Lavmælt livlighet
Espen Eriksen Trio med sterk og uforstyrrelig tredjerunde.
«Never Ending January» er Espen Eriksen Trios tredje album etter 2010s «You Had Me At Goodbye» og 2012s «What Took You So Long», og besetningen er stadig Espen Eriksen, piano/alle komposisjoner; Lars Tormod Jenset, kontrabass og Andreas Bye, trommer.
Kontinuiteten omfatter også trioens uttrykk. I hovedsak framstår det som melodisk og minimalistisk inntil det toneglisne i sakte eller medium tempo, og stemningsmessig oftere som en form for lyrisk, mild melankoli enn som livlig lystighet. Når denne «aldri sluttende januarstemningen» likevel ikke oppleves som forutsigbar og én-dimensjonal, henger det sammen med at trioen på subtilt vis håndterer dynamikken i musiseringen; varierer intensiteten og lar enkelttoner, små akkorder og rause pauser utfolde seg i et spill som aldri får stivne og bli volummessig, rytmisk eller klanglig statisk. Tvert i mot, mye liv på «små flater» og noen få, men velplasserte stå-på-strekk gjør «Never Ending January» til en samling sterkt henvendende og distinkt fortalte melodier, og til et album som uforstyrrelig og helt uten fakter og effekter tar tak, innimellom med en form for meditativ kraft.
Nøyaktig hva Espen Eriksen legger i tittelen «Never Ending January» er ikke godt å si. Er den nøytralt beskrivende, eller gir den uttrykk for et stille håp eller et oppgitt sukk? Begge deler? En som trives med grålysmorgener, blek sol og tidlig mørke, kulde, snø og innekos vil nødvendigvis legge noe annet i tittelen enn en sommerelskende, yttertøyhatende soltilbeder, men Eriksen har iallfall ikke lagt ut noe fasitsvar i form av programmusikk. Selv tillater jeg meg å tolke selve tittellåta som en forsonlig stemningsbeskrivelse av skumrende, stillestående vinterdager og av en tilstand der så mye hviler nær et nullpunkt i påvente av lysere, varmere tider, men det viser seg fort at slik tolkning er skumle greier. Allerede den påfølgende låta opererer med høyere temperatur til tross for at tittelen er «Cold Front», så antakelig er det, når alt kommer til alt, bedre å tolke mindre og lytte desto nøyere på denne pianotrioens stadig mer markante egenstemme nå like før den heves på konserter i Sør-Korea (2) og Russland (7).
Terje Mosnes
