«Maridalen» cover
Maridalen
«Maridalen»
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Kammerjazz fra Maridalen

Gåte: Hva kan være likheten mellom et dalføre og en trio?

Forbi Hammeren og middelaldreruinen på sykkel. Jeg begynner å bli sliten før Maridalen kirke, og enda er det langt igjen til Skar. Maridalen er et av Oslos fineste områder, og nå er det også navnet på en trio med lengsel i pådragene og lett kupert landskap i musikken. Debutalbumet deres er innspilt i Maridalen kirke, og det første vi hører, er fuglekvitter og det som må være lyd fra toget. Anders Hefre spiller saksofon, klarinett og piano, Jonas Kilmork Vemøy er oppført med trompet, perkusjon og vokal og Andreas Rødland Haga tår hånd om bassen. Så langt alt bra!

Så må jeg medgi at den første runden med trioen gikk litt trådt. Jeg fikk det for meg at musikken manglet finurlighet og dybde. Heldigvis for trioen og meg gled dette inntrykket over. Kanskje det var det transparente og sobre som spilte meg et puss. Det tok meg iallfall et par runder før jeg begynte å knytte de finstemte melodiene til meg. Jeg som er så glad i kammerjazz, burde vel ha satt døra på vid gap i rein refleks. Men nok om det!

Et av Maridalens tydeligste trekk er mykheten. Det gjelder både for trio og dalføre. At trioen er uten trommer, gjør noe med pulsen. Slagene og rytmikken må hentes inn på andre måter eller glimre vakkert med fravær. Det gir musikken en slentrende karakter, en gjennomgående vuggende kvalitet. I første spor er vi i kirken. «Koral» kommer i salmedrakt og drar på et Luthersk alvor med smak av trebenk. Saksofon og trompet har en skjør og sår væremåte jeg tror på. Maridalen har åpenbart sans for det enkle og nakne, steder med pusterom og god tid. Det kan være saksofonen som stiger fram med en snill melodisnutt eller bassen som luner musikken og leier blåserne på stien.

Haga, Vemøy og Hefre har funnet en tone å fylle idéene sine med. Forsiktigheten er helstøpt. Det som kunne blitt en kjedelig og ensformig tilnærming, klarer de å brette ut og fylle med detaljer og lavmælt vitalitet. I «Svartoren» forflytter trioen seg fra skumring og dimmetid til det dagklare og inviterende. Trioen er glad i blåfarger og har en besetning som forvalter dem godt. «Russisk landsbymelodi» er en vakker runddans med pent tema. Bassen synger med bue, og det låter både ledig og konsentrert.  Så er det «Vals fra Bjølsen» som byr opp til ubekymret dans. Det silkemyke vemodet er til å bli munter av. Bassen er smidig, og trompeten får litt tid i front, men alt hva trioen gjør, peker mot fellesskap. Der ligger både styrken og det store poenget. Stemningsbildene står også sentralt. De fester seg og blir værende, også etter at musikken er stilnet. Du fortsetter liksom å være i Maridalen. Neste gang jeg tråkker forbi kirken i dalen, skal inntrykkene fra dette albumet få synge med i pulsen.

Fra forsiden

Moldejazz - 19., 20. og 21. juli

Fra Bassorkesteret til Jassensemblet: Tre dager på Moldejazz

De første tre dagene på Moldejazz bød på musikalske opplevelser med stort generasjonsspenn, både på og foran scenen, fra Ytre Suløens tradjazz i kirka og mainstream på Storyville til Paal Nilssen-Loves frenetiske Circus-surrealisme, Ola Kvernbergs intrikate Steamdome og Ellen Andrea Wangs vanvittige bassorkester.

Meld deg på vårt nyhetsbrev