«Introducing» cover
Kalle
«Introducing»
Jazzland/Musikkoperatørene

Låter så friskt at det høres nyskapende ut

Karl Hjalmar Nybergs debutalbum er både vrient og fengende.

Hei prog! Noen som husker art-rock? Jeg blir ikke lenger overrasket over at nye, ungdommelige band velger seg 70-tallet som plattform for egen oppstigning. Poenget med å la datid møte nåtid må være at samrøre kan forløse. At fortidige stilmarkører kan møte samtidsambisjoner og bevege fram noe friskt. Det er dette som skjer på «Introducing». Åpningsminuttene på albumet er både kantete og melodiøse, og du rekker akkurat å si Zappa og tenke på Yes før kvartetten peker mot seg selv og spiller sitt eget. Musikken har en umiddelbar appell som står seg gjennom hele albumet.

Heida Mobeck på tuba og elektronikk, Karl Hjalmar Nyberg på saksofon og synth, Veslemøy Narvesen på trommer og Martin Miguel Almagro Tonne på gitar og midi-gitar har alle lært historieleksene sine og formidler med en hengivenhet og en egenrådig holdning som treffer hardt. Den stilsikkerheten bandet formidler med, får nærmest en egenverdi. Den veldige detaljrikdommen og de gjennomarbeidede arrangementene peker mot det samme. Ja, det åpner seg et lite univers jeg såre enkelt lar meg omslutte av.

Når jeg hører på Kalle, tenker jeg på prog-rockens første forfriskende år, før sjangeren blåste seg opp mot det usjarmerende. Den kvaliteten, musikaliteten og frihetslengselen som preget sjangeren i glansårene, har stått seg som kvalitet gjennom tiårene. Det er noe av den samme lekenheten og overskuddskraften som drar gjennom vår kvartett. Karl Hjalmar Nyberg har komponert, men det er evnen til å improvisere og vise løssluppenhet som farger stoffet. Det er som om emosjonelle spenninger og følelser sildrer og bruser gjennom de tette lagene i musikken. Tubaen kan ta bass-plassen, mens gitaren kan minne om noe annet en seg selv. Saksofonen tegner opp en melodilinje, mens trommene får den stakkato rytmen til å gli. Synth og elektronikk inngår smakfullt i helheten. Ja, jeg opplever det jeg hører som et samlet system av interessante bestanddeler. Klisjéer har svært dårlige livsbetingelser i de sju låtene.

«Long Gone» er et spor som skiller seg ut og tilfører variasjon. Det flyter stille og åpner for varsom tilførsel underveis. Saksofonen understreker melankolien, og sporet bygges mot det stadig mer kraftfulle. Nyberg får virkelig vist hva han er laget av. På «Moosebumps» smetter han inn korte, intense strekk. Andre steder lar han musikken være fengende.  Jeg tror de må ha hatt det bra under innspillingen i Paradiso Studio. Helt mot slutten slipper de sin indre Rick Wakeman løs og får det til å høres smakfullt ut. Det skal noe til.

Fra forsiden

Nyhet

Now’s The Time er i hundre!

Mette Rasmussen om stor aktivitet i Trondheim, Bjørn Alterhaug priser vennskap og improvisasjon, det oppdages jazza ting hos Nils-Aslak Valkeapää/ Áillohaš, Eyvind Fredriksen drar til munnharpe-smie, vi hører på Radkas platesamling.

Meld deg på vårt nyhetsbrev