Det har vært en bra siste konsertuke i Bergen, med blant andre Gard Nilssen Acoustic Unity, Kanaan, Bounce Alarm og Eyolf Dale Trio. Onsdag stod Playdate sin dobbeltkonsert med Pocket Portion og Tortusa/Breistein for tur.
Tekst og foto: Susanne Lohne Iversen
Playdate er en Bergen Jazzforum-støtta konsertserie i Bergen, som booker alle typer musikk med improvisasjonselementer. Det er imidlertid elektronisk musikk som har vært mest i fokus hos Playdate. Hit kan jeg vanligvis gå en gang i måneden og få servert topp kvalitetsmusikk jeg kanskje ikke har et forhold til fra før, men som setter seg i ryggmargen og kiler hjernebarken nesten hver eneste gang.
Nå var det mange måneder siden sist, og musikalsk leder Stephan Meidell kommenterte det og la til at situasjonen gir muligheter til å oppdage enda flere lokale talenter og nye prosjekter som fortjener å komme ut i lyset.
Pocket Portion
Heidi Kvelvane er fra Stavanger sånn som band-navnebroren Pocket Corner. Hun spiller altsax og gjorde seg bemerka for eksempel på Jazzknappleik i august i fjor.
Bandet spilte noe jeg tolket som en blanding av nordisk, nokså tonal og arrangert jazz, med inspirasjon fra 80-talls fusion. Pluss impro med bebop-elementer. Forvirrende, tenker du? Ja, litt.
Pocket Portion, fra venstre: Amund Nordstrøm, Sverre Sæbø, Heidi Kvelvane og Gard Hvammen. Foto: Susanne Lohne Iversen
Pocket Portion har besetningen trommer, bass og piano i tillegg til Kvelvane på saksofon. En besetning med mange forbilder og dyp forankring kanskje særlig i den amerikanske tradisjonen. Den passer utmerket til publikumsvennlig melodiøs jazz og standarder, men er kanskje ikke så vanlig i en mer eksperimentell impro-kontekst i våre dager. Her er konseptet at bandet skal være begge deler, de skriver selv at de lager musikk uten rammer og åpenhet for alt, der musikken er like mye basert på fri impro, lydlandskaper, komponerte rammeverk og melodiøse tema. Det bør det jo absolutt være rom for, men det krever også noen klare mål og ideer om hvordan musikken faktisk skal høres ut.
Pocket Portion var hvertfall definitivt best de gangene det var helt klart hvilken retning de skulle og at alle sammen var pakket og klare for å reise. Kvelvane er en kul musiker og bandleder, og alle i bandet markerte seg positivt på ulike måter. Sæbø og Nordstrøm hadde et kult samspill, spesielt på de mer enhetlig rytmiske delene, og Hvammen stilte opp med masse bra harmonisering og fargelegging.
De beste øyeblikkene var imidlertid når Kvelvane skar gjennom og de andre lot seg lede i samme retning. Mer av det, takk!
Tortusa/Breistein
Tortusa er aliaset til John Derek Bishop, også fra Stavanger. Han er komponist og produsent som bruker teknikken live sampling som instrument. I 2018 ga han og Inge Weatherhead Breistein ut albumet Mind Vessel på Jazzland, og Bishop har et album til på vei. Fra det har han foreløpig gitt ut en singel med Arve Henriksen, og en med Eivind Aarset. Sistnevnte var han også nominert til Spellemann med i 2016.
Det er en veldig spennende dynamikk som oppstår ved en-mot-en live sampling. Breistein spiller på samme tid med seg selv og med en helt annen musiker, og at Breisteins lyder utgjør det andre instrumentet, gjør at lydbildet er utrolig intrikat og enkelt på en gang. Lydene er saksofonens, men manipulasjonen og improvisasjonen gjør at de kan gjenoppdages som noe helt nytt i samme øyeblikk som de produseres.
Og det Bishop driver med er ekstremt imponerende. Han mestrer det kompliserte instrumentet utrolig godt, og evner å fange opp både melodiøse lyder helt i ytterkanten av Breisteins register og lydene som er fraværet av toner, enten det er de mekaniske sax-lydene av klaffene eller luft- og tungelyden før og etter tonen. Herfra lager han både abstrakte cinematiske landskap og house- og hip hop-aktige beats, melodifragmenter blir til nye låtgrunnlag som Breistein igjen improviserer over.
Breisteins improvisasjon var delvis skalabasert og arpeggio-aktig, som en litt mer ydmyk Marius Neset uten de store ekstravagante utskeielsene. Han utnytter saksofonens egenskaper på en veldig fin måte og har en tone som er både varm og kul, og et uttrykk som varierer mye i uttrykk og dynamikk uten at det er heseblesende.
Altså: Masse tekstur og rytmikk i et veldig helhetlig konsept som både var meditativt og dansbart i løpet av samme sett. Fett!
