Jazzen blir lokal

Av Audun Vinger

Mye var likt, men mye var også ganske annerledes på årets Dølajazz. Heldigvis, får man si – det er viktig å ikke stivne i egne preferanser og modeller. Noe er dog som det alltid er. Det finnes få ting som er skumlere enn perrongen på Oslo S på en ettermiddag når nordmenn vil hjem etter jobb, samtidig som stadig flere oppdager hvor mye billigere det er å ta toget enn flytoget ut til Gardermoen. Uansett om man har bestilt sete eller ei, havner man i et veritabelt dragsug av personlig vilje og uvilje, og nåde deg om du holder et kaffebeger i tillegg til bagasjen. Da må det tenkes kjapt! Den avskrudd kjøkkenvifte-roen som inntreffer etter at halvparten av passasjerene forsvinner etter andre stopp er rett og slett himmelsk. Det er det også å beundre Mjøsa og åslandskapene som leder mot det alltid inviterende og høstgule Lillehammer. Her er det mjukt.
Som alltid står kunstnerhotellet Breiseth trygt der oppi bakken med sin lange historie med malere og andre lurendreiere som har tatt inn for lenger tid, kanskje betalt for oppholdet med malerier. På rommet hang en reproduksjon av Henrik Sørensens «Gudrun i døren» og passet på på.
Denne gang ble det kun to netter, betalt med kort, siden jeg hadde en viktig avtale med Bob Dylan inne i hovedstaden lørdag.  Dermed en noe amputert festival siden jeg misset lørdagskvelden, men i likhet med flere festivaler utenom de største byene er det uansett en viss følelse av amputasjon over programmet for tiden. Utenlandske headlinere finnes ikke lenger, den norske undergrunnsjazzen glimrer med sitt fravær, og det er også mange andre «faste» innslag fra den norske jazzsystemets til enhver tid gjeldende smakskonsensus som uteblir. Det er kanskje bra, det, tidligere har jeg jo kommentert at det er mange av de samme artistnavnene som går igjen på festivalene fra nord til sør
På Sildajazzen i år var den lille andelen konserter som ikke var folkefest i hovedsak lokale artister eller jazzens faste publikumstrekkere. Og den nye varianten av Anjazz på Hamar som nå forsøkes som høstfestival, har også fått betraktelig mindre jazz, folkemusikk og avantgarde på programmet.
Man skal kanskje ikke anklage arrangørene for å prøve å unngå å havne i minus, som er en truende fare for de aller fleste. De kjenner sitt publikum inngående. Og det generelle nivået på norske musikere er høyt, enten man tenker på betegnelsen «lokal» eller ei. Det er likevel med en følelse av at man går glipp av endel ekstra verdi når de mest interessante navnene uteblir.

Dølajazz er likevel en av festivalene jeg setter høyest i jazzens årshjul. De frivillige, de mange kulturinteresserte i byen, de flotte galleriene og gatene, de i solskinn avsindig vakre høstfargene, glasskunsten og vevnadene overalt –  jeg er bare så glad i dem. Dette er slik jeg en gang så for meg hvordan det kulturelle voksenlivet skulle være. Lillehammer er siste utpost?

Dølajazz-paraden. Foto: Hanna Røberg/Dølajazz

Rockeklubben Wiese (som i tillegg har et utested i annen etasje) er blitt et slags nytt hovedsete for jazzfestivalen, av forskjellige grunner blir ærverdige Kulturhuset Banken nedprioritert. Riktignok blir talentfestivalen Jazzincubator nå arrangert i festsalen der, antakelig på grunn av den fasjonable backdropen og fordi det er bedre plass til tv-kameraer og enorme kraner og belysning, bestyrt av studenter ved den lokale tv-skolen. Rommet kan bli i største laget for publikum siden det ofte er ukjente band på scenen, og det arrangeres samtidig som konserter med mer kjente artister. Men gøy er det uansett, og artistene sitter igjen med promomateriell som kan være gull verd. Det blir også overført direkte til et lokale på Hamar der sulteforede ungjazzere kan følge sine samtidige i sanntid – samt at det kan følges på nettet. For en jazzfan som meg som elsker å følge med på nye talenter og sånn, er en tur til Lillehammer obligatorisk bare for dette. Nå er det riktignok mindre og mindre «jazz» på programmet fra disse unge bandene, men som vi vet går alt dette hele tiden i bølger. Kontrabassen og saksofonens tid kommer garantert igjen. Jazzfestival er uansett alltid mer enn bare «jazz».

Ola Kvernberg og Stian Carstensen. Foto: Egil Sorgendal/Dølajazz

Carstensen & Kvernberg. De skal ha minus for bruk av KI i konsertplakatene, men ellers er Wiese et godt lokale å bruke. Det var i alle fall smekk fullt på åpningskonserten med Ola Kvernberg på fele og Stian Carstensen på arbeiderklassens symfoniorkester: trekkspillet. Samt banjo eller steel gitar fra sistnevnte, etter stadige oppfordringer fra Kvernberg om at makkeren burde bruke et annet instrument. Jeg har hatt gleden av å se disse utallige ganger før, og det er dermed med fare for å bli litt blasert og lei. Det er på ingen måte tilfelle med publikum, som mottar disse genienes musikalske ablegøyer med stor begeistring. Her flyr de musikalske århundrene forbi etter innfallsmetoden, det er både vakkert, kleint, imponerende og slapstick med sekunders mellomrom. Stians blødmer er fantastiske, noen dukker opp der og da, andre er fra det store arsenalet av ordspill og vågale improvisasjoner – gjerne under spilling også. Ekstra mye snakk om 1994 denne gangen, som seg hør og bør, med stadige turen innom Grenoble. Ellers møtte vi på gamle venner som «nynarsissisten», eller den gangen han «skrevet sitt påpasset» av helsemyndighetene, vi får beskrevet (…)  forskjellen mellom rockefot og bluesbein, selvfølgelig et medley med Aqua-låter, litt Sibelius, mye gammaldans. Dere skjønner. Etterhvert blir det musikkønsker fra salen. Mitt spredte utrop om «Freebird» blir ikke hørt.  Det blir derimot «Donna Lee» og så klart «Springar etter Thorvald Tronsgård». Det er lett å føle at man får herpes zoster på hjernen av alle inntrykkene og vitsene, musikken deres er da mer enn givende og underholdende nok. Men denne glitrende duoen er likevel garantert suksess på de aller fleste scener og gulvhjørner i dette landet.

På Jazzincubator torsdagskvelden var det et underlig skue å se typiske NMH- og Sund-tryner lyssatt som om de skulle på lørdagsunderholdning, men jeg likte det litt. Festsalen er et sted jeg har så mange minner fra, DJ-ing, Solstad-quiz og så videre, men også usannsynlige avantgarde-headlinere som Ahmed forleden år. Kanskje ikke så rart at de gikk for sikrere navn etterhvert.

William Dillner. Foto: Are Skurdal/Dølajazz

William Dillner har jeg sett på NMH-festival og på Gjøvik, men da tror jeg han holdt seg bak keyboardene. Denne kvelden gikk det mest i elgitar (skjønt jeg måte løpe ut en tur for å lete etter telefonen som jeg legger igjen med faretruende hyppighet), og snappy og romantisk powerpop med klare aner i 80-tallet. Engelske tekster men med en viss norsk nervøsitet. Bandet hans var sterkt preget av den fabelaktige rockgitaristen Simen J Harstad (Himmelskip, Hayeminol), som hadde deilig skarp lyd som ga sounden dybde . Dessuten likner han litt på en ung Buck Dharma?

Jordal/Bordal/Berdal Trio. Foto: Are Skurdal/Dølajazz

Neste ut var trioen med det snasne navnet Jordal / Bordal / Berdal Trio, der jeg kjenner el-bassisten Mikkel Bordal med det røde håret fra flere tidligere anledninger. Men dette var hovedsaklig nytt og forfriskende, minimalistisk avant-pop med vokalist og knottedame Ingri Jordal som var i ånden etter Ingeborg Sollid og Sidsel Endresen men som også hadde egne skumle greier gående. Pianist Magnus Berdal Holm hadde på strikkagensere og hadde mange finurlige figurer på klaveret. Låtene hadde titler som «Drømte jeg var en maur» og «Vestens dårlige samvittighet», så det var altså hele tiden noe underlig dirr og ikke bare esoterisk himling. Ganske oppløftende, faktisk.

Spor 2. Foto: Are Skurdal/Dølajazz

De fant mer umiddelbare grooves å glede seg over i siste band, Spor 2 som jeg allerede har sett i flere norske byer tidligere. Hovedsakelig en gjeng fra jazzbyen Kongsberg, som senere har levd livet på Sund folkehøgskole, og flere av bandets medlemmer kom inn på jazzlinja i TRHM. Når de er her på scenen er det med hele tre nye medlemmer siden sist, men fortsatt med Sarah Maria Gil Hjartholm på vokal og muntrasjonsrådet Erlend Dahl på gitar (og for anledningen løvesveis) i front. Musikken deres er så rar! Moderne funk og soul med litt jazz chops, naivistiske norske tekster, også litt sånn 80-talls NRK visepop-snert over seg. Det låt mye bedre på en inne-scene, og utgitte låter ble lovet på nyåret. Mot slutten var det faktisk mange folk og iltert liv i salen, og de satte selvfølgelig pris på den kleine men fengende kommende hiten «Sex med deg», eller hva den heter.

Spor 2. Foto: Are Skurdal/Dølajazz

Festivalen bruker mange flere venues nå for å være en del av byen på en annen måte, her var det også nye småsteder jeg ikke fikk besøkt. Det store på fredagen var en konsert av typen som tidligere kanskje ville blitt stuet bort på poesi-programmet på festivaler, men som nå er som headliner-konsert og det mest innbringende arrangementet å regne. Jeg tenker nå på konserter som involverer folk som Jan Erik Vold, Kjartan Fløgstad eller Lars Saabye Christensen. Dessverre er det få yngre forfattere i denne divisjonen ennå, men kanskje vi kan håpe på folk som Morten Langeland eller Erlend Nødtvedt, men de mangler dessverre det folkelige elementet. Det er folk som må skjerpe seg, ikke forfatterne. LSC har en duo sammen med bassist, sanger og gitarist Steinar Raknes (en mann jeg før har omtalt som landets mest anvendelige og vellykkede livemusikere) – og dette går rett i planeten hos publikum. De sier hmmmm og mmmmm av Raknes mer og mer melodiske synging og vemodig-tøffe viser, og flirer varmt og lakonisk av LSCs ordspill og tekster om tid, tap, modernitet og savn – som alltid. Pussig nok, og disse tekstene har blitt fremført tusen ganger, også grunnpremisset om hans første traume da han som barn så i urmakerens vindu og alle klokkene viste forskjellig tid, er det som om publikum hører dem og finner nye sammenhenger inni seg, for første gang. Jubelen er brutal når de takker for seg, og de blir dyttet opp på scenen igjen av både kvinner og menn i den fullstappede Fabrikken.

Lars Saabye Christensen og Steinar Raknes. Foto: Arne Inge Næss/Dølajazz

Jeg stikker såvidt innom et ganske nytt, stort event-lokale kalt Heartbox, der det skal være tre konserter på rappen med store, lokale band-konstellasjoner. Jeg rekker bare Lillehammer Storband, og det slår meg at det både er god musikk og at slike storband er en viktig del av folkehelsen for de involverte. Det er noe å holde på med som føles nyttig, sunt, morsomt og givende – å traktere litt musikk nå og da. Veteranen som har vært sentral i Lillehammer-jazzen i årevis, Jan Andresen, har skrevet fine arrangementer og også en nydelig låt kalt «Ballade». Ikke nødvendigvis historisk viktig musikk akkurat dette, men storbandene er en av de sterkeste limbøttene i det langstrakte norske jazzlivet.

På kveldsprogrammet var det ikke stort å velge mellom – «Is that all there is», for å si det med Peggy Lee. Arne Torvik Trio er i det minste vanlig-jazz, tenkte jeg, og gledet meg litt. Jeg kom på at jeg hadde en liknede følelse for noen år siden på en kjedelig dag i Molde, og at jeg ble oppløftet på samme måte av virkelig fine låter, avmålt og utsøkt fremført. Jazz handler ikke bare om å være størst, hippest og best. Det handler om å finne roen og gleden, og minner oss om hvor mye kvalitet som finnes under de største overskriftene.  Dette var første konsert på ett år for trioen drevet av moldenseren som også er musikklærer. Han var i byen også av den grunn. Med andre ord ikke det karrieremessig mest ambisiøse bandet, som ellers består av Bjørnar Kaldefoss Tveite på kontrabass og Øystein Aarnes Vik på trommer. Bandet har utgitt to CD-er på Losen Records, let etter dem, men så viser det seg da at bandet har gått viralt på streaming! Ikke et marked jeg egentlig følger, men slik velspilt pianotriojazz med pophooks er virkelig populært. «Compromises» har alene strømmet over fire millioner ganger. Og det er flere andre slike også. De fremførte også flere låter fra et kommende duoprosjekt med fiolinist Tuva Halse, som i et Jazznytt-intervju med meg har uttalt at det er Torviks fortjeneste at hun i det hele tatt spiller jazz. Så det så.

Lørdag er i motsetning til andre festivaler gjerne den beste dagen på Lillehammer. Jeg var heldig og fikk det som på kort tid er blitt et av høydepunktene på festivalen: Kunstløypa. En serie på tre småkonserter, gjerne av det mer avantgardistiske slaget, med én eller to musikere. Dette får også fremvist byens svært rike kunstscene.

Henriette Eilertsen. Foto: Hanna Røberg/Dølajazz

På Galleri Zink oppe i Storgata som føles som historisk grunn etterhvert, var det Henriette Eilertsen som trakterte fløyten på poetisk vis som alltid. Luft i bevegelse inne i et gallerirom er ofte merkelig givende. Det er et fint sted med mye kvalitetskunst folk kan tenkes å kjøpe og ha på veggene sine der inne, ikke det hippeste, men med en høstlig varme som kler festivalen. Særlig kledde festivalkunstner Per Ove Sødals månemotiv godt Eilertsens drømmende støt.

Så bar det ned til Oplandia senter for samtidskunst, som også pleier å ha flotte bokmesser. Inne i det største rommet var det klart for litt mer massive henvendelser, fra den lokalt bosatte James Welburn. Med elektronikk, rytmer, støy, gitar og et videokunstverk fikk det voksne publikumet seg en god oppvekker. Welburn har hatt et kunstneropphold på Svalbard, og de arktiske gruvelandskapene var merkbare både i øyne og ører.

James Welburn. Foto: Audun Vinger

Jeg ble ganske forbanna da jeg oppdaget at de større høstutstillingene på mitt favorittmuseum ikke åpnet før denne helgen vi er inne i nå (Jørgen Dobloug og Mette Tronvoll), men jeg snek meg opp for å få tatt en titt på etpar Weidemann-favoritter i samlingsutstillingen før siste post på programmet: Martin Taxt og hans tuba. Dessverre får man ikke lov til å være inne blant kunsten, og er nødt til å være ute i lobbyen. Det er fint nok der, altså, skikkelig Lillehammer-stemning, men det hadde vært bedre med et site-specific verk. Taxt surklet godt i en kort men imponerende forestilling som fikk en lokal kulturpensjonist til å utbryte: Du må jammen ha god lungekapasitet!

Neste år kommer vel ingen legender til hovedstaden, så vi regner med et lengre opphold da. Festivalen ser ut til å klare seg godt.