Oslo Jazzfestival - 12. august 2014 cover
Oslo Jazzfestival - 12. august 2014

Opprør mot det nordiske, flinke, unge med stor meloditeft, og en umulig californisk dal lokalisert til en bakgård i Oslo.

Av Pål Buset (tekst/foto)
(på bildet over: Atomic)

Det nærmer seg femten år sia en ansamling svenske og norske musikere gikk sammen for å konspirere mot the nordic sound. Vi snakker selvfølgelig om Atomic som den dag i dag gjør opprør mot all jazz som mer eller mindre fordomsfullt kan omtales med begrep som ellers hører hjemme i turistbrosjyrer: fjell, vidde, fjord og små svenska stugor.
Selv etter femten år med protest, eller kanskje heller som et resultat av femten år med protest, har Atomic et helt eget sound: Det låter like strukturert og gjennomtenkt som spontant og fritt. Så har da gruppa også sitt berømte mantra: Atomic er like deler akademisk forelesning og fuktig kveld på byen.

Fra første toner slenges ut fra scenen på Victoria Nasjonal jazzscene, er det klart at Atomic holder formen. Trompetist Magnus Broo og saksofonist Fredrik Ljungkvist ryker rett i tottene på hverandre – forbanna samspilt, forbanna humoristisk og på en og samme tid låtstrukturert og gjennomført kaotisk. Etter det som kan være alt fra halvannen til fem låter, henvender Ljungkvist seg til publikum. Vi har fått to låter, viser det seg, begge ganske ferske.
Og slik stiger settet fram: materialet er i all hovedsak skrevet de siste par åra, ekstranummeret er sågar en navnløs verdenspremiere.

Atomics nye trommeslager Hans Hulbækmo (foto: Pål Buset)
Atomics nye trommeslager Hans Hulbækmo (foto: Pål Buset)

Det er ikke bare låtmaterialet som er forholdsvis nytt. Den observante jazznisse vil merke seg at Paal Nilssen-Love har forlatt Atomic. Til erstatning har de resterende medlemmene henta inn en av Norges dyktigste og mest interessante, unge trommiser, Hans Hulbækmo. Å konkurrere med Nilssen-Love er ingen liten oppgave, men Hulbækmo overbeviser fra første takt.

Én låt i kortversjon: En veldig oppbrutt beat ved Hulbækmo. Han lukker øynene i konsentrasjon, gliser mens han spiller. Snart kommer en både hektisk og statisk basslinje på plass. Overtoner, akkorder, én hard twang twang twang øverst på bassen, i det Ingebrigt Håker Flaten slår hånda klolikt mot strengene. Håvard Wiik står bøyd med overkroppen et stykke inn i flygelet, han leter etter noe – snart har han funnet et slags kloing han trekker ut av strengene før han vender tilbake til pianokrakken og kaster seg ut i rullende treklanger som nærmest overraskende, men naturligvis, danner en harmonisk helhet i møte med bassens gjentatte twang. Det eksploderer i saksofon og trompet – Ljungkvist og Broo stakkato munn i munn, deretter lengre (men Gud forby, ikke nordiske) melodistrekk. Og sånn vandrer det fra instrument til instrument og konstellasjon til konstellasjon.

Det finnes sikkert de som vil påstå at tidlig Atomic bare var så sinnssykt kult. Gjerne det, men undertegnede nøyer seg med å poengtere at Atomic, femten år og en haug med plater eller ei, er og blir en svært fornøyelig konsertopplevelse.

Det er ikke bare Jazzinorge som løper opp Rosenkrantzgate til Herr Nilsen for å rekke neste konsert. Se: der løper den unge trommisen: Hans Hulbækmo er også fast medlem i Hanna Paulsberg Concept, og etter ekstranummer med Atomic er det ikke annet å gjøre enn å nappe med seg nødvendige cymbaler og begi seg ut i firsprang.

Saksofonist Hanna Paulsberg raska sammen omtalte Hulbækmo på trommer, Oscar Grönberg på piano og Trygve Waldemar Fiske på bass, da hun skulle opp til eksamenskonsert ved jazzlinja i Trondheim i 2010. To plater, et par priser og fire år seinere er HCP et tight og melodiøst faktum vi ikke kommer unna.

Hanna Paulsberg Concept (foto: Pål Buset)
Hanna Paulsberg Concept (foto: Pål Buset)

Med blant andre Wayne Shorter og Stan Getz som musikalske forbilder, tar Paulsberg – delvis sammenliknbart med Atomic – utgangspunkt i amerikansk jazzhistorie. Melodiene står sterkt i Paulsbergs komposisjoner, og også her er det rom for lek og improvisasjon, om tilløpene til ”fuktig natt på byen” er ganske dempa, Atomic tatt i betraktning.

Det er alltid pent med HPC, så pent at det noen ganger nesten vipper over i flinkt. Heldigvis gir kvartetten oss de nødvendige variasjoner, kort sagt de brudda som må til for å gjøre komposisjonene til noe mer enn sterke melodier spilt av dyktige musikere. Her finnes en variasjon, en lekenhet og en spilleglede få forunt.

Slik som når trommer, bass, piano og saksofon går sammen i et slags kollektivt perkusjonsinstrument og produktet er en særegen nesten-bossa. Hulbækmo trygt slag i slag med Fiske. Grönberg og Paulsberg deler melodien. De lytter, venter, timer. Alle skal med, alle skal få briljere. Og det gjør de også. Jeg stemmer for fire nye år med HPC.

Nok en liten joggetur unna finner vi Mono og skulle gjerne vært forholdsvis ung på seksti-sytti-tallet-gruppa Needlepoint. Bjørn Klakegg på gitar og vokal, Thomas Strønen på trommer, Nicolai Hængsle Eilertsen på bass og David Wallumrød på tangenter. Altså en ganske lovende sammensetning.

Bjørn Klakegg med Needlepoint (foto: Pål Buset)
Bjørn Klakegg med Needlepoint (foto: Pål Buset)

Fra første tone er det klart at vi er en slags fortapt generasjon med en drøm om en umulig revolusjon hvis mål vi aldri kan få klart for oss, langt mindre enes om, her vi – jazznisser av alle aldere og former – samler oss voggende om Klakeggs frigjørende toner fra umulige tiår. En tidløs, men også satt hippiemusikk. Så sart, så melodiøs, så groovy og vakker som den aldri var.

Eilertsen er ryggraden: ruller av sted i raske, men blusa og hypnotiske basslinjer. Klakegg droner og støyer i vei på gitar og et utall pedaler. Strønen dunker hippie-bjeller taktfast mot låret med én hånd, lar stikka gå mot cymbaler med den andre. Og små utbrudd, eller bare nestenbarokk ornamentering fra Wallumrøds assorterte tangenter.

Klakegg synger òg. Jeg får ikke med meg orda, men går god for innholdet. Ord eller ikke, her står jeg midt oppe i en etterlikning av noe veldig viktig. Lukker jeg øynene er jeg der, får jeg virkelig oppleve det der så mye omtalte, og svært så misslykka, forsøket på en revolusjon hvis soldater var forvilla og rusa tenåringer uten særlig sosial- eller kulturell kapital, og hvis mål var heller obskure. Var det ikke noe med kjærlighet?
En times tid denne augustkvelden er Mono en dal i et umulig California der den psykedeliske tåka liksom aldri letta.

Fra forsiden

Nyhet

Triopremiere på Nattjazz

Perkusjonisten Marilyn Mazur har premiere med sin nye trio med Jon Balke og Torben Snekkestad på Nattjazz i Bergen 26. mai.

Nyhet

Jon Christensen 1943 – 2020

Jon Christensen, nestor blant norske trommeslagere og en stilskaper med internasjonalt ry, døde tirsdag 18. februar, 76 år gammel.

Meld deg på vårt nyhetsbrev