John Coltranes dag

Det er tidlig lørdag formiddag, og hotellrommets vindu står på vid gap. Musikken fra utescenen i Festivalgata ljomer. Noen syns åpenbart at det passer seg med middelmådig souljazz rett etter frokost. Jeg tror de øver der nede. Ja, det er festival, og det fortjener å høres. I går var jeg så heldig å få besøk av Rotlaus på rommet. De spilte noen hustak nedenfor meg, og nå fortsetter øvingsbandet med «Can´t Buy Me Love» og «(You make me feel like) A Natural Woman».

– Looking out on the morning rain/I used to feel so uninspired. Her er himmelen knall blå, og jeg kjenner meg nokså inspirert. Hva gleder jeg meg til å høre i dag? I hvert fall Emmeluth´s Amoeba og Petter Wettre. Jeg har lagt opp dagsløypa mi. Den starter klokka to og har sluttpunkt rundt midnatt.  – Ny dag, nye muligheter. Vi hiver oss ut i det, var det en som sa til meg over frokostbordet.

Karl Bjorå og Signe Emmeluth. Foto: Lise Margrethe Nilsen/Kongsberg Jazzfestival

Jeg tror Signe Emmeluth kan ha holdt seg svevende siden den konserten hun gjorde med Arashi i går kveld, men jeg håper hun har sovet godt, for nå skal hun i ilden igjen, med det smekre og tiltalende amøbe-bandet sitt. Emmeluth´s Amoeba har klart å spille seg opp på samtidsjazzens øvre hylle, utviklet væremåter som gjør bandet gjenkjennelig og fristende å være sammen med. Og når de starter her i Energimølla, er det finesse over det vi hører. Emmeluth har Karl Bjorås feedbacklengtende gitar rett bak altsaksofonen sin, mens pianist Christian Balvig ruller ut akustisk støtte og Ole Mofjell myker opp. De holder fint tilbake, sånn at vi skal forstå at mer vil følge. Signe spiller barbeint, og det er neppe bare fordi det er sommer. Så tetner musikken, og bandet blir et bitende åttebeint dyr på jakt etter spennende åpninger. Jeg liker den litt grumsete sounden deres, men får ikke nyte den lenge. Vi skal ned og ut i lyset, dit det sildrer. Det høres ut som om Balvig har funnet stedet sitt. Han jobber både utvendig og innvendig mens han holder øyekontakt med de andre. Korthugde deiligheter blir det også. Når alle er i front, kan den eksplosive kraften ta oss. Det låter rocka uten å bli rock, og skillene mellom arrangert og improvisert lar seg ikke enkelt oppspore. Jeg retter ørene mot Bjorå for å høre hva han driver med mellom flygel og trommer. Det han driver med, er sammensatt og fylt av tradisjon, og han gjør seg selv til en av de fineste gitaristene på dagens scene. Såpass. De fire må ha det gøy der oppe. Trivselen legger seg inn i musikken og smitter ned til bakerste område i Mølla. Når utøverne leker seg med utvidede teknikker, tjener det innholdet bra. De får den viktige her-og-nå følelsen til å ta oss, mens musikken holder seg i stadig forandring. Ja, jeg tror til og med de overrasker seg selv. Noe annet ville overraske meg.

Emmeluth’s Amoeba. Foto: Lise Margrethe Nilsen/Kongsberg Jazzfestival

Uten bass i bandet får Amoeba en gratis åpenhet, og dette instrumentelle fraværet bygger oppunder bandets karakter. Det blir trommer og saksofon i en mykt sammensatt rastløshet som sitter. Og det blir pianoballaderi med sukker til, før bandet tar oss videre til mørk sjokolade. De setter også ut kanter og drar gjennom musikk som minner meg om ting jeg hørte fra alternative New York band på 90-tallet, hvis jeg ikke husker feil. Det er klart jeg liker det. Oppsummert kan det hevdes at dette bandet likner mest på seg selv og at denne konserten kom med den styrken og de kvalitetene som jeg trodde den ville gjøre.

Akira Sakata. Foto: Espen Sandengen/Kongsberg Jazzfestival

Ferden går videre til Kongsberg Kunstforening. Der skal vi møte mannen som i går stod sammen med Signe i Smeltehytta. I dag er Akira Sakata alene, med saksofon og klarinett. Forrige gang jeg hørte en saksofonist i Kongsberg Kunstforening, het han Peter Brötzmann. Den konserten har festet seg i minnet mitt, fått en helt egen plass. Som utøver, rent stilmessig, kommer Sakata fra et sted ikke altfor langt unna Brötzmann. De er begge som søyler å regne. Akira Sakata er en foregangsfigur i japansk jazz, og nå sitter han foran oss og åpner seremonien med to bjeller han slår mot hverandre. Så hever han saksofonen og tar fram noen av disse skakke melodilinjene han dyrker og som har en god flertydighet i seg. De vil deg vel, men ikke uten å presentere en utfordring eller to. Den skarpe tonen skal snart inn i krevende kurver, renskåren eller krakelerende i formen. Og når det går unna i Sakatas utlegninger, er det ikke det forhastede som spiller seg ut. Han spiller med oversikt og byr på klar tale. Det første nummeret er kort. Så hever han klarinetten og gjør seg lun. Lar tonene strekke seg ut, og når han begir seg inn i den særegne sangen sin, praten og deklamasjonen, så fatter vi hver for oss hva han vil fortelle. Han er god på sørgmodighet, og i en av fortellingene sine, drar han et redskap over strupen og mer enn antyder hva dette kan handle om. Sånn kan det fabuleres. Han skaper eventyrlige rom og blåser ut handling. Noe i sangen hans tar meg mot Mississippi og bluestradisjonen der nede. Det er noe universelt i det Sakata søker. Det er kanskje derfor det treffer. Han gestikulerer og lukker øynene. Tar ut noe som ligger han på hjertet. Så forteller han om innholdet i det han har presentert og litt om sin egen helse. Jeg får ikke med meg alt han forteller, men det gir likevel et innblikk i det vi har opplevd. Og så ler han av seg selv eller noe i det han har fortalt.
Vi er mange som liker oss her. Akira Sakata blir møtt med sterk applaus. Jeg tror det handler noe om troverdighet, at han har klart å gjøre saksofonen til et instrument for fortelling. Vi reiser oss for den gamle mannen.

Petter Wettre og Håkon Mjåset Johansen. Foto: Birgit Fostervold @knipselyst/Kongsberg Jazzfestival

Det er altfor lenge siden jeg har hørte Petter Wettre på en scene, og hva kan da være bedre enn denne forestillingen på Kongsberg som skal handle om John Coltrane, 100 år etter at han ble født. Lite aner jeg om at opplevelsen med Petter Wettres kvartett og historien om Coltranes ti siste leveår skal bli en av denne festivalens aller sterkeste. Den norske saksofonisten viser seg å være god pedagog og en levende formidler av historisk stoff. Før hvert nummer som spilles av bandet, går Wettre til mikrofonen og setter året stoffet stammer fra, inn i historisk kontekst. Han gjør det ved å velge relevante og interessante opplysninger. Det fører blant annet til at jeg for min del hører komposisjonene med nye ører.

Coltrane i 100. Foto: Birgit Fostervold @knipselyst/Kongsberg Jazzfestival

Bandet som er samlet her, har fire medlemmer som trolig lever med John Coltrane under huden. Det høres iallfall sånn ut når de spiller. Trommeslager Håkon Mjåset Johansen og tenorsaksofonist Petter Wettre kommer inn på scenen først. De spiller «Venus» som er hentet fra «Interstellar Space». Saksofontonen er så varm og smidig at du selv kan kjenne hvor stiv du er. Det kjente språket vi hører, er formulert på måter som synger av nå. Vår mann forteller at trommeslager Rashied Ali ble veldig overrasket over at det kun var to personer som møtte opp i studioet i 1967. Han selv og John. Det er denne type drypp pedagogen gir oss, og han setter mening i det. De bildene som vises på bakveggen,  forsterker også den historiske tonen som synger gjennom forestillingen. Vi rykkes tilbake til 1957, er innom Thelonious Monk og Miles Davis, i likhet med hva Coltrane var. Så spiller kvartetten «While my lady sleeps» fra debutalbumet til Coltrane, og pianist Fred Nardin og bassist Ole Morten Vågan gjør glimrende figurer. Dette er til å nyte. Jeg skal fryde meg gjentatte ganger over hver og en av disse musikernes spill og over den kollektive samstemthetens glødende kvaliteter. Wettre leker med temaer, vender på dem og kjæler med dem. Han elsker å være her. Viser en innlevelse som kjennes. Så kommer vi til 1959. Til «Kind Of Blue» og «Giant Steps». Jeg tror ikke jeg kommer lenger inn i jazzen her på Kongsberg i år. Grepet fungerer ypperlig, og bandet fortsetter i det dynamiske, lyttende og inspirerte. Og vi skal videre gjennom årene og få høre «Alabama». Når de gjør den og filmen viser opptak av systematisert rasisme i USA i 1963, får jeg det over meg. Det låter så blått at du tenker svart, og jeg kjenner hvor viktig kveldens formidling er. Når grunnleggende jazzhistorie skal spilles ut, må det gjerne skje på den måten vi opplever her. Det er strålende at noen påtar seg oppgaven og lykkes så godt. Jeg må spare meg for å skrive om hver låt som gjøres, men fra «A Love Supreme» velger de «Resolution», og vi blir fortalt hvordan John Coltrane låste seg inne på et rom i huset da han skulle jobbe med komposisjonen. Mot slutten tar Wettre seg frihet til å fantasere rundt hva om hadde skjedd hvis John Coltrane hadde blitt en gammel mann. Hva han ville ha gjort framover i tiårene. Den avdelingen virker noe søkt, men det spiller ingen rolle. Jeg har opplevd noe av betydning. Er fylt opp. Er takknemlig.

Nils Petter Molvær. Foto: Espen Sandengen/Kongsberg Jazzfestival

Nils Petter Molvær er i byen med den overveldende albumsuksessen «Khmer», med musikk som virket nyskapende for snart tre tiår siden. Sånt må det være lov å vende tilbake til. Idéen stammer vel fra aldrende rockartister som sleper rundt på gylne album fra den gang da og spiller dem live for alle som vil høre. Jeg har ikke behov for å høre Yes spille «Relayer» i 2026. Men Molvær kommer neppe for å sette «Khmer» på repeat. Det er han for kreativ til å finne på å gjøre. Han er dessuten sommeraktuell med det nye albumet «Be Quiet», der han blant annet samarbeider med John Paul Jones og Imogen Heap. Her på Kongsberg har Molvær med seg Eivind Aarset, Jan Bang, DJ Strangefruit, Audun Erlien, Rune Arnesen, Per Lindvall, Sven Persson og Tord Knudsen. Og her i Musikkteateret klappes det når navnene leses opp, før noen har startet å spille.

Så ruller de ut det digre, elektroniske lydteppet sitt mens de venter litt med å slippe rytmene til. Når disse først kommer, glir vi inn i fullkommen groove. Molværs trompettone legger seg over, i seig innpakning. Lyden sitter, og det låter deilig vektig. Aarset sender gromme gitarakkorder ut på tur og viser at han elsker Hendrix. Jeg er med og vel så det. La Aarset spille! De to trommeslagerne, Rune Arnesen og Per Lindvall, jorder festen, mens bassist Audun Erlien har en lyd i instrumentet som innvirker på Chris Squire-området i lystsenteret mitt. Denne gjengen har perfeksjonert måten å presentere denne musikken på. Tydeligheten i det rytmiske språket kontrasterer trompetens sårhet. Så er det alle lydraritetene som krydres inn i helheten og setter smak. Jeg har vendt meg til at Miles Davis og Jon Hassell er med inn i de rommene Molvær bygger, og jeg liker å oppleve det. Musikk uten røtter kan dø.

Eivind Aarset. Foto: Espen Sandengen/Kongsberg Jazzfestival

Det kjølige visuelle akkompagnementet i bakkant av scenen passer musikken. Vi får en runde med bare gitar og trompet. Den er ekstra nydelig, både bløt og konsentrert. Har melodi med hjertelag og en nerve å tro på. Så hører vi langveisfarne trommer og skal inn i arabisk svermeri. Det er mange lag i sounden og mye å lytte etter. Jan Bang vrir på knottene sine og jeg leiter etter bidragene hans i helheten. Det han og DJ Strangefruit gjør elektronisk, er sjelden fremst i bildet, men bidragene deres er helt avgjørende for musikkens karakter. Vi får etterhvert en demonstrasjon av rytmegitarens delikate muligheter. Ingenting låter direkte nytt. Bare sabla bra.
– Tusen takk. Utrolig flott å få komme og spille her igjen, for så mange folk. Og vi skal ikke ro. Det lover jeg. Får ta det i morrakveld.

Vi fortsetter inn i nye kroker, med overraskende lyd og tung understrøm Hvor er dansegulvet? Det er i hodene våre, og nå er klubbmusikken farlig nær og litt kjedelig å bare lytte til. Vi reddes ut igjen og bytter ut maskinkjenslene med ekte bandfølelser. Trompeten koser seg i den heftige strømmen, og folk vil ha mer etter at bandet har stilnet.

Resjemheia. Foto: Tommy Johansen/Kongsberg Jazzfestival

Når jeg går ut av det digre kulturhuset og rundt hjørnet, hører jeg en blanding av afrikanske rytmer og norsk folketone. Det er lyden fra Resjemheia som spiller på Christians Kjeller. Der borte er stemningen hakket løsere enn den var der jeg kommer fra. Bandet har Mattis Kleppen på bassgitar, Ottar Kåsa på hardingfele og Hans Hulbækmo på trommer, og de har visst nettopp spilt en doommetallaktig springar. Jeg kom inn i konserten etter tredje låt. Bassist Kleppen er en morsom formidler som ikke tar seg selv høytidelig, får jeg umiddelbart inntrykk av. Det er sjarmerende. Han forteller blant annet om den gang han var på tur i Mali og satt bakfull i et mildt sagt velbrukt fly. Og hvordan alt forandret seg når de fikk se soloppgang over ørkenlandskap. Han har Ali Farka Touré som forbilde, og det skinner greit igjennom i musikken vi hører. Jeg opplever det jeg lytter til, som upretensiøst og bra. Smittende. Stemningen ved bordene foran utescenen er god og det store løvtreet i juniskumringen skaper sommermagi. Det har nettopp regnet hardt, folk sitter med regntøyet på og fela nekter å holde seg stemt. – Hardingfelefiendtlig vær, kommer det fra Kleppen. Trioen fortsetter med både slåtter og blues, og jeg tror det er «You better run/Hill country» som blir omtalt som en hillcountrybluesvariant fra scenen. Tøft låter den. «The Compound Tree» er også et fint nummer, og den spillegleden de tre viser, har egenverdi. Det er umulig å ikke bli i bra humør. Når lyden fra Resjemheias siste nummer for kvelden følger meg på vei mot Myntgata, tenker jeg at sånne spillesteder og sånne konserter er med på å gjøre kongsbergfestivalen trivelig og godt sammensatt.