Mandaljazz 2023

Mandal-øyeblikk små gjør et stort nå

Mandaljazz er en festival som kjennetegnes av uredd booking og hjemmesnekra tilsnitt til forskjell fra produksjonsmaskinene på større jazzinstitusjoner – og nettopp slike festivaler elsker vi å komme tilbake til.

Av Karoline Ruderaas Jerve

Riktig nok var dette skribentens første besøk til både Mandal og dertilhørende jazz. Forventningene var deretter. Store og boblende, som cumulus-skyer.

Det er i det hele tatt vanskelig å snakke om festivaler uten å nevne været. Særlig når destinasjonen reklameres for som “verdens beste sommerby”. Verdens! Denne var intet unntak.

Etter en femtimers bussfortog-tur fra hovedstaden, og årevis med gjetord om den fantastiske Mandaljazz, var jeg rigga ganske greit opp til forventningsbrudd ved ankomst på torsdagen, og skybrudd med regn som kjentes mer ut som det kom innenfra enn utenfra. Riktig surt var det! 

I hvert fall fram til Kulturfabrikkens lune telt blei fylt av ditto lune mandalitter og tilreisende, mitt legeme bekledd i Mandaljazz’ oppsirkulerte festivaltekstiler og munnhulen med den deiligste kaffe levert av Kristiansand-brenneriet Corado. I bakgården mellom fabrikken og teltet fyrte de opp i bålgrua, og serverte nøye kuraterte ostesmørbrød og lokalbrygget jazzøl fra Nua.

Sådan ble stemningen satt og nervesystemet nedregulert til næringstett musikalsk materiale fra danske jazzrockere i Kemaca Kinetic, med Casper Hejlesen (gitar) Matias Fischer (trommer) og Kenneth Dahl Knutsen (elbass). Disse er et band fra Mandaljazz’ vennskapsby Ålborg – og hadde ønsket seg Mathias Eick som gjest. 


Mathias Eick. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Konserten var preget av avanserte komposisjoner og virtuos dedikasjon til musikkens mange tekniske finurligheter, dens muligheter til å overraske og imponere. Etter sigende møttes bandet og Eick for første gang samme ettermiddag, hvorpå all musikk var innstudert av Eick på forhånd. Dette merka jeg lite til, da materialet satt som et skudd, og Eick framsto som et selvsagt og særs lystig bandmedlem. 

Tidvis opplevdes de mange musikalske skiftene som noe anstrengt, men dette redda de fint ved å tillate rufsete lekenhet og humor, og quirky grep som å plutselig droppe four-on-the-floor som om det var reinspikka poplåter, og ikke langt deretter å kjøre et friimpro-strekk. I tillegg er det mer enn risikable partier der bandet på millisekundet er dønn tighte. 


D’Sound. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Allikevel tok jeg meg i å henge meg opp i analyser av låtene mer enn å være i lyttinga, som distraherte meg fra fullstendig oppslukt lyttevirksomhet. Derfor fungerte D’Sound som en forløsende dessert og siste konsert for kvelden. For første gang på 25 år spilte de gjennom den historisk populære skiva Spice of Life, med originalbesetningen og originale instrumenter som ble brukt på skiva. Musikken i seg selv låt brillefint, men ekstra spesielt var det at mandalitten Stein Austrud (keys) var en del av bandet, hvorpå publikum utsondret et eierskap og en stolthet som jeg opplevde spesielt kjærlighetsfylt. Det sistnevnte bidro til å gjøre konserten til noe mer enn bare å krysse enda et kjent band av lista før jeg tok en kjapp forbikjøring av kveldens jam og styrte rolig inn på hostellet.

Fredagen ble tilbrakt i Mandals nydelige skriverhage og renessansehagen, med sine vakre roser og vollgraver for fontener, i ly for labile vindkast. Den ble dernest tilbrakt i Gågada for anskaffelse av gummistøvler, og inntak av potensielt skumle blåskjell etter det jeg har skjønt av siste dagers algenyheter. Nuvel. Aller viktigst ble den tilbrakt i angsten for skattemeldingen og dens frist, som rykket stadig nærmere. Det var overraskende god trøst i å kjenne på fellesskapet med andre musikere i samme prekære byråkratiske limbo – noen hvis navn sto i festivalprogrammet samme kveld. 


Mona Krogstad Virgo Sun. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Det var skamfull og slukøret at jeg lyttet med ørene fra utsiden av festivalteltet på fredagskvelden. Jeg fikk sneket med meg en fantastisk vital Mona Krogstad (tenorsaksofon) og hennes Virgo Sun (som jeg skjønner at jeg må få sett i sin helhet ved senere anledning). Resten av kvelden fikk jeg kun med meg fragmenter av teltets hemmeligheter. 

Allikevel låt Marianna Sangita og Trondheim Jazzorkester like bra, om ikke enda bedre enn jeg husker det fra urpremieren på Moldejazz i fjor. Publikum virket helt fra seg av begeistring og passe oppgira for en Bushman’s Revenge, som stilte med trimma motor og spaken i resergir og masse fuzz og vreng. Det var en ditto oppgira gjeng som befant seg på jammen på Smoi i timene etterpå, som kanskje fikk sitt klimaks med felespill, gresk ornamentikk og arabisk saksofoni i fasespill og trampeklapp. 

For undertegnede ble festivalens definitive høydepunkt ekskursjonen til Hekkholmen og Peanøtten Galleri lørdag formiddag. Dette i ens ærend for å høre solokonserten til Heiða Karine Jóhannesdóttir.

Morgenen traff bakken løpende. Med kaffe i termokopp, film i kameraet og litt ekstra god tid traff den min egen person – etter hvert – luntende, ut mot Langestranda på Sånum. Uten så mye som en smule mat i kroppen, fikk Furulundens mektige ro og lunkne, yrete luft fylle kropp og sinn. Etter en god halvtime møtte jeg noen spørsmålstegn på stranda som lurte på om også jeg skulle på konsert. Vi speida i felles misjon etter værkledde mennesker og farkoster i vannet – og visst! – etter en stund kom et par sterke frivillighetens sendebud roende og vi blei frakta over. 

Etter kaffeservering, småprat og en titt på arkitekt Leif Daniel Houcks jazzakvareller, som eier hytte på Hekkholmen, har stått for oppføringen av Peanøtten (en slags paviljong? Kokong?), og var vertskap for konserten. Foruten å fortelle om hvordan konserten kom i stand, ga han publikum og sjøfugler en nydelig tale om prosessen med Peanøtten, hvilke materialer den er laget i, hva den kan brukes til, og hvordan de har hensynstatt de som ferdes på den statseide holmen, og hva den kan brukes til. Blant hovedmomentene i presentasjonen var hvordan en av de nevnte sjøfuglene markerte skjalgstykket tubaen på den måten som sjøfugler er spesielt gode på. 

Alle disse små tingene var vel så viktige som Mobecks besnærende spill, som besto av tekstlige og lydlige spill over temaer som “lys og skygge” og kontrastrike strukturer. Det slo meg, idet lydene kan være svært små og pausene lange, at i et slikt format kommer man nærmere utøveren enn det som er behagelig for noen. Ikke bare det, publikum kommer også nærmere hverandre: alle svisjene fra allværsjakkene blir like selvfølgelige som knitringen fra tubaen og skarven utenfor som tørker vingene på svaberget. Imidlertid danner Mobeck og tubaen den viktigste kanalen for en tilnærmet åndelig kontakt mellom menneskene, treverket vi satt på, og det nervøse havet utenfor.

Roen etterlot meg i en tilstand, vandrende i flere timer langs sjøen ved Furulunden på oppdagelsesferd, hvor jeg møtte alt fra joggere, campingturister, bryllup og sperringen til finaleinnspillingen av Mesternes Mester. Jeg innså brått at jeg nesten ville gå glipp av neste punkt hvis jeg ikke rappet meg.

Med et nødskrik sikret jeg meg plass på “Ye Krik?”, en barneforestilling skrevet og fremført av Sara Camille Osmundsen med Diarra Solo på (djembe?)tromme. En frisk blanding av visuell og verbal flerspråklighet, med innslag av snegler, mark, snille og gode Mama’er, farger, grønnsaker, fransk og norsk. 

Deretter rakk jeg en oppkvikkende shot av Sørnorsk Ungdomsstorband i kraft av Staffan William-Olssons “Mmm…Aah!” før legemet fikk komme tilbake i seg selv på Mandaljazz’ hustangentør Anja Lauvdal (flygelpiano og knotter) som spilte materiale fra sin Satie-esque soloskive From A Story Now Lost. En tilsvarende opplevelse hadde jeg da jeg anmeldte samme skive for Jazznytt i fjor – en fornemmelse av kontakt innover og lyder som masserer synapsene. 


Veslemøy Narvesen. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Tross roen fra Lauvdal, raste kvelden videre til Veslemøy Narvesen (trommer og vokal) og hennes Extension, som etter mange år i festivalens programråd var å finne på scenen. Dette ble behørig vitset om fra scenen. 

Hun premierte eget soloprosjekt med popjazzikalske låter på både engelsk og norsk. Her kjente jeg meg invitert med som passasjer på en rask seilbåt som bevegde seg i takt med vannets alle vink og bevegelser, og Narvesens stødige hånd (men ledige ånd) ved roret. Her kunne jeg bare flyte med. 


Guro Kvåle, Juliana Venter og Paal Nilssen-Love. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz 

Likeledes med Paal Nilssen-Circus, som riktignok kjørte et høyere turtall, og ristet ettertrykkelig fra seg med kropper og med lyder. Det er ikke første gang jeg hører dem, men det slår meg for første gang hvor ekstremt fininnstilt disse musikerne er til hverandres språk, både hvor kjappe de er i responsen og hvor villige de er til å teste uttrykket til medmusikantene sine. Enten det er Kalle Mobergs trekkspillsvar på vokalpip eller brumming fra Juliana Venter til trombonegrynt fra Guro Kvåle. Bare for å nevne noen. Dette var en observasjon som har glippet (gluppet?) mellom all fresinga de tilsynelatende driver med ellers. Det er som om jeg ser alle pikslene i et bilde.

Etter at folk fikk hentet sveisen tilbake fra lokalet, blei festivalens offisielle punktum satt med norgespremiere på det ghanesiske frafra-bandet Alogte Oho and His Sounds of Joy. De leverte feststemt gospel med to egentempererte blåsere, synthlyder fra flere tiår traktert av fire hender, to korister som ristet på perk og serk, en helsikes bra trommis, for ikke å glemme flere smått corny, pastor-aktige “halleluja” fra Oho selv. Musikalsk var det gjenkjennelig, med innslag av reggae såvel som pentatone og tette vokallinjer med mange kvartsprang og triolbaserte fraser. Likandes var det okke som, og det var ikke en fot som satt i ro, enda både språket og bandet var ukjent for de fleste.


Alogte Oho. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz 

Jeg synes å merke at en del festivaler, gjerne de som er av en viss størrelse, har en tendens til å henge seg opp i eksklusivitet og suveren fangst til programmene sine, for å trekke publikum og holde seg relevante.

Mandaljazz er som nevnt kjent for fryktløs og fremoverlent booking, som selvsagt er en betydelig årsak til at de er godt likt blant musikere og publikummere. Allikevel er ikke programsammensetningen og den kunstneriske profilen hovedgrunnen til at jeg blir varm om hjertet i takknemlighet for at slike finnes – og at det er jobben min å få være en del av det. 

Felles for opplevelsene under festivalhelga som har etterlatt dypest inntrykk, er at de – i likhet med andre viktige relasjoner – har vært preget av nærhet og tilhørighet. En følelse av delte erfaringer og gjensidige erkjennelser om å være vitne og deltager på noe viktig og fint. Vi har tatt i mot det som er gitt oss av oppofrende entusiaster, og vi har gitt tilbake i kraft av vår tilstedeværelse og tid. 

Og blant de viktigste grepene Mandaljazz har gjort, uavhengig av hvor bevisst det er fra ledelsens side, er at de tør å ta seg tid. Å gi folk tid. 

Det at det ikke pågår flere arrangement samtidig, at ikke dagtid (utenom lørdag) tettes igjen med programposter så man er utslitt når kvelden kommer, at man har omtrent en time mellom hver konsert til å la musikken sette seg, praten gå og apparatet bli klart for neste band, i form av tømming og påfyll av diverse væsker, inntak av fast og sjelelig føde. At man kan få tid til å bli kjent og knytte seg til stedet, til folk, DET gjør Mandaljazz spesielt. At faren til festivalsjefen henger opp teltduken og en lokal restaurant låner bort gulv og hele skiten er laget på blod, svette, kjærlighet og masse kaffe – det gjør at man kommer tilbake. I hvert fall skal jeg det.

Fra forsiden

OJKOS spiller: Andrine Dyblie Erdal - Victoria, Nasjonal jazzscene - 23. april 2024

Prima fra ungdommen

Andrine Dyblie Erdals komposisjoner gir OJKOS nye numre og adresser å levere på.

Nyhet

Bestillingsverk fra Krogstad

Saksofonist Mona Krogstad vil formidle håp og ettertanke i bestillingsverket Serenity Now på Kongsberg Jazzfestival lørdag 6. juli.

Meld deg på vårt nyhetsbrev