Lysende skygge med klangfarger i fleng
Folkemusikk + dronerock = fremdeles sant, fem år etter.
Da ECM slapp albumet «Lumen Drones» høsten 2014, sto Nils Økland/Per Steinar Lie/Ørjan Haaland oppført som utøvernavn på både CD og cover. Plata inneholdt åtte originallåter som trioen hadde innspilt tre år tidligere i ABC Studio, Etne, med Kjetil Ulland som tekniker under opptak og miks. Dette uortodokse samarbeidet mellom den folkemusikkfunderte musikalske frifanten Økland og de to The Low Frequency In Stereo-rockerne Lie og Haaland avstedkom et originalt og ganske så besnærende musikkuttrykk, og mange, ikke bare i Norge, har sett fram til kapittel to i denne historien fra Haugesunds mangslungne musikkmiljø. Nå er det omsider her, i form av albumet «Umbra, som i parentes bemerket betyr «skygge» på latin.
Fra ECM til Hubro
Siden sist har Økland (hardingfele, fiolin), Lie (gitarer) og Haaland (trommer) tatt Lumen Drones som bandnavn, og har stadig Ulland og ABC Studio med på laget. Men denne gang har trioen valgt hjembyens Hubro som plateselskap, og har fått sjefshubro (og Sildajazz-sjef) Andreas Risanger Meland med seg som co-produsent. Opptakene ble gjort i perioden 2016-18, og for den som kjenner «Lumen Drones» vil «Umbra» fortone seg som en logisk, vellykket og muligens enda litt strammere sammenskrudd videreføring av det dels improvisasjonsdrevne, dels mer planlagte samrøret mellom (i hovedsak) instrumental folkemusikk og klangskiftende, bildeskapende dronerock.
Galleri
De samlede, manipulerbare klangressursene fra Øklands hardingfele og fele, Lies gitarer og Haalands trommer og perkusjon er betydelige, og i løpet av sine 37 minutter oppviser «Umbra» et innholdsrikt galleri av elektroakustiske klangfargebilder/stemninger, fordelt på ni originallåter som alle er kreditert bandet. Noen av låtene, som «Inngang» og dens tematiske tvilling «Speil», er korte, hardingfele-dominerte meditasjoner langs en enkel melodistubb, mens «Droneslag», «Avalanche in A minor» og «Etnir» er eksempler på mer utagerende utfoldelse der gitar, fele og trommer låter som gitar, fele og trommer pluss veldig mye mer. Sånn sett beveger «Umbra» seg mellom øde, tåkesvøpte vestlandsfjellstier og regnskogfrodige lydlandskaper der drivende pulser og skurrende støy er like naturlige bestanddeler som surf-gitar og syngende understrenger. Droner, ja vel, men droner med mykje attåt, og det skal godt gjøres å forlate «Umbra» uten at musikken spinner i bevisstheten lenge etter at trommehinnene har falt til ro og skyggen har senket seg.
