Makeløst fra lydlekerommet

Erland Dahlens ry som trommeslager og ettertraktet bandmusiker var bunnsolid allerede før soloalbumene «Rolling Bomber» (2011) og «Blossom Bells» (2015) etablerte ham som en musikkskaper med relevans godt ut over perkusjonsreviret. Spesielt med «Blossom Bells» trådte han fram som en sonisk superkunstner; en nysgjerrig og leken, men likevel myndig komponist og klangskulptør, og det er derfra han nå fortsetter sin stadig hyper-bildeskapende tonefortelling med tredjealbumet «Clocks».

Dahlen tar i bruk mye av instrumentariet fra «Blossom Bells» også denne gang, blant annet det gamle wlf (William Frederick Ludwig)-trommesettet, sag, xylofon og et antall bjeller og ulike trommer. Lydene fra maracas, skrivemaskin, lekeroboter og kakeformer er fraværende på «Clocks», men til gjengjeld bidrar mellotron, klinkekuler på store metallplater og et nytt, kromatisk stemt bjellesett til det Dahlen’ske lydunivers. Klangene fra diverse tangenter, gitarer og stemme inngår også, og den som måtte ønske å analysere albumets 39 minutter musikk, fordelt på seks «låter», «satser» eller «forløp», med tanke på å avsløre opphavet til hver enkelt lyd/klang, vil sannsynligvis være sysselsatt til godt over jul.

Fullt så lang tid trengs ikke for å få tak på Dahlens «melodier». Oftest lar han en kort, perkussivt spilt strofe og en grunnrytme danne basis, setter det hele på klanglig og harmonisk fetekur og repeterer strofen i enten enormt drivende melodier eller mer stasjonære tone- og klangkonstruksjoner. Det er en effektiv byggemetode, og spesielt når byggmesteren, som her, har en diger klangpalett samt metronomisk rytmisk presisjon som verktøykasse. I tittelsporet og «Ship» slipper klangbyggeren OG trommeslageren Dahlen musikken løs med et driv som ikke tar gisler, mens «Glas» og «Bear» søker en annen type tungt sokkelfortøyet bevegelse. Felles for dem er den rytmiske autoriteten og klanglige lekenheten som gjør dette til spennende, helstøpt musikk, og til en solistisk tredjerunde som tross all sin studiokompleksitet aldri virker «vanskelig», verken for Dahlen eller lytterne.

Når «Clocks» er blitt så vellykket, kan det også henge sammen med det ofte undervurderte elementet «kontinuitet». Ikke bare har Dahlen utviklet sin musikalske hovedidé gjennom tre album, han har også gjort det med de samme samarbeidspartnerne gjennom de tre produksjonene. Sånt gir trygghet, og jeg innbiller meg at den kollektive erfaringen må ha bidratt til at et såpass vidløftig prosjekt som «Clocks» lander så fjellstøtt som det vitterlig gjør.

Terje Mosnes