Kontrollert fyrverkeri og feststemning

Superlativene har stått i kø for å komme til i beskrivelsene av Trondheim Jazzorkester gjennom årene, dette bandet som forandrer størrelse og skifter besetning uten at det later til å forringe kvaliteten. Gjennom samarbeid med norske komponister og stjernesolister som Chick Corea, Joshua Redman og Pat Metheny har Trondheim Jazzorkester blitt en nasjonal institusjon og en internasjonal suksess. Nå har bassist Ole Morten Vågan overtatt ledelsen av orkesteret som later til å mestre alt det blir presentert for. Det skal ikke stå på den tekniske virtuositeten i kveld heller. Vågan har plukket sine favorittmusikere, og de er tretten til bords. Han har også skrevet musikken og gjort dette med tanke på hvem han har med seg, tatt utgangspunkt i hver enkelt musikers sound og hvordan hver og en griper musikken an. Under øvingen har Vågan åpnet for forslag fra utøverne. Derfor beskriver han prosessen som kollektiv. Det virker da også som alle tretten har eierskap i stoffet denne kvelden.
Saken fortsetter under bildet.

Bandet legger fra med et sødmefylt parti, før musikken svulmer og avgir varme. Den har så mange lag og innbakte bevegelser at den vanskelig lar seg fange fullt ut i første møte, men det er enkelt å la seg imponere. Med Kjetil Møster og Eirik Hegdal på klarinetter og de to trommeslagerne Håkon Mjåset Johansen og Gard Nilssen i myke og vispende utgaver låter det både elastisk og strålende. Gjennom kvelden får de aller fleste av musikerne rom som solister, og det kommer mye fint, selv om jeg opplever at noen av dem er mer til stede i sitt eget enn andre. Vokalist Sofia Jernberg har en svært god kveld på jobb. Jeg har vel knapt hørt henne bedre, både i de stramme arrangementene og i de partiene der hun improviserer, lykkes hun. Lyden er også mikset sånn at Jernberg ikke forsvinner i det massive. Slett ingen selvfølge! Saksofonist Espen Reinertsen gjør også fin figur med et mer tradisjonelt spill enn vi gjerne forbinder han med i Streifenjunko. Videre byr Ole Morten Vågan på en veltrimmet bassolo som inneholder mange stilmønstre. Han kommuniserer dessuten uhøytidelig med publikum, enten han forteller om mamma og pappa på gårsdagens konsert i Brønnøysund eller han gir oss små innblikk i livet på veien som musiker. Det avføder en god stemning i salen, så vel som på scenen. Publikum er mildt sagt begeistret. Det er en gjennomgående glede å lytte til de intrikate rytmene og hvordan bandet får overgangene til å te seg som nysmurte kulelagre. Ikke en ulyd å høre i smidigheten, uten at det dermed nærmer seg det sleipe. I sett to er det Ståle Storløkkens briljans bak tangentene jeg husker best, i kompaniskap med Gard Nilssen. Jeg er ikke like tilfreds med «The Jazz», der artigheten trumfer indre liv. Man blir fylt opp i møte med denne utgaven av Trondheim Jazzorkester. På vei hjem lurer jeg på om det er det utvendige eller innvendige ved musikken som har tatt meg denne kvelden. Det er begge deler, men jeg syns bandet var best på førstnevnte. Det er jeg såre fornøyd med.

Arild R. Andersen