Japan-inspirert ekstrem-minimalisme

Christian Meaas Svendsen (27) har i løpet av de siste åra inntatt en stadig mer synlig og hørbar plass i det norske kontrabassistlauget. Stikkord er bl a Mopti, Duplex, Paal Nilssen-Love Large Unit og Ayumi Tanaka Trio, og et par sagnomsuste duokonserter med Arild Andersen i hjembyen Kongsberg har også bidradd til profileringen. I disse dager er han plateaktuell med kvartetten Nakamas debutalbum «Before the Storm», og hans andre soloalbum, «Forms & Poses», er bare noen dager unna utgivelse.
I Nakama – japansk for «kamerater, i betydningen jevnbyrdige, likestilte) – har Meaas Svendsen med seg fiolinist Adrian Løseth Waade, pianist Ayumi Tanaka og trommeslager Andreas Wildhagen. Alle er unge musikere som i likhet med Meaas Svendsen har bakgrunn fra Norges musikkhøgskole, og de er ikke kjent for å takke nei til avstikkere fra musikkens mer opptråkkede hovedstier. De fire utgjør også musikerkollektivet og plateselskapet Nakama Records, og om noen nå skulle få en ide om at sider ved japansk kultur og filosofi er blant Meaas Svendsens inspirasjonskilder, bekrefter navnene på albumets fire komposisjoner dette: «Gyōdō», «Empty Day», «Yūgen», «End Point». Alle er kreditert Meaas Svendsen.
Med spilletid på 17:30 opptar «Gyōdō» nesten halve albumet, og det på en måte som utfordrer. Wikipedia forteller at «Gyōdō» betegner en japansk buddhistisk seremoni, og Nakamas «Gyōdō» fortoner seg definitivt som seremonielt eller ritualistisk tonefølge. Ved overfladisk lytting kan det hele låte som en meditativ repetering av en eneste akkord eller «lyd», klanglig sammensatt av ett dypt kontrabasstrøk, ett felestrøk og en tam-trommevirvel, ispedd en og annen skarp, lys pianoakkord. Konsentrert lytting endrer imidlertid inntrykket. En varsom tempoøkning – akkordene/lydene settes innledningsvis an hvert 4,5. sekund, mot slutten hvert 3,5. sekund – skaper en viss spenning, og subtile klang- og trommeslagendringer er også med på å gjøre de sytten og et halvt minuttene om ikke nervepirrende, så iallfall langt fra så monotont repetitative som førsteinntrykket tilsier. De kontrasterende pianoattakkene får også en annen betydning, og bidrar til å forklare Meaas Svendsens «varedeklarasjon»: «..en undersøkelse av lyd forbundet med stillhet gjennom en minimalistisk tilnærming til så vel komponert som improvisert materiale. Sporene på plata er fire forsøk på å definere det vi vanligvis kaller stillhet, og presenterer samtidig det musikalske uttrykket til et band som opererer på utsiden av konvensjonelle grenser.»

«Empty Day» følger opp «Gyōdō» med åtte minutter der mye består av stillhet mellom sprede fiolinfraser, tenksomme pianotoner og nennsomt skyggespill fra bass og perkusjon. Nå skjer imidlertid musiseringen innenfor en melodisk ramme, og bortsett fra noen få dumpe slag er alt seremonielt/rituelt fraværende.
Metoden med å definere stillheten gjennom brudd på den, rendyrkes på «Yūgen», tre minutter og trettitre sekunder der lydene er så få og spredte at det bare mot slutten er snakk om noen form for sammenhengende dialog. Så vidt mine japansk-kunnskaper (Wikipedia igjen, sorry) betegner «Yūgen» subtilitet og fornemmelse for så vel det vakre som sørgelige i tilværelsen, en antydningens kunst, og det er da også i en slik sammenheng at den hyper-minimalistiske komposisjonen gir mening. Den avsluttende «End Point» (8′ 46) kan høres som en fragmentert utforsking av en to-toners melodi, igjen med pausenes stillhet som lydens medspiller, motspiller og dialogpartner, og er et velvalgt punktum for et album som legger lista for lytting høyt.
Hvor mange som vil takke ja til den ikke ukrevende invitasjonen, er et åpent spørsmål. Nakama kommer ikke til å innta de tusen mobiltelefoner, og neppe heller jazzpublikumets store, tause flertall. Heller imidlertid musikksmaken og/eller nysgjerrigheten din mer mot samtidsmusikk og stillferdig impro enn mot hot & swing, kan «Before the Storm» fort bli din mest tankestimulerende lytteinngang på 2016.

Terje Mosnes