Jevnbyrdig og ekspressivt
Fire tydelige stemmer orienterer seg mot fellesskapet.
Da jeg hørte Agnes Hvizdalek på Kongsberg i sommer, alene med sin egen stemme, satte opplevelsen seg som en av festivalens mest konsentrerte. Hvis improvisert vokalmusikk kan være poengtert, så var det nettopp det denne soloforestillingen var. Når sekvenser bygges av meningsbærende detaljer, faller helheten på plass. Hvizdalek uttrykte seg med tilbakeholden vitalitet og ubeskjeden styrke. Lydene vi hørte, svingte innom det originale. Det var særpreg i stemmebruken og hold i gjennomføringen. Det er med disse vokale sommerminnene jeg møter «Juxtaposition», der Agnes Hvizdalek riktignok samarbeider med tre andre. Magnus Skavhaug Nergaard er en av dem. Han har markert seg i grupper som Monkey Plot og Karokh, to av dagens virkelig sunne band. Han er oppført med elektrisk bass, elektronikk og field recordings. Dessuten har han mikset musikken, et ikke uvesentlig poeng i denne sammenheng. En annen som er med, er Utku Tavil som stiller med skarptromme, no-input mixer og sampler. Han er basert i Berlin, og i likhet med de andre i Juxtaposition, involvert i mange prosjekter. Natali Abrahamsen Garner bidrar på to av albumets sju spor. Hun bruker stemme og elektronikk og har bemerket seg i duoen Propan, sammen med Ina Sagstuen.
Det er fire markante individualister vi møter, men det er kollektivet og jevnbyrdigheten som er gjort til poeng. Minnene fra Hvizdaleks solokonsert blir visket vekk i møtet med Juxtapositions første anslag. Åpningssporet «Correttivo» fører rett inn i et lydrike der komponentenes opprinnelse ikke nødvendigvis lar seg spore. Musikken er improvisert, men også et studioprodukt, i den forstand at mikseprosessen har besørget sonisk likeverd. Ingenting er fremst. Helheten går foran. Slik er sammenstillingen. Det er øyeblikkets komposisjon som treffer deg med alt sitt. «Pakistansk mango» knaker, knaser og knatrer. En nær slektning av gurglelyden får ytterrommet til disposisjon. Det rykkes og nøkkes, og jevnbyrdigheten gjennomsyrer stoffet. Måten brokkene er redigert på, gir en ryddig lytteopplevelse.
Det kan høres ut som en el-bass som drar av gårde i «Revolver», en låt som peprer deg og byr på klage og fortvilelse. Det er ekspressive saker. Musikken byr på flere lag og lar seg ikke definere av det ytterste. Et av albumets mest hysteriske spor, «1000 poeng», åpner for grufulle ytringer, kanskje som kommentar til tortur eller vedvarende ulykke! Jeg liker kompromissløsheten, hvordan kvartettens musikk fungerer som korrektiv til alt som er lyst, lett og uten friksjon.
