Ballrogg – Victoria Nasjonal jazzscene – 2. februar 2022

Kammerherrene spiller opp

Ballrogg beveger seg videre mellom det åpne og det noterte.

Jeg har likt Ballrogg i fjorten år. Helt fra den gang de var en duo og spilte Ornette Coleman, Eric Dolphy og Jimmy Giuffre-låter. Saksofonist og klarinettist Klaus Ellerhusen Holm og bassist Roger Arntzen formidler med ekte kjærlighet til stoffet på debutalbumet fra 2008. Det låter både vel og bra, men Ballroggs musikalske forløsning kom da Ivar Grydeland ble med i 2011. Med gitarer og banjo i besetningen kom en stilforflytning som kler bandet. På albumet «Cabin Music» heter åpningssporet «Swedish Country», og der får musikken et snev av americana over seg. I dag er det David Stackenäs som spiller gitarer i Ballrogg. Han viderefører noe av arven etter Grydeland, men setter først og fremst sine egne merker i musikken. På det nyeste albumet «Rolling Ball» som er det første Stackenäs er med på, har svensken skrevet fem av åtte komposisjoner. Retningsskiftene til Ballrogg har vært smakfulle og smidige. Det skal noe til å videreføre kvalitet på denne måten.


David Stackenäs. Foto: Stein Hødnebø

Denne onsdagskvelden på Victoria skal vies Ballroggs kjernevirksomhet. Den beveger seg fra de frie formenes ytterkanter og inn mot populærmusikkens fengende vesen, med glidende overganger som sitt fremste kjennetegn. Den elastiske kvaliteten er gjennomgående. Ballrogg har også en vinnende forsiktighet i det de gjør. Uten trommer i besetningen får musikken en åpenhet som gir karakter. Det må være lov å ta fram betegnelsen kammerjazz enda en gang.


Klaus Ellerhusen Holm. Foto: Stein Hødnebø

David Stackenäs gir gitarspillet en rullende form, mens bassen gjør seg lettbent og ren. Klarinetten fyller inn med langstrakte linjer. Det pulserer fint. Kveldens musikk bli aldri insisterende. Gitarspillet hilser til Jim Hall så vel som Fred Frith og kan til tider høres friskt frisellsk ut. Andre steder er det folk-tradisjonen som setter seg i uttrykket. Disse assosiasjonene er ikke forstyrrende for opplevelsen. Ballrogg kan til og med høres ut som en miniutgave av Grateful Dead, med alternativ instrumentering. Abstrakte bilder beveger seg på bakveggen. De fungerer som kommentarer til musikken og blir en integrert del av opplevelsen.


Roger Arntzen. Foto: Stein Hødnebø

Ballrogg henter mye av stoffet fra «Rolling Ball». Vi får «Terms and Conditions», «Miami Weekend» og «Sonata 220 and 110», hvis jeg ikke tar helt feil. Dette er ikke et band som bruker unødig tid på å introdusere låter. Det fortsetter å synge i musikken, og de tre stiger ut og inn av frontlinjen med største selvfølgelighet. Jeg liker meg virkelig i dette selskapet. Lyden av treverk er på sitt luneste når Stackenäs tar fram den akustiske, og dansen i bandet på sitt beste når Ellerhusen Holm fører. Dette er de beskjedne virkemidlenes triumf. Det kunne ha gjort seg med et leirbål. Mot slutten av konserten nærmer de seg jazzrocken i sin aller søteste form. Ballroggs blanding er noe helt for seg selv. Trioen kan skyve på intensiteten, stå helt stille, pirke i gang et tema, høres ut som bier i flukt eller skjelve lett. Det er virkelig mange finstemte øyeblikk i det de presenterer. De setter seg i kroppen. Jeg tror jeg kan like Ballrogg i minst fjorten år til.

Fra forsiden

Intervju

OJKOS spelar Sigrid Aftret – inspirert av biletkunstnar Anna-Eva Bergman

Saksofonist og komponist Sigrid Aftret gav tidlegare i haust ut debutplata med bandet sitt Bêl som vart teke i mot med begeistra øyrer frå kritikarar og publikum. No er ho fersk i OJKOS, og tysdag 29.11 får vi høyre hennar første tolking av orkesteret. Vi ville høyre med Aftret om ho kunne fortelje om kva vi får høyre denne dagen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev