Festivalstart med store kontraster.
Stavangers tungt musikkmarinerte kultursjef, Arnfinn Bjerkestrand, var overlatt oppgaven med å erklære den 30-årsjubilerende MaiJazz for åpnet i går kveld, en oppgave som den tidligere MFO-forbundslederen løste med sedvanlig glød og entusiasme. Da det seremonielle var unnagjort, forbilledlig fort, overtok Mathias Eick Group scenen, og ga et nær fullsatt Stavangeren jubileumsfestivalens første toner.
Trompeter/vokalist m.m. Eick og hans medmusikere – fiolinist Håkon Aase, pianist Andreas Ulvo, bassist Audun Erlien, trommeslager Torstein Lofthus – hadde satt hele repertoaret fra det ferske albumet «Ravensburg» på settlista, ispedd «At Sea» fra 2015s «Midwest». Som ekstranummer hentet de fram «The Door» og trakk med det opp den lange linja tilbake til Eicks ECM-debutalbum med samme navn fra 2008, et valg som fortalte mye om hvor konsekvent og kompromissløst Eick har forfulgt sine ideer om melodi og klang i sitt bandprosjekt.
Saken fortsetter under bildet.
DYNAMISKE: Håkon Aase, Mathias Eick og Audun Erlien i Stavangeren. (foto: Terje Mosnes)
Melodiker
For det handler veldig mye om melodi og klang når Mathias Eick Group spiller opp. Eick er en ubeskjemmet melodiker, men også en melodiker som jobber med enkle melodilinjer og konvensjonell harmonikk og rytmikk i trygg forvissning om at han på den måten ikke bare fanger lytternes øre, men også skaffer seg rom og frihet til å fravike det «enkle og åpenbare». Det gjorde han og bandet eksempelvis i «Friends», der heftigheten ble ganske hvitglødende, mens en bemerkelsesverdig Erlien-solo i «Ravensburg» skapte en annen form for kontrast. Nettopp den typen dynamiske variasjoner gjorde konserten til noe mer enn en vakker og ultralyrisk lytteropplevelse.
Likevel er «vakker» kanskje stikkordet for konserten. Slik bandet spiller dem, er Eicks melodier tydelige, utadvendte stemningsbærere, og spesielt utgjør kombinasjonen av Eicks trompettone og Aases fiolintone en medrivende fortellerstemme. Aases sto fram som noe av en nøkkelmann i musiseringen, unison med Eick, i dialog med Eick, ornamenterende eller utfyllende i forhold til Eick eller helt på egen hånd, og skapte med sitt spill assosiasjoner til alt fra halling til klezmer. Erlien og Lofthus bidro sterkt til spenningen i musiseringen ved å utvise «restraint» – «tilbakeholdenhet» dekker nesten, men bare nesten – i lange perioder, for så å dra skikkelig til i korte, og Ulvo holdt «midtbanen» med rikt spill og fin klangmanipulering av flygelet. Om noe, ga Mathias Eick Group et overbevisende prov på at rammen «melodiøst» kan fylles med så mye mer enn en pen melodi og streite harmoniskjemaer, og at det er nettopp dette mangfoldet, lett fram og servert av glitrende gode musikere, som gjør susen.
Frijazz
Den første MaiJazzkveldens øvrige program besto av konserter med Gjermund Larsen Trio/Nordic, Frode Gjerstad Kvartett, Moon Hooch og Pan-Scan Ensemble. Valgets kvaler endte med et besøk på Spor 5 og reinhekla frijazz med Ståle Liavik Solberg og Paal Nilssen-Loves felles «Blow Out-barn», det skandinaviske Pan-Scan Ensemble.
Saken fortsetter under bildet.
STORT OG FRITT: Pan-Scan Ensemblet på Spor 5. (foto: Terje Mosnes)
Foran et ikke akkurat overveldende tallrikt publikum stilte de to trommeslagerne/perkusjonistene sammen med pianist Sten Sandell og de to blåsergruppene Julie Kjær, Anna Höglund, Lotte Anker (div. saksofoner, tresblås) og Thomas Johansson, Emil Strandberg, Didrik Ingvaldsen (trompeter). Med andre ord et skandinavisk fri-elitelag, sist hørt på albumet med den talende tittelen «AIR and Light and TIME and SPACE».
Personlig
Og det er på mange måter dét det handler om når ni musikere skal finne den felles energistrømmen der de kan etablere samspillet på sitt spesielle lydspråk bortenfor ordinær «time», melodikk og harmonikk. Å oppleve en frijazzkonsert – og dertil en frijazzkonsert uten ett eneste forløp der alle samler seg om et beat eller en harmoni – er og blir en personlig affære, og min ble i går opplevelsen av en konsert som først helt på slutten fant sitt spor. Før det hadde Sandell gjort sine greier, treblåserne sine, messingblåseren sine og trommeslagerne sine, noen ganger i en slags dialog eller i et forsøksvis fellesskap med noen av de andre, men uten at det klaffet helt. Jeg opplevde det hele som en masse iherdige tilløp, men med svært få hopp.
Saken fortsetter under bildet.
HJEMMEBANE: Pan-Scans Paal Nilssen-Love og Didrik Ingvaldsen på hjemmebane i Stavanger i går. (foto: Terje Mosnes)
Men om musikerne, eller for den saks skyld noen av de øvrige publikummerne, opplevde det slik, aner jeg ikke. Jeg bare vet at jeg først helt mot slutten av konserten oppdaget at jeg satt ytterst på stolkanten og holdt pusten, mens Didrik Ingvaldsen uhyre varsomt landet en konsert som altså ikke ble helt min før akkurat da. Men kanskje neste gang….
Terje Mosnes (tekst/foto)
