The Core - Victoria, Nasjonal jazzscene - fredag 12. april 2024

Kjerneverdienes festkveld

KONSERT: The Core virvler opp tradisjoner og spiller dem på plass.

Av Arild R. Andersen

I kveld skal vi inn i kjernen og ned i røttene. The Core har et nytt album ute. Ja, det heter «Roots» og er en struttende seksretter med mye god ettersmak. The Core har aldri vært vanskelig å like. De titta fram fra Coltrane-hjørnet sitt for mer enn to tiår siden og kom seg raskt ut på gulvet. Dagens utgave av bandet er den samme som spilte inn debutalbumet «Vision», sommeren 2004. Saksofonist Kjetil Møster, bassist Steinar Raknes, trommeslager Espen Aalberg og pianist Erlend Stettevoll. De nærmer seg femti og har fått modenheten over på sin side. Det gjør at det brenner bedre. At varmen i rommet deres er god. Der The Core spiller, gløder det. 

Vi får vite at de skal spille hele det nye albumet sitt, og de åpner med «Dark Star», hvis jeg ikke tar feil. Og jeg som trodde Grateful Dead hadde enerett på den tittelen! The Core anno 2024 låter så duppende deilig at jeg åpnes straks. En ting er å høre dem på plate hjemme. Noe ganske annet er det å ha dem i fullblods utgave på scenen foran seg. De skyver oss inn i historien på egne vilcore. Kjetil Møsters tone er smidig og brysk, bedende og brutal, og den første utflukten han gjør, beveger seg i helt riktig høyde. Folk klapper. Det applauderer jeg. Så er det pianistens runde, og Erlend Slettevoll spiller også med en autoritet som fryder. Han leker seg i det hengende rytmefølget. Alt kommer helt uten sleipe tendenser. Kvartetten skaper uttrykk som kjennes. 


Espen Aalberg. Foto: Francesco Saggio

Det er kjerneverdiene i 60-tallsjazzen som får stige inn i vår tid, og når bandet går rett inn i andre nummer, tetner musikken rundt Møsters saksofon som understreker og styrker drivet. Tonen vrenger seg, og de melodiøse antydningene farger musikken. Det er potent og kollektivt kraftfullt. Jeg opplever ikke noe nytt, men fersk, skyhøy kvalitet og fet feiring av historien smaker mer enn godt nok. Steinar Raknes gjør en bassolo med sang i. Lyden og anslaget treffer. Det gjør også rekken av idéer som fyller alenegangen. Så er det tid for ballade, og det kommer mer luft i leveransen. Åpen væremåte og varm flyt. De slake og muskuløse henvendelsene fra Møster vibrerer fint. Slettevoll har også fortelling i det han spiller. Det er klassisisme i bevegelsene, levert med personlig budskap og smittende grep. The Core veksler inn den solide erfaringen sin og omsetter i sterk opplevelse. «Messi» som er låt tre på det nye albumet, kommer fra et annet sted enn resten av materialet der. Framstår som en sjarmerende lillebror og gir variasjon. Møster holder tak i tematikken med sedvanlig karakter. Dette bandet er i stand til å gjøre hvert nummer til elegante, flertydige strekk, enten de kler dem med skarpe kanter eller de tar inn myk refleksjon. 

Jeg blir borte for meg selv når kvelden er på sitt beste. Lukkes inne i The Cores fredagseventyrlighet. Steinar Raknes og Espen Aalberg har spilt seg ordentlig varme. De gjør solistene gode, mens de bygger sin egen avdeling der detaljene i samspillet fortjener nærlytting. Det er ingen av bandmedlemmene som sier noe mellom låtene . Jeg kjenner at jeg savner noen ord fra scenen. I den siste delen av settet, tar The Core seg inn i noe som er gitt de færreste å ta seg inn i. Det er en intensitet og samhandling i spillet som frigjør essens. Og nå skal Kjetil Møster faktisk prate litt også. Han presenterer musikerne og forteller litt om bandets historie. Så avslører han at de har et par gamle hits på lur. Det er det ingen på Victoria som sier nei til. Kvartetten renner videre, lar det fosse og tar seg inn i smult farvann. Det er tøft å høre saksofon og trommer være alene om driften, og deilig helstøpt å høre piano og bass dra seg inn. The Core har en usedvanlig klarhet i det de gjør. En retningsskarp nerve. Når de avslutter konserten, bes det straks om mer. Den siste runden er en demonstrasjon av hvordan gammel storhetstid kan knuppe seg til levende samtid og slå ut i egen blomst.

Fra forsiden

Nyheter

Nesodden Jazzklubb kåret til Årets jazzklubb

Nesodden Jazzklubb ble søndag 19. mai tildelt prisen Årets jazzklubb 2024. Klubbens arrangementer bærer preg av god atmosfære, profesjonalitet og godt besøk, skriver Norsk jazzforum i begrunnelsen for tildelingen, og trekker fram klubbens gode og varierte programmering og ildsjelenes smittende engasjement.

Nyhet

Pris til Jazznytt

Jazznytt er tildelt Norsk Tidsskriftforenings pris for språk og formidling. - Med sikker smak for hva som vil fengsle leserne og en gåtefull evne til å forvandle skribentenes skisser til genuint innsiktsfulle bidrag til den offentlige samtalen får Jazznytt prisen for språk og formidling, uttaler juryen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev