Lett og iørefallende
Her er Bugges musikalske kommentarer til den vanskelige tiden.
Bugge gjør det lett for oss. De første klangene og melodiene på «Be Am» risler nærmest gjennom øregangene. Det låter innbydende og vakkert vemodig, og det bærer Wesseltofts særegne merke. Jeg trives i dette akustiske pianohjørnet, men det er forskjell på uttrykk som behager og musikk som treffer – ja, skal vi si – på et dypere plan. Når Bugge Wesseltoft tar oss gjennom «Resonate», «Tide» og «State», kjenner jeg på det lille fraværet av tyngde og noe som virkelig berører. Og jeg tenker på albumet «It´s Snowing on My Piano» og på Bugges samarbeid med Sidsel Endresen. Det er steder der det betydningsfulle og lettbent vakre forener krefter.
Når Wesseltoft er på sitt beste, gir han vital understrøm til plettfri overflate og nerve til sobert spill. Gjennom de første minuttene av «Be Am» blir jeg sittende og halvkose meg. Vente på at noe skal åpne seg. Og så skjer det. Kall det gjerne assistert befruktning. Håkon Kornstad skaper liv i musikken. Tenorsaksofon og rhodes piano får det til å lette. «Emerging» og «Roads» har skarpere kanter, og Kornstad blåser fortelling inn i stoffet. Det er ikke snakk om noen form for råskap, bare en smule mer drift.
Når Bugge så introduserer «Messenger» med finstemte akkorder, blir jeg nærmest sittende og vente på en stemme. En vokalist. Det kunne være Sidsel i 1994, Bill Fay i 1971 eller Sufjan Stevens i 2021. Flere av stykkene på «Be Am» har sangmaterie i seg, og det er nettopp der mye av tiltrekningskraften ligger. «Green» er en av disse som legger seg tett opp mot det fengende. Den formidler også en varme som gjør den god å bære på, en avdempet optimisme som er sårt tiltrengt. – Dette albumet ble til i en utfordrende tid for oss alle, sier Bugge. Musikken ble laget med tro på at det vil ordne seg til slutt.
Det mest tvetydige sporet på albumet må være «Life». Med kalimba – og fuglesang i kulissene – spiller Wesseltoft fram en hustrig vårfornemmelse. Så er det lille, forføreriske «Gonna Be OK» som bærer albumets mest betegnende tittel. Jeg velger å tro på den. Mot slutten kommer «Deeper» som kontrasterer de muntreste strekkene på plata, og når pianisten avrunder med «Sunbeams Through Leaves Softly Rustling», befinner jeg meg så langt inne i Bugges labyrint, at forbeholdet jeg tok, begynner å erodere.
«Be Am» inneholder ingen nye konsepter. Den er upretensiøs i formen og kompisaktig i væremåten. Vil deg vel. Jeg tror vår mann har vært ute etter å spre lys med forskjellige sjatteringer. Det har han i så fall lyktes bra med.
