Lekne Gurls med gutter under lupen

«Play» betyr som kjent både «spille» og «leke», og når saksofonist Hanna Paulsberg, bassist Ellen Andrea Wang og sanger Rohey Taalah forener krefter som Gurls på «Run Boy, Run», trioens første album, handler det i sannhet om begge deler.

Alene valget av navn på trioen kan forstås som lek. Lek med alternativ staving av «girls», men dermed også med de betydningene «gurls» har fått i ulike sosiolekter, som substantiv (tøffe jenter/damer, venninner, drag-queens, transvestitter) og som verb (gurl = knurre, snerre). Forlenget med den lett truende albumtittelen og de tre damenes blikk, slik det kommer til syne på gråtone-coverfotoet til Julia Marie Naglestad, handler denne leken også om «attitude», og allerede før første tone er spilt, har trioen pirret nysgjerrigheten: Er «Run Boy, Run», med sine tekster om gutter, observert og beskrevet fra et kvinnelig ståsted, å oppfatte som et «statement»? En melding til verden fra tre «gurls», med ironi og alvor i subtilt, ofte humoristisk samspill?

Begge deler
Å finne svar på det spørsmålet blir opp til hver og en som hører og tolker. For egen del vil jeg påstå at Hanna Paulsbergs tekster gir meg all den informasjonen jeg trenger for å gjøre meg opp en mening, og både melodiene hennes og måten de tre eminente musikerne formidler disse sangene på, underbygger oppfatningen: Dette er alvor, men ikke uten en (selv)ironisk/humoristisk undertone, og humor, men ikke uten noen mørkere drag i bunnen.

Det meste handler om kjærlighet – drømmen om kjærlighet, savnet av kjærlighet, problematisk kjærlighet og lykkelig kjærlighet – og ofte høres tekstene ut som ufiltrerte rett-på-sak-betroelser fra jenterommet. Noen er beskrivelser av gutter med gutters begrensede evne til å forstå jenter, og om en og annen mann skulle føle seg ukomfortabel ved å oppleve at mannen som sådan blir lagt under lupen, er det bare å ønske god bedring med overgangen fra å være beskrivende subjekt til beskrevet objekt i  poptekster. Den utviklingen lar seg neppe stoppe, uansett.

Smart, iørefallende
Også musikalsk beveger «Run Boy, Run» seg i lekent lende. Det handler i vesentlig grad om iørefallende, spenstig og smart popmusikk, med nok rytmisk og harmonisk finesse til å gi jazzsaksofonisten Paulsberg og jazzbassisten Wang spillerom, som de (selvsagt) utnytter fint. Med bare to instrumenter rundt stemmen gjør Taalah en imponerende jobb som så vel melodi- som tekstformidler, og håndterer «The Boy Who Came To Town», albumets kanskje fineste sang, med all den drømmesåre nærheten som den poetiske, nesten tegneserie-naive balladeperlen krever. Like god er hun i vare «Oui», og hun er også fint på plass når det går unna i bråere kast på «Snap» og på den småsinte «Syngedame»-rappen. Kanskje er den sprelskt jodlende, hiphopflørtende «Dis Boy» albumets uptempo-ener (med gjestevokal fra ur-Gurl Emilie Nicolas), men uansett kåring av favorittlåt er kvaliteten på så vel låtmateriale som framføring gjennomgående god. I det hele tatt kommer «Run Boy, Run» igjennom som ekte originalvare, og albumets tema tatt i betraktning, er det neppe dristig å spå at det kommer til å utløse mye moro, inkludert en semesteroppgave eller fjorten om «Konseptet gutter behandlet fra et kvinnelig ståsted i poptekster». Eller noe sånt.

Terje Mosnes