utpensles fra start, gir en fin nyorientering. De romantiske linjene fra Johansdottirs tuba brytes opp av et mangfold av kommentarer fra resten av bandet. Det låter minst like tøft som på den nye plata, og veien fra sukker til syre er minst like kort. Frie partier står på lur rett bak det lettdrevne. Korthugde blåsearrangementer bryter opp fortellingen. Det er ikke entydigheten som har inntatt scenen i kveld. Hanna Paulsberg byr på dovne heng og fyldig tone. Bandet får musikken til å vugge og overraske. Vi får antydningskunst og klar tale i en og samme runde. Så kommer «Bootylicious», anført av saksofon fra start. Hvis ikke denne konserten var løs og ledig nok fra før, så blir den det iallfall nå. Det låter befriende skakt. Ingenting for trange åpninger, dette.


Fra venstre: Kyrre Laastad, Hanna Paulsberg, Torstein Lavik Larsen og Andreas Wildhagen. Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

Anja Lauvdal gratulerer Paulsberg med Ella-prisen og takker Oslo Jazzfestival. Så går vi inn i «Survivor» og får en ny omsafting av DC. Det er ingen i bandet som får peke lenge på seg selv. De kan låte som et New Jungle Orchestra på marsj gjennom storbyen, mer fengende enn gripende og riktig deilig å lytte til. Både Kyrre Laastad på elektronikk, Torstein Lavik Larsen på trompet og Andreas Wildhagen på trommer er til stede med fleksibilitet og innlevelse, til stor fortjeneste for felleskapet. Mot slutten blinker det i scenelyset og det er tilløp til dans i salen. Snakk om disco, og klokka er bare ni. Finity har gitt Destiny´s låter nye bein å stå på. Definityvt fått dem til å skinne på nytt.

Fra forsiden

Nyhet

Ny festivalsjef i Kongsberg Jazzfestival

Ragnhild Menes er ansatt som ny festivalsjef for Kongsberg Jazzfestival. - Med Ragnhild vil Kongsberg Jazzfestival få en leder med tydelig kunstnerisk retning og vilje, sier styreleder Juel Rye.

Meld deg på vårt nyhetsbrev