Oslo 14: Bendik Sells´ «Snow, Wind & Whale» - Emanuel Vigelands Mausoleum, 20. november 2021

Klingende minner fra fortiden

Bendik Sells har valgt det perfekte rommet for fantasi og forestilling.

Alle rom gir og tar. Det vet musikken alt om. Vi lyttere er prisgitt omgivelsene musikken blir til i. De gamle grekerne hadde amfiteatre. Vi som vokste opp med rocken i Norge, hadde idrettshaller. Black Sabbath i Njårdhallen i 1971. Jeg husker romlyden ennå. Sunn O))) på Blå. Tettere blir det knapt. Larmen og gleden. Bert Jansch på Mono. Lyden og rommet. Akustisk velvære. Jeg kan nesten ikke tenke på konsertopplevelser uten at rommet dukker opp i minnet, både som kulisse og medspiller. Som kulisse og medspiller er Emanuel Vigelands Mausoleum for en størrelse å regne. Den som har lyttet til musikk der, glemmer det neppe.

Denne lørdagen er det vokalensemblet Oslo 14 og komponist Bendik Sells som skal prøve seg mellom freskene. Ta i bruk romklangen. Ja, for lyden henger lenge i mausoleet. Bendik Sells har skrevet et verk han har kalt «Snow, Wind & Whale». Det bygger på forestillingen om en planet der havene er frosset til is, og verden er livløs. Det som en gang var liv, har blitt til klingende minner fra fortiden. Sells og Oslo 14 uttrykker seg i skjæringspunktene mellom komponert og improvisert. Komponisten synger selv i ensemblet. Vi sitter med hvert vårt pledd i det kjølige mausoleet i det vokalistene inntar plassene i det dunkle rommet. De store veggmaleriene skildrer dramatiske scener fra menneskelivet, fra unnfangelse til død. Dette tønnehvelvede stedet spiller med.


Gro-Marthe Dickson: Foto: Kari Grete Jacobsen

Fra første tone blir man ført inn i en verden som lukker lørdagen ute. Klangen tar bolig i tankebanene, og sørgmodige stemningsleier tar til å sveve innbydende rundt oss. Det er en sterk dragning i det som presenteres. Lyden forflytter seg. Styrken i sangen fluktuerer. Det låter dystert og tankevekkende. Jeg får assosiasjoner til messe, katedral og kloster, men Oslo 14 sprenger gamle tradisjoner. Puste- og prustelyder får plass i musikken. Den hveser forbigående. Gir et melankolsk ekko fra natur som ikke lenger fins. Bendik Sells´ idéer bak verket er med på å styre opplevelsen. Sangerne formidler med kraft og intensitet uten å heve stemmen. De tar virkelig eierskap i sin egen lydverden. Det åpner seg stadig nye rom, og et stykke ut i verket, får joiken plass i bevegelsene, som et auditivt minne fra tapt sivilisasjon. Jeg er neppe alene om å tenke på de klimautfordringene vi står midt oppe i. Det magert opplyste rommets veggmalerier understreker den eksistensielle grunntonen i Sells´ verk. Alvor kan være vakkert.

Så hører vi skrik fra ukjent fugl, en lokkelyd fra urtid og vel så det. Sånn går tankene. Musikken er raus på sjatteringer, og den spiller på lag med etterklangen. Jeg kan like musikk som omkranser meg mykt, slik som nå, og samtidig overskrider det behagelige. Det er som om utlegningene kommer langveisfra, helt i tråd med stykkets intensjon. Oslo 14 klarer virkelig å formidle noe som setter seg.  Så er det over, og det er ingen som klapper. Vi har fått beskjed om å vente. Når vi kommer ut, står ensemblet og venter. Fortryllelsen er brutt. Rommet er forlatt. Så får de den applausen de fortjener.

Arild R. Andersen


Foto: Kari Grete Jacobsen

Fra forsiden

Nyhet

Første slipp fra Nattjazz’ jubileumsprogram

I 2022 feirer Nattjazz 50 år, og de første seks artistene på jubileumsprogrammet er klare: Gard Nilssen's Supersonic Orchestra, Avishai Cohen Trio, Les Amazones D'Afrique, Ghost-Note, Mike Stern / Bill Evans Band og João Bosco & Hamilton De Holanda.

Meld deg på vårt nyhetsbrev