FESTIVAL: Sildajazz vender tilbake til røttene.
Av Audun Vinger
Hva var det man egentlig kunne forvente seg av Sildajazz i Haugesund i 2025? Den forrige festivalsjefen Terje Ekrene Vik måtte forlate posten etter kun én festival – forøvrig en nydelig festival med mange sterke musikkopplevelser. På kort tid ble plutselig et nytt system organisert, en festival som i år mer eller mindre skulle arrangeres etter dugnadsprinsippet der hvert spillested ordnet for seg selv med en felles overbygning, under oppsyn av styreleder Unni Hilt. I alle fall virket det litt slik fra utsiden.
Det hadde tydeligvis vært murring i årevis: mange fra dypet ville ha det tilbake til mer tradisjonelle toner og folkefest. I noen av de senere årene hadde det vært langt mer avansert program og kunstnerisk innhold og spennende spillesteder, mens «liv på kaien» var blitt noe nedtonet. Folk skrev pasjonerte leserinnlegg der de krevde å få tilbake Bodil Niska som fast innslag i august-uken.
Tallene var dessuten langt fra himmelblå – det virket ikke bærekraftig. Jeg må likevel si jeg ble temmelig skremt da jeg så de tidlige plakatene, der headlinerne var Astrid S, Maria Mena, Postgirobygget og Odd Nordstoga. Det var på tide å puste støv av det gode gamle begrepet «men er’e jazz?». I tillegg var det trubadurer og tradjazz og denslags rund baut – og de mange selvsagte unge og eldre hippe jazznavnene man ser på mange av de andre festivalene glimret med sitt fravær. Som om det jeg syntes var så fint med festivalen i senere år plutselig ble ansett som mindre interessant fra arrangørhold. Samtidig er det jo ikke egentlig en festival for tilreisende som meg – det er en festival for folk fra Haugesund som har sine egne lyster og ritualer og preferanser. Jeg følte behov for å se hvordan det så ut der i år, og satte meg på første morgenfly mot Haugalandet.
Eyolf Dale Trio måtte skribenten dessverre prioritere bort til fordel for unge Sondre Scheffler, men her er i hvertfall trioen avbildet i vakre bystyresalen. Foto: Grethe Nygaard/Sildajazz
Ved ankomst lufthavnen følte jeg meg nyttig da jeg kunne hjelpe noen frivillige sjåfører med å identifisere musikerne de skulle ha med seg. «Se, hun med fiolinen på ryggen der, det er Tuva Halse. Borte der står en lydtekniker, husker ikke for hvilket band. Han staselige karen der er Audun Kleive, han går sammen med Eyolf Dale i beige overshirt.» Jeg havnet i passiar med Per Zanussi, bassist i sistnevntes trio. På grunn av mange uheldige kræsj i konserttidspunkt hadde jeg bestemt meg for å droppe å se trioen, siden jeg hadde anmeldt dem flere ganger tidligere. Da jeg sa at jeg foretrakk å se Sondre Scheffler, det unge talentet som mottok Sildajazzprisen i fjor, godtok Zanussi det og kunne fortelle at han var basslæreren hans på NMH.
Sondre Scheffler kvintett. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz
Schefflers konsert var fin den, med elementer av groovy fusion på typeriktig brun el-bass, men mer høflig og melodisk enn at det egentlig var ny-shred. En av de mest minneverdige låtene het da også «Subjektiv megafunk». Han alternerte med kontrabassen, for eksempel i den fine balladen «Intermezzo/Bølgetopper».
I det unge bandet fant vi også en fortsatt ung men gammel kjenning i Øystein Folkedal på alle mulige tangenter. Han er en mer utviklet musiker som ga ekstra pondus til bandet og komposisjonene. Mer hektiske «Haukeliekspressen« og andre låter fikk meg til å tenke på at det muligens hadde passet bra å ha dette som en senere konsert med mer liv i publikum. Forøvrig en tanke som kom tilbake flere ganger under oppholdet – det var en litt snodig programmering da flere konserter var samtidig og uansett altfor tidlig. Sent på torsdagen var det for eksempel lite å finne på da jeg møtte Zanussi igjen på gaten og det eneste vi kunne gå på av innendørsmoro var en forsåvidt kul soundcheck med et fett lokalt roadhouse blues-band.
På vei inn til Komlejazz i bedehuset. Foto: Audun Vinger
Men tilbake til start: den klart flotteste opplevelsen i år var også den mest overraskende, nemlig «Komlejazz». Slike voksne greier jeg har sett på programmet alltid men ikke vurdert å gå på. Kort fortalt handlet denne programposten om en båttur ut til lokalsamfunnet på øygruppen Røvær, cirka 25 minutter med båt i god sjø. Det er kun 80 fastboende der, med rom for mer. Kanskje jeg kan skrive ferdig bøkene der? Nærbutikk hadde de likevel, med tilbud på japansk lønn. Et lite øvingslokale (musikkbingen), en skole (her er det også fast leirskole for alle barn fra Haugesund), noe motkulturelt noe, og selvfølgelig og som overalt i Haugesund: bedehus. Der sto det konsert med veteranene i bandet The Louisiana Washboard 5 på programmet. Og man føler vel raspet på et vaskebrett best med litt raspeball i magen. I likhet med alle de andre gjestene som jeg følte meg svært ung i selskap med, ble det rom for en gedigen komlemiddag først.
Foto: Audun Vinger
To gigantiske boller, et lass med bacon, kålrotstappa, røkt pølse og røkt sauekjøtt. Sammen med en øl eller i mitt tilfelle et glass tjukk kulturmjølk. Inne i et veldig lunt og gammelt, maritimt kafélokale. Greit nok det, men klokka var altså kun 1130 og det var ikke lenge siden jeg hadde nytt en made to order-omelett i hotellfrokosten jeg snek meg inn på. Må man så må man, og jeg elsker jo site-specific opplevelser. Påkjenningen tvang meg også ut på en spasertur rundt om på den sjarmerende øya.
Inne i bedehuset der konserten (to forestillinger, den neste utsolgt) skulle avholdes ble vi forklart litt om øyas historie. Det tette samholdet der skyldtes blant annet et forferdelig båt-tragedie for cirka 125 år siden der 30 av øyas mannlige befolkning gikk tapt. «Havet gir og havet tar», ble det sagt. I samme periode kunne et bødtker-verksted på det beste lage 100 000 tønner i året- og den verdifulle silda stimlet oppi den.
Komlejazz. Foto: Sildajazz
Vaskebrett-bandet spesialiserer seg på jazz fra Chicago på 20-tallet, skikkelig gangstermusikk, men spilte bare én låt av Jimmy Noone derfra. Resten var et spesialsammensetning av materiale som kunne kle den sjarmerende sangerdivaen Majken Christiansen. Hun har vært norsk i 25 år, men bidrar fortsatt med dansk lynne. Det var «Cheek to Cheek» og «All of Me» og veldig flørtende og jazzete stemning underveis. Men også Jelly Roll Morton og gospel. Det var pedagogisk og morsomt mellomsnakk både om mellommenneskelige affærer og om jazzens historie og vesen. Det svingte og var småfrekt hele tiden, med skarpe skjeer mot vaskebrettet og et lite trommesett, og rasende dyktig spill på trompet, klarinett, saksofon, tuba, banjo og jazzgitar. En virkelig lykkepille av en konsert.
På Haugesund Folkebibliotek. Foto: Audun Vinger
Et sted i byen som jeg liker meg veldig godt, er så klart Haugesund Folkebibliotek, tegnet av den fremragende arkitekten David Sandved etter antroposofiske prinsipper og med utsøkt mid century modern-aktig estetikk, om du vil. Her kan man lese, her kan man arbeide, her kan man finne i inspirasjon og ro. Det er også et flott sted for mindre konserter. De to jeg fikk med meg i år var av forskjellig karakter, men begge et godt sted unna «liv på kaien».
Erle Fonneland Kvintett. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz
Erle Fonneland og hennes kvintett hørte jeg på den vidunderlige festivalen Lyse Netter i Moss tidligere i sommer. De mottok prisen Jazz i sikte, under studier i Stavanger. Uttrykket deres er ikke fullstendig ferdigformet ennå, men det er noe eget der – Fonneland har god kropp i stemmen, veksler mellom norske og engelske tekster og er også innom vocalese og varsom scat og andre teknikker. Hun er ikke «inderlig», om enn tekstene bærer bud om kunstnerblod i årene. Noen ganger litt Susanne Fuhr-aktig jazzpop, andre ganger på vei mot ukjent sted a la Karoline Wallace. «Man blir jo litt revet med», som Fonneland utbrøt etter en låt. Jeg liker når de går litt utenfor komfortsonen og rifler og fofler, pianist Thorbjörn Säll hadde også plassert en liten hvit synth, antakelig en OP-1, oppå en bunke gode bøker på et bord ved siden av, som farveskaper. Det blir fint å følge disse.
Tuva Halse. Foto: Tommy Neverdal
Nede i etasjen under er det et enda bedre rom for musikk, der den egenartede lokale el-gitaristen og cellisten Morten Georg Gismervik (hør f.eks hans soloalbum Dunes at Night på Hubro) for første gang skulle ha en duokonsert med molderosen Tuva Halse. Fiolinisten er en stor stjerne allerede i min bok med muligheter for å nå et større publikum. Spillestilen hennes er på underlig vis smektende og flisete på samme tid, og finner godt selskap og motstand i Gismerviks mjukt utstuderte tone – virkelig ekspertgitar i beste forstand. De møttes som del av et større band samme sted i fjor, og delte på hverandres materiale, inkludert fra det progressive materialet jeg så på hans prisvinnerkonsert i 2023. De sang litt forsiktig også. Noen ganger var de også i samspill med fuglene på torget utenfor som stemte i med sang og skrik. Det var nydelig under Halses låt «Silent One», tilegnet dem som følte mye men sa lite. Denne duoen var følsom og de hadde noe å si – de bør møtes igjen.
Kjetil Møster. Foto: Kristoffer Kolstø/Sildajazz
Det var behov for å trampe litt med beina og få litt volum i trynet – hva kan vel da være bedre enn konsert med Møster! Jeg lot de spille seg varme en halvtimes tid før ankomst – Byscenen var ny i fjor, og er et flott sted (selv om de var tomme for øl på fat). Men det var dessverre litt slunkent i salen – Haugesund er en by med mange freaks og folk som liker psykedelia og motorisk rock og jazz. Var de på ferie? Heldigvis traff jeg den lokale helten Per Steinar Lie som jeg lenge hadde vært på utkikk etter.
Kenneth Kapstad, Nicolai Hængsle og Hans Magnus Ryan. Foto: Kristoffer Kolstø/Sildajazz
Å høre grooven til den hengslete supertrommisen Kenneth Kapstad og ruteskjortebassist Nicolai Hænglse er mer enn nok. De finner sin greie og blir der, lenge. Noen ganger prog, andre ganger en logisk forlengelse av Coltrane-idiomet, ofte bare en lett jobb bortover mot det deilig mål. Kjetil Møsters saksofoner er så full bodied, og han har total mestringsfølelse. Det er også ganske perfekt med Hans Magnus Ryans gitarspill – selv om det er det laveste jeg har hørt fra ham volummessig på cirka 35 år. Men sammen er de gull, det holdes litt tilbake fra alle for at fellesskapet skal skinne. Vi som var der, kanskje femti folk, ble lykkelige og hoftene løsnet til slutt. Men vi skjønte også at denne konserten så klart skulle begynt 2 timer senere, og i tillegg ikke pågått samtidig som Nils Petter Molværs Khmer! Det var veldig synd at flowen i kvelden ikke kunne være mer logisk.
Foto: Audun Vinger
Det var skikkelig til liv nede på kaien – her var billettsalget strålende, og plasseringen inviterte kanskje mer til party enn på rådhustorget der storkonsernene var i fjor. Vi over 18 fikk utdelt båndet der det sto «Med rett til å skjenkes», og det var det som ble fokus for mange. Løsningsorientert også, jeg kunne observere et festivalpissoar perfekt plassert mellom ølutsalget og pizza-standen. Her trengte man ikke være fin på det! Musikken fra Odd Nordstoga var jo kvalitetssterk som alltid, han skriver nydelige og empatiske låter – og med Lofthus, Blomstrøm, Kreken og kompani i bandet låter det jo som ti kasser med sild. For en groove de kan sette opp når de ønsker det slik. Det var dessverre litt grått og kaldt og her kunne faktisk headlineren gått på litt tidligere – det vil si: den kom vel enda senere med 3 Busserulls. De burde jeg jo kanskje sett, siden alle digget det på Norsktoppen i sin tid. Men jeg valgte et av landets herligste steder Høvleriet for snitt og blues i stedet. Til min store overraskelse fant jeg ut at Swing’ it ikke klarte å trekke folk til Maritim-teltet samtidig som det var liv på kaien! De har jo blitt ett av landets mest suksessrike liveband og fenomener — og hadde tilsynelatende to konserter hver dag her nede. Det forteller sikkert noe om at programmet kunne blitt løst litt annerledes. Majken og gutta i vaskebrett-bandet var der for å sjekke ut etterveksten i den feststemte tradjazzen – og kunne denne kvelden konstatere at de gamle var eldst. Klarinettist Steinar Sætre satt til og med inn på en låt eller to.
Det trengs noen justeringer på Sildajazzen, men jeg har tro på at gammel og ung, tradisjonelt og eksperimentelt faktisk kan eksistere side om side.
Festivalen avsluttes i kveld med blant annet Bodil Niska, Espen Eriksen & Gunnar Halle, Ketil Bjørnstad & Anneli Drecker, og ikke minst Wunderkammer helt til sist på Høvleriet. Da skal man se at byens underlige befolkning trekker ut av treverket.
