Kosedyr med pigger i pelsen

Det skjer umiddelbart. Jeg liker det jeg hører. Blir regelrett begeistra. Og det er ikke overraskende. Skadedyr har etablert seg som et førsteorkester som verken går av veien for sukkersøt melodi eller formspråk på ville veier. Ja, populærkulturen møter avantgarden, slik de to har for vane å gjøre i våre dager, men poenget er at denne orkestermusikken kommer med egne, sjarmerende fortegn. Jeg bærer på inntrykk fra de forrige platene til Skadedyr ennå. Den rare dansbarheten i «Datavirus» og de lettbeinte temaene. Bandet ter seg som spilledåse eller vekker bilder til den filmen de kunne ha akkompagnert. Munterhet og vemod smøres på samme skive. Albumet «Culturen» som kom i 2016, var et flerfarget drops. Jeg suger på det fremdeles. Du blir ikke lei av søtsmaken i «Bie».

Men nå er det altså «Musikk» som foreligger. Besetningen i bandet er den samme som sist, men musikken vinker til deg på en annen måte. Et band som åpenbart elsker å ta for seg fra hele koldtbordet og la historien velte seg i sitt eget, skal vite hva det driver med, og Skadedyr vet. Når jeg nå hører de tolv igjen, tenker jeg på Eivind Opsviks «Overseas», tidlig Pink Floyd eller «Caravanserai» som jeg har lyttet mye på i det siste. Det er de samme vibbene, som de gamle pleide å si. Jeg kunne fortsatt å droppe navn, men ville ikke fått Skadedyr på kroken. Saken er nemlig den at det norske bandet tygger på sitt eget vis.

Tittelsporet legger i vei med Santana på bagasjebrettet, men styrer raskt inn i langstrakte melodilinjer som om 50 år kanskje vil bli omtalt som typisk Skadedyr. Det er musikkens frieste partier som kommer med minst særpreg. Likevel fungerer de som gode kontraster til det mer korpsvennlige stoffet. Sprangene de tillater seg, er både underfundige og bedårende. Det er trommeslager Hans Hulbækmo som har skrevet «Musikk!», ja, faktisk fire av de seks låtene. Han må ha en egen teft for trudelutt og trall og et eget gen for det høyverdige. Mye av Skadedyrs musikk handler om instrumentell nytenkning. En tuba kan møte en gitar utenfor sitt eget øvingslokale og spille seg opp mot pianoet på den andre siden av gata. Sånn kan det se ut når man hører dette! Korthugde vokal- og gitarsløyfer avløses av fele på frifot. «Festen» har et improvennlig vorspiel, men tar seg videre og blir både høylytt, rocka og beskjedent funky. Det er rett og slett spennende å lytte til. «Portrett» er en liten klagesang for gitar og trompet, mens «Hagesang» byr på døsig piano og styggvakre brudd. Jeg ser Carla Bley og Jim O`Rourke sitte i trærne og lytte. Neste gang jeg ser ei rotte, skal jeg tenke på Skadedyr og nyte synet.