Kongsberg Jazzfestival 2016 - Dag 1 cover
Kongsberg Jazzfestival 2016 - Dag 1

FESTIVAL: Den 52. Kongsberg Jazzfestival åpnet i 16-tida i går, og det skjedde til liflige her-går-det-unna-lyder fra billettutsalgene og berømmende politikerord fra kulturminister Linda Hofstad Helleland.

på bildet over: Pat Metheny og Linda Oh (foto: Terje Mosnes)

Politikertaler ved slike åpninger er en egen sjanger, og de forventede ministerfrasene om kulturens betydning for oss alle og hver i sær ble avlevert med middels vellykket innlevelse på et bra besatt Kirketorg foran statsminister Erna Solberg og flere andre løvebakkenotabiliteter.

Prisvinner Susanna Wallumrød (foto: Terje Mosnes)
Prisvinner Susanna Wallumrød (foto: Terje Mosnes)

Under åpningen ble også to utøvere med sterk lokal tilknytning hedret med priser: Susanna Wallumrød med Kongsberg Jazzfestival/DNBs store pris og byens nye up-and-coming-pianist Håvard Aufles med Rekrutteringsprisen.
Deretter kunne musikkfesten begynne, med Pat Metheny-konsert i Kongsbergs nye storstue, et til randen fylt Kongsberg Musikkteater ­– 154 sittende, 1200 stående.

Når du, som denne anmelder, har fulgt Pat Methenys bravader siden 1974, er det både enkelt og vrient å vurdere en konsert som den han ga sammen med pianist Gwilym Simcock, bassist Linda Oh og trommeslager Antonio Sanchez i går. Enkelt, fordi 61-åringen stadig er en fantastisk gitarist og kan plukke låter fra en kjempelang komposisjonsliste som rommer mye mer gull enn gråstein; vrient fordi Metheny gjennom årene har framstått i så mange ulike og hver på sin måte strålende konstellasjoner at spørsmålet uvilkårlig dukker opp: Hvor vellykket var gårsdagens band, sammenliknet med eksempelvis de ulike utgavene av Pat Metheny Group, de mange trioene hans eller samarbeidene hans med John Scofield, John Zorn, Brad Mehldau, Charlie Haden og Jim Hall etc.?
Eller for den saks skyld sammenliknet med det spinnville Orchestrion-prosjektet, et verk så personlig og bokstavelig talt skrudd at det savner sidestykke selv i et sterkt utvidet jazzbegrep?

Antonio Sanchez (foto: Terje Mosnes)
Antonio Sanchez (foto: Terje Mosnes)

For meg ble konserten en god og behagelig, men bare sjeldent begeistrende musikkopplevelse. En to timers reise gjennom 40 års Metheny-musikk, velspilt og virtuost ivaretatt fra «Bright Size Life» og oppover, med halvannet dusin signaturlåter på plass i litt endrede versjoner. Det var Pat med bandet, Pat med Pikasso-gitarens strengebrus, Pat med synth-gitaren og høye, spisse lyder, Pat alene og mykt akustisk, Pat i duett med Linda Oh (Jobims «How insensitive»?), Pat i duett med Gwilym Simcock («Phase Dance»), Pat i duett med Antonio Sanchez («Question and Answer») og en ekstrarunde med Pat solo i en medley som behørig nok tonte ut med «Last Train Home». Det var en konsert uten et eneste svakt punkt, men også en konsert der de overrumplende og spontanbegeistrende detaljene bare sjelden ble servert.

Pat Metheny, som denne sommeren turnerer med Ron Carter i duo (Moldejazz) og med gårsdagens kvartett, har selv ytret at han ønsket å bryte noen mønstre i år. Han hadde lyst til å sette sammen et band og spille de gamle låtene sine uten nødvendigvis å gå i platestudio i bakkant av turnevirksomheten. Fra New Yorks Greenwich Village-scene hyrte han inn malaysisk/australske Linda Oh, også kjent fra Dave Douglas/Joe Lovanos Sound Prints-band, fra England hentet han sitt walisiske bekjentskap Gwilym Simcock, mens Antonio Sanchez har vært en form for hjørnestein i det Metheny’ske byggverket i årevis. Et lystprosjekt for en lystseilas med skipper’n selv ved roret fra a til å.

Og sånn låt det. Simcock og Oh gjorde akkurat det de skulle, håndverksmessig fremragende og i dyp lojalitet overfor arbeidsgiverens konsept. Men dermed ble de også et slags støtteapparat mer enn de ble kreative interplay-partnere for Metheny, og det ble opp til Sanchez å gå i kreative dialoger med gitaristen, utfordre ham og trigge den nerven som en god kvartettkonsert trenger. Sanchez, komponisten til det fenomenale «Birdman»-lydsporet, leverte til gjengjeld noe av det flotteste ballade-trommespillet jeg noensinne har hørt, og jeg innrømmer gladelig at det først og fremst var den meksikanske trommevirtuosen som utløste mine begeistrede øyeblikk under konserten.
Subjektivt? Javisst. Blasert? Kanskje. Men jeg tror og håper at jeg får høre Pat Metheny igjen, og da kanskje oppleve gåsehuden sprette, slik som da han spilte med Gary Burton i 1974, med Pat Metheny Group på Club noe år seinere eller med Trondheim Jazzorkester og Arild Andersen/Paal Nilssen Love i Molde 2001.
Inntil da gjelder det å ikke la det gode bli det bestes fiende: Jo, det var en bra konsert i Kongsberg Musikkteater. Det var bare noe som manglet.

For øvrig: Fullt hus på Hanna Paulsberg Quartets fin-fine klubbkonsert og 1200 mennesker på Kurt Nilsen-konsert. Tall pr torsdag formiddag: 28 250 solgte billetter og 13.1 av målet på 15 millioner kroner i billettinntekter i boks. Med andre ord: Lovende.

Terje Mosnes (tekst og foto)

Fra forsiden

Festival

NTT: Eurytmi og avant garde på Nesodden

Juliana Venter lager kunstfest på sagnomsust odde, Ole Morten Vågan har fått seg oktett, Radio Tidsmaskinen skrur klokka frem og tilbake og vi har ETT spørsmål til Sondre Lerche i ukas Now's The Time.

Festival

Jazznytt18 på Deichman om musikkglede og rasisme

Høstsesongen av Jazznytt18 er i gang, og talkshowet arrangeres nå i den staselige Deichmansalen i Bjørvika, i det som er kåret til verdens beste bibliotek. Neste arrangement er førstkommende onsdag, 20. oktober, kl. 18.

Meld deg på vårt nyhetsbrev