Live remiksen lever

Det er borgfred, hoffsorg og sørgeperiode, og jeg gleder meg til festival i dronning Mette Marits gamle hjemby. På vei nedover gir flaggene på halv stang, kombinert med lavt skydekke, utsikten gjennom togvinduet et grått skjær. Det er som det bør være når man lever i et monarki og en god konge dør.
Jeg kjenner imidlertid at jeg trenger nye kulturopplevelser og musikk som kan befri meg fra den slottsbobla vi har levd i en ukes tid nå, og jeg setter min lit til Punkt. Det er jo en festival jeg har lært meg å stole på, og årets program lover godt. Blandingen av nye navn og gamle kjente, ferske remiksverktøy og tungt modne jazzmusikere kan gi overraskende dager. Jeg vet hva jeg gleder meg mest til, men ønsker å bli forbløffa. Kanskje maskinlæring og KI kan komme meg til unnsetning. Alessandra Bossas live remiks av Tania Giannoulis solokonsert skal visstnok gi teknologien en kunstnerisk sjanse. Punkts åpenhet og søken har gitt festivalen tyngde og holdt interessen for å ta turen til Kristiansand levende gjennom årene. Det minner jeg meg selv på.

Festivalen er inne i sin andre dag når jeg ankommer på fredag, og jeg rekker dessverre ikke David Toops seminar for dagen. Et besøk hos han er jo strengt tatt noe som bør inngå hos den som vil kjenne ordentlig på forholdet mellom musikk, teknologi og kunst. Jeg får klare meg uten og rette konsentrasjonen mot kveldens første utøver, pianist Tania Giannouli. Klassisk skolert og visstnok inspirert av et mylder av tradisjoner og stilretninger.

Det enslige flygelet står og venter på sin utøver. Akkurat det har jeg knapt sett på Punkt før. Fiona Talkington og Jan Bang kommer ut på scenen og meddeler at festivalen i år er dedikert minnet om Kong Harald. Bang tar seg også råd til å fortelle litt om det stykket han skal framføre seinere på kvelden. Om tilblivelse og valg av musikere. Etterhvert introduserer de Giannouli som starter inne i flygelet. Hun drar, bokstavelig talt, lyd ut av strengene. Det låter både dyrisk og mystisk og fungerer godt som invitasjon. Når hun starter å spille konvensjonelt, velger hun en melodiøs tydelighet og en lett hamrende henvendelse. Klassisismens væremåter gir seg til kjenne, men Giannoulis tilnærming er sammensatt. Det er lett å være i dette materialet, og hun avrunder første nummer ved å dra ny lyd ut fra innsiden. Så forsetter hun i det lette, rett utenfor det søtladne. Det er finslepent uttrykt, og musikken finner veier innover mot mørkere områder også. Det gjør seg.

Tania Giannouli. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Hun bygger ut og vrir på tematikken, holder seg såpass lenge i det feltet hun har valgt, at det kan oppstå godt liv. Et nytt stykke dyrker det vakre og rene, og hun holder dialog med seg selv, uten å heve stemmen. Så slipper hun til det som kan være en folketone og tar den med seg inn i omkledningsrommet. Det er godt spilt, og når hun lar spillet får anstrøk av perkusjon, har vi kommet enda et nytt sted. Kanskje hun har plassert noe på strengene! Vi hører iallfall en lyd som leker seg. Jeg blir mer imponert av variasjonsevne og ferdigheter enn jeg blir tatt av innholdet. De mest stillferdige partiene der hun jobber direkte med lyd og tone, er settets fineste. Pianisten har åpnet mot det inspirerte, men jeg blir sittende mye på utsiden. Møtene mellom vestlige og orientalske sfærer, kan være nydelige, og blandingen av komposisjon og improvisasjon vellykket. Det registrer jeg.

Alessandra Bossa. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Nede i remiks-kjelleren får pianoklangene fra Tania prøvd seg i nye og spenstige omgivelser. Det er gåtefull sang i lydbildet og en skjør framdrift, avbrutt av kraftsalver og lyd fra den andre siden. Dette er godt. Den sitrende følelsen av å oppleve nytt, tar meg. Det stygge og frastøtende blir vakkert og tiltrekkende i Alessandra Bossas verden. Ras går, og det buldrer fra fjerne steder. Hun kan gjøre musikken tung, vannholdig og spennende, mens pianoet fra forrige sett høres alt annet enn romantisk ut. Det er befriende å lytte til. Alessandra danser med armene og tar oss inn i lydverket sitt. Hva hun synger om, kan jeg ikke høre, men det har noe sakralt ved seg, uten å forsvinne inn i entydighet. Så blir lyden hul og mektig, formidlet med troverdighet. Et visst drama? Ja visst! Den teatralske tilnærmingen spiller med. Hun kler også sangen naken og lar klang av forunderlighet fylle kjelleren. Grunnstemningen holder dysterhet i armkroken, men det er musikkens sammensatte vesen som dominerer. Ja, det foregår mye, og det henger godt sammen. Rundt neste sving venter metallisk svevelyd med blyholdige dump som ledsagere. Bombardement blir det også, midt i sørgetiden. Dette er noe av det skarpeste jeg har hørt av remiks. For en forestilling!

Jan Bangs Alighting. Foto: Stein Hødnebø

Det er tid for Jan Bangs «Alighting».  På scenen har vokalist Bang med seg gitarist Eivind Aarset, vokalist Benedikte Kløw Askedalen, bassist Mats Eilertsen, trommeslager Anders Engen og pianist Ingolv Haaland. Som gjest: Emanuel Birkeland-Bang på live sampling. Det skal vise seg å være et strålende lag. Musikken begynner forsiktig med piano og vokal. Det er fine spor etter David Sylvian i det vi hører, men det står på egne føtter. Myke trommer og lett elektronisk sig, etterfulgt av Mats Eilertsens voksne bassbehandling og skjelvende gitar fra Aarset. Dette er det hold i. Jeg liker det umiddelbart. Intelligent pop med nogo attåt, glir gjerne lett ned.

Jan Bang og Benedikte Kløw Askedalen. Foto: Stein Hødnebø

Tekstene er skrevet av Tim Elsenburg, kjent fra bandet Sweet Billy Pilgrim, og av Erik Honoré. Jan Bang og Benedikte Kløw Askedalens stemmer kler hverandre, så godt at publikum gjerne vil klappe etter første nummer, men bassen vil noe annet. Den plukker fram en fin figur, før Bendikte synger så det beveger. Lyden fra bandet er i total balanse, og musikken kan ha denne tilbakelente kvaliteten om pirrer. Så er det ikke alle vokalarrangementene som sitter like godt, men det som fins av pompøsitet, er forbigående. Sangen i et par av låtene, får meg til å assosiere til The Walkabouts. Den assosiasjonen fungerer godt som komplement. Jeg nyter vokalduettene som får myke omgivelser å boltre seg i. Et nytt stykke har britisk folkemusikk i seg, slik jeg hører det. Hadde akkompagnementet kommet fra en fingerplukket kassegitar, ville det inntrykket blitt forsterket. Sekstettens musikk trives i det lettfattelig vakre, men blir ikke værende der. En bassolo fra Eilertsen skaper sprekker og motstand, og underlaget til vokalist Jan kan være både dypt og mangefasettert. Den dynamiske backingen gir styrke til musikken. Det går en fin kreativ tråd gjennom det hele, og vi som liker både ovennevnte David og Scott Walker, er dømt til å trives i flere av denne forstillingens omgivelser. De reiser seg med styrke, skriker og styrter, mens vokalen ber oss komme helt inntil. Det er uvant å se Jan Bang foran mikrofonen gjennom en hel konsert, men han bærer virkelig oppgaven. Ufarlig musikk kan også ha brodd. Det kommer plate i januar. Da kan vi også få oss med innholdet i tekstene.

Foto: Alf Solbakken/Punkt

Vi får utdelt et tekstark på vei ned trappene. Det er signert Erik Honoré. Teksten «Republic Of Traces» er ment som et slags tilsvar til Tim Elsenburgs tekster fra forrige sett, hvis jeg har forstått det rett. På scenen står Erik Honoré sammen med bassist Fredrik Lindseth Nordby. De slipper til Jan Bangs stemme og lar den møte cut-ups av Elsenburgs tekster. Disse bruddstykkene gir et gåtefullt drag til musikken, og jeg syns forrige sett får spille fint med. Det er en dunkelhet som lever her, og det er i sannhet et lite lydeventyr som utspiller seg. Nordbys basspill gir retning og slentrende driv til lydbildene. Jeg syns jeg hører en stemme som akker seg langt inne i miksen, mens det knepper og dunker i omgivelsene. Dette er noe å strekke seg etter. Noe å forsøke å fange inn. Er det en rest fra Aarsets gitar vi hører og en klage fra Eilertsens bue? Det låter uansett ikke ferdigtygd, og sånt har jeg det med å like. Litt ute i settet leses «Republic Of Traces» med en stemme som rommer alvor og tyngde. Musikken underbygger det eksistensielle narrativet. Det låter vakkert på en foruroligende måte og er strålende levert.

Bugge Wesseltoft. Foto: Stein Hødnebø

Så skal vi tilbake til flygelet, og jeg for min del skal se og høre trioen Bugge Wesseltoft, Arild Andersen og Gard Nilssen for andre gang denne sesongen. Det føles nokså trygt, og jeg kjenner meg klar for høykvalitære utflukter med piano, bass og trommer. Vi er jo særdeles høyt oppe i stigen med disse tre på scenen.

Gard Nilssen. Foto: Alf Solbakken/Punkt

-Ja, hei så hyggelig at alle dere har kommet for å høre på oss. Det er Bugges joviale stemme vi hører. Han forteller at trioen ble startet som et uformelt 70-årslag band, og skryter av Andersen, slik han også gjorde på Kongsberg da de spilte der. Jeg tror de starter med den samme låta som de gjorde på Kongsberg også, men en låt er ikke den samme to ganger i disse seks hendene. De prøver hverandre ut og får musikken til å sitte uklanderlig. Så uanstrengt formet, så kjærlig levert og så enkel å befinne seg i. Det kan høres ut som AA har en ekstra god kveld, for maken til poetisk eleganse er det ingen selvfølge å høre, selv fra en så begavet søyle. Musikken tar seg fram på rim, lik et tradisjonelt dikt, der rytmen er med på å definere innholdet. Gard Nilssen pynter med sitt, kunstferdig og leken i stilen. Bugge gir sparsommeligheten pianoansikt, og jeg liker meg bedre i Kristiansand enn på Kongsberg, der jeg hørte trioen sist. Det synger her nede på Sørlandet.

Arild Andersen. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Gard går av scenen, og vi får bassolo med feste helt borte på Strømmen, med klang av livslang erfaring og dertil hørende uttrykksevne. Arild leker seg med kjente snutter og lar jazzens gamle språk få seg enda en levende runde. Så smyger Bugge seg inn, og duetten som følger, bærer begges umiskjennelige merker. Når Nilssen er tilbake, styrkes oppdriften, og når han får spotlighten alene, gjør han batteriet sitt til festlokale for slagverkskunst. Makan! Og når han setter i gang en groove, får han tilrop fra salen. Når Bugge gjør seg elektrisk, syns jeg de tre mister det suverene grepet, men det skal serveres mer snadder. De har spilt «I dare you» og skal inn i «Lokket til Jon og skjerfet til Paal». Når trioen setter punktum, følger fredagens tydeligste applaus.

Foto: Alf Solbakken/Punkt

Siste kjellerøkt har et stort band på scenen. Det er Alida Nesheim på fele, Siv Øyunn Kjenstad på trommer, Fredrik Lindseth Nordby på elektronikk, Tobias Wam Grønberg på pc, Simon Flatabø Hammersland på bass og Neringa Bertasiute på pc. Settet deres har glimt i øyet. Vi hører taleopptak fra den gang Teateret vi befinner oss i, var nytt, med en smule gammelmodige betraktninger. Over drivende lyd. Så starter scenearbeiderne å rive huset ned. Ja, de unge musikerne tar skikkelig i, mens Bugges trio er gjemt bort i kaskadene. Etterhvert er det vel Gards trommer som får kjørt seg på nytt, mens formuleringen «et uformelt 70-årslag band» forstørres med effekt. Det låter sprekt. Den heftige leken er god, og Arilds bass får yppet seg med ekstra tyngde i ny setting. Bugges piano dyttes fram som et litt slitent speilbilde av seg selv. Det er mye som vil ut fra disse seks på scenen, og det er lite nåde i det de gjør. Det ville og velformulerte får seg friske runder fram mot midnatt. Jeg må si remiksinnslagene har klart seg særdeles godt i kveld.