Karolines stiklinger slår rot
Dette familiealbumet vokser seg fint til gjennom rundene.
Det er mormors magiske hage som danner klangbunn for vokalist Karoline Wallace´ nye album. Nesten alle plantene som vokser der, kommer fra stiklinger samlet gjennom et helt liv. Wallace sier hun har samlet sine egne stiklinger og latt seg inspirere av hvordan mormors stiklinger har fått vokse. Artistens stiklinger er kanskje metaforiske. Stiklingens oppgave er uansett å slå røtter, vokse seg større og bli plante. Den oppgaven kan være noe å kjenne seg igjen i for en komponist. Karoline Wallace lar barndommen spille med i musikken. Foreldrenes reisedagbok fra 1986 er med. Det er hemmelige lydmeldinger fra denne forgangne tiden også. Mormor og Karolines samtale om plantene i hagen får avrunde albumet. Denne private rammen åpner for gjenkjennelse og refleksjon over egen fortid, setter en menneskelig fellesstreng i bevegelse. Idéen er nokså banal, men det enkle er ofte det beste, er det noen som sier. Det kan være musikkens oppgave å få dette private til å peke utover seg selv.
Wallace har med seg en spennende gjeng. Oktetten teller musikere hun traff da hun bodde i København, og åpningssporet «Rosehus» er et praktfullt nettverk av ytringer. Svibler og peoner står i blomst med piano og bass. Vokalistens teatralske sang beveger meg i retning av gamle arbeider fra Carla Bley og Mike Mantler. Det låter deilig vindskeivt og lett skranglete. Ja, sounden kan høres nesten til Canterbury.
Karoline Wallace har bredde i de vokaluttrykkene hun produserer. Det bærer hun bra. Det er fin avstand mellom den mørke tilbøyeligheten i «Rosehus» til det lett vemodige lyset i «Plis Rosalin». Sistnevnte er skrevet som en skillingsvise. Den tematiserer klimaendringer og kubønders utfordringer. Sangen glir over i improvisert folklorisme og lokk, før Jonas Engel bruker altsaksofonen som hemmelig våpen. Han spiller så tøft at du kjenner det. Som en lillebror til Ian McDonald. Smakfullt og personlig er det også. Så er det nok direkte urettferdig å framheve enkeltmusikere. Alle bidrar nemlig med sinnrike detaljer og deler på plassen i sentrum av musikken. De kan kontrastere vokalen eller ganske enkelt løfte den fram i lyset.
Samtalen i «Nei, Karoline, nå kommer sola» hadde ikke klart seg uten pianospillet til Thibault Gomez. Det setter stemningen. Så er det den karnevaleske råskapen i spor to som bygger et av albumets høydepunkter. Den korrigeres av mer pyntelige strekk der Ida Nørbys cello og Erik Kimestads trompet formidler med små bokstaver. Karoline Wallace kombinerer privat sfære og familiære nærområder med musikalsk utforskning som henger på greip. Den musikalske kraften setter seg i minnet.
