Maren Sofie Nyland Johansen og Trespass Trio med Susana Santos Silva - Blow Out, Kafe Hærverk - 30. januar 2024

Johansen og Trespassen tar tirsdagen

Trekkspill, plateslipp og to velgjørende sett gjør ordentlig stas på kvelden.

Av Arild R. Andersen

Det er Blow Out på Hærverk, og Maren Sofie Nyland Johansen har satt seg rolig ned med trekkspillet over fanget. Kombinasjonen av utblåsning og vandalisme lar seg ikke høre i spillet hennes, iallfall ikke med det første. Hun spanderer noen klanger fra den andre siden. Drar belgen helt opp mot vår tid. Det er Trespass Trio som har fristet meg til besøk på Kafe Hærverk i kveld. Konsertserien Blow Out har det med å sammenstille små stjerner fra improverdenen med ukjente navn. Det er en enkel og god oppskrift. Jeg har ikke hørt M.S.N. Johansen før, mens Trespass Trio er en kjent og velsmakende ostebit fra frifatet. Det kan ha mye for seg å høre noe nytt. Ja, det er helt nødvendig for ikke å bli stående i den samme lyttegropa. Nye navn får muligheten på Blow Out, og det får publikum også.


Maren Sofie Nyland Johansen. Foto: Tine Hvidsten/Konsertforeninga

Tonen fra Johansens akkordeon er grov og myk. Får sin helt egen væremåte gjennom instrumentet hennes. Det låter åpent og lett, men også som om noe står på spill. Hun gir innholdet betydning. Maren Sofie Nyland Johansen holder seg lenge i det samme orienteringsrommet. Det gir oss tid til å komme inn. Så lar hun de korthugde og bråskarpe meldingene innta vokabularet. De tynne tonene akkompagneres av knappelyd som nærmest fungerer som perkusjon. Det kan være fugleliv og sverm i musikken. Hun jobber godt med stoffet. Fyller det med pusterom, og derfor når det oss. Hærverkkafeen ligger dørgende stille. Så passerer det en brøytebil i Hausmannsgate. Den blir en del av grunnforholdene. Når Johansen spiller seg inn i kapittel tre, byr hun på mer kraft, mens hun holder på dynamikken og den finstemte pulsen. Den abstrakte rytmen følger sin egen tiltrekkende logikk. Jeg tror det er fem bolker hun presenterer. De er varierte og fantasieggende. De langstrakte linjene hun legger fram for oss mot slutten, har bønn i målet. Det er riktig vakkert, men blir aldri søtt. Akkordeonisten spiller et kort sett, men får meddelt mye. Med ro og stringens i improvisasjonene.


Trespass Trio. Foto: Tine Hvidsten/Konsertforeninga

– Jeg har ikke briller på meg, så jeg ser ikke en dritt. Det er Martin Küchen som ser mot oss før han presenterer kveldens band. Det er bassist Per Zanussi og trommeslager Raymond Strid som fyller trioen, og så er det trompetist Susana Santos Silva som er gjest. Dette er andre gang de fire spiller sammen, og de har ikke hatt anledning til å øve før konserten. Bare hatt en lydprøve. De er her i forbindelse med plateslipp på Clean Feed. «Live in Oslo» heter albumet, og musikken ble tatt opp sommeren 2018, på Blow Out Festivalen i Oslo. Küchen er sjefen i bandet. Han ser bort på Raymond Strid, gir et klarsignal som skal sende oss rett inn i turområdet deres. I det første strekket er det som om de fire prøver hverandre litt ut. Kjenner kanskje litt på vibbene, før Per Zanussi driver de to blåserne fram, med Strid på hjul. Vi tas gjennom den første såre leveransen fra sopransaksofon og trompet, før Küchen løfter barytonsaksofonen, mens Santos Silva blåser et par intense piruetter. Så forenes de i et dirrende arrangement, med sødme og løft i seg. Bassen loffer deilig i underlaget.

Man skulle tro at kvartetten kom fra en lang turné med mye samspill. Dette sitter nemlig sånn som levd liv skal sitte. Martin Küchen er ikke redd for det enkle, men så kan han også få et lite knippe toner til å si store og nødvendige ting. De fire skaper en stille etter stormen atmosfære. En ettertenksomhetens stemning som treffer med hele seg. Titlene på Küchens komposisjoner underbygger den musikalske væremåten: «In Tears», «A Desert on Fire», A Forest», «Sounds & Ruins» og «The Spirit of Pitesti». Det som skjedde i Pitesti fengsel, overgår det meste av dokumentert fysisk og psykisk tortur. Sorglyden fra bandet er gripende. Hvis gravfølger kan være velklingende, kan de gjerne høres sånn ut. Trompeten gråter, og de tørre slagene fra en håndholdt cymbal, underbygger alvoret. Det sleper og vrir seg. Denne blåfargen kjennes. Vi får også noen utblåsninger som ikke fortaper seg i bare energi. Og det er godt med rom og åpninger. Det er ingen overspilling å høre. Dette er fire individualister med sterk flokkforståelse. Den kollektive visjonen bæres av enere. Kvartetten spiller Per Zanussis «A Different Koko». Den legger seg kledelig inn i helheten. Bassisten gjør god figur, sånn som han har for vane å gjøre, med en viss gjerrighet og tørrhet i spillet. Bygger innhold og fyller musikken med dyp kvalitet. Jeg vet ikke hvor langt tilbake i jazzhistorien saksofonisten går for å finne brikker, men Martin Küchen vet åpenbart hvordan man steller med arv. Jeg syns denne forstillingen er strålende. Det er jeg ikke alene om å gjøre. Bandet er ferdig med nummeret som ble annonsert som kveldens siste, og Küchen har fortalt at han er litt tufs i ryggen etter et fall for en tid siden. De fire ser på hverandre mens vi klapper. Og gjett hva som skjer! Vi får en til. Akkurat så deilig dunkel og dimmet som vi liker.

Fra forsiden

Nyheter

Jazzintro-duell på Stavanger Jazzforum

Andre runde av Jazzintro 2024 går av stabelen på Stavanger Jazzforum torsdag 29. februar. Da spiller det to bandene Lightning Trio og tuvahalseband om finaleplass på Moldejazz der Årets unge jazzmusikere 2024 skal kåres.

Meld deg på vårt nyhetsbrev