David Sanborn Acoustic og Donny McCaslin var de største navnene på Moldejazz-tirsdagen, men Allison Miller’s Boom Tic Boom og Trondheim Jazzorkester & The MaXx skapte de sterkeste ekkoene.
JazZtipendiatene The MaXx – Oscar Grönberg (tangenter), Petter Kraft (gitar, saksofon), Tomas Järmyr (trommer) – inntok Teatret Vårt for å kvittere for millionprisen sammen med Trondheim Jazzorkester, og som seg hør og bør hadde trioen med seg ny musikk, spesialkomponert for en kruttsterk TJO-besetning: Thomas Johansson (trompet), Petter Hängsel (trombone), Mette Rasmusssen og Kjetil Møster (saksofoner), Anton Toorell (gitar), Anja Lauvdal (tangenter), Mattis Kleppen (el-bass) og Mia Marlen Berg (vokal).
Rockeopera
Fra opphøyet posisjon, i røk & damp & flerrende lysskifter, tok sistnevnte seg av bandintroduksjonen med teatralsk utestemme i en slags inferno-ouvertüre, og derfra og ut følte undertegnede seg hensatt til en slags 2018-modell av god, gammeldags rockeopera, spritet opp med sønderrivende frijazzkor (Rasmussen, Johansson, Møster, Hängsel) og dundrende backbeat krydret med rytmiske subtiliteter (Järmyr). Som en miks av Kate Bush, Yma Sumac og en ung Janis Joplin vokalregjerte Berg i stratosfæren over Grönberg/Lauvdals lydtepper og Mattis Kleppens permanent swingende, drivende, pushende, kildrende og gjennomført vidunderlige basspill, og innimellom, som vern mot truende groovegnagsår, serverte Toorell og Kraft akustisk gitarbalsam av merket «PFWYWH» (Pink Floyd Wish You Were Here). Lyd- og lyspisket som et festivalspøkelse fra forrige årtusen slo det meg at om det ikke akkurat var jazz, var det iallfall intelligent og stilsikker rock m.m. jeg ble utsatt for, rock spilt med jazzreferanser, store ferdigheter og framfor alt en herlig vilje til å få musikken ut over scenekanten og rett i trynet på omverdenen. Utadvendt formidling, yes!
Saken fortsetter under bildet.
FRIBLÅS: Mette Rasmussen og Anja Lauvdal (bak). Foto: Terje Mosnes
Oppstemt
Muligens vil noen spørre om Norges feteste jazzstipend bør sluses inn i et så rocka uttrykk som denne konserten. Den debatten må gjerne komme, men da det hele sluttet med korsang og hymnestemning en «Live Aid» verdig, innrømmer jeg at jeg faktisk følte meg ganske oppstemt. En lysttur tilbake til seint 60-tall/tidlig 70-tall var lykkelig over, TJO hadde vist seg fra enda en side, en ung sanger med forbløffende register og stemmekontroll hadde stått fram på imponerende vis (diksjonen var det umulig å bedømme, jeg oppfattet ikke et ord i løpet av hele konserten, uten at det nødvendigvis var hennes feil) og da kan det vel ikke være så gæærnt? Litt redigert og strammet i sidesømmene, og vips! så har TJO en ny, begeistrende produksjon på veien, denne gang sammen med kraftperlen The MaXx.
Smittende Miller
Den amerikanske trommeslageren Allison Miller lyn-gjestet Moldejazz i fjor med Woman to Woman, og var tilbake i går med sitt eget Allison Miller’s Boom Tic Boom.
Saken fortsetter under bildet.
VITAL: Allison Miller. Foto: Terje Mosnes
Bandet var for turnéanledningen utvidet til sekstett med klarinettisten Jeff Lederer, kornettisten Kirk Knuffke, fiolinisten Jenny Scheinman, pianisten Myra Melford og bassisten Todd Sickafoose, og det eksellerte i Millers morsomme og originale komposisjoner. Streit moderne jazz, klezmer, latin og noen fristrekk er noen av de bekkene som renner sammen i Boom Tic Boom, der spillegleden er smittende, trommespillet til Miller kraftfullt og eminent nyanserikt og pianospillet til frijazzveteranen Myra Melford like medrivende enten hun spiller blues, gospel eller hinsides «time» og tonalitet. Låter fra «Otis Was A Polar Bear» og et kommende album (februar) utgjorde det meste av en ettermiddagskonsert som iallfall jeg kommer til å huske som et høydepunkt fra de seinere Moldejazzene.
Saken fortsetter under bildet.
MEDRIVENDE: Myra Melford. Foto: Terje Mosnes
Tja?
Hva så med David Sanborn og Donny McCaslin? Førstnevnte trakk 500 tilskuere, inkludert Van Morrison, i Bjørnsonsalen, og de fleste skal ha vært begeistret over den noe falmede stjernens nåværende nivå. Er man fan, er man fan, og det gjelder nok for Donny McCaslins tilhengerskare også. Den ble atskillig utvidet etter saksofonistens medvirkning på David Bowies «Blackstar», men tre låter med «nye» McCaslin og hans band i går kveld viste seg å være nok til at jeg savnet den mer jazz-orienterte og mindre strømlinjeformede musikanten fra før-Bowie-tiden såpass sterkt at jeg trakk meg stille tilbake.
