FESTIVAL: Livshjulet snurrer rundt på Inderøya og Soddjazzfestivalen. Første del av reisebrev fra Audun Vinger.
Av Audun Vinger
Nå har jeg vært så heldig å være til stede på Soddjazz-festivalen endel år, og kan etterhvert nikke lett med hodet til mange av de eldre fastboende på Straumen på Inderøya i Nord-Trøndelag uten å føle meg som en idiotisk turist fra Østlandet som har kommet for å skrive begeistret eksotifiserende om dem. Ja, jeg fikk opptil flere tilbud om å bli kjørt rundt omkring i området for å kunne se andre naturperler og viktige hus og steder der kunst og mat og annet skapes. «Nå er du jo godt kjent i sentrum her, men det er jo så mye mer!» Det får bli til neste år, for som på norske jazzfestivaler flest er det ikke forferdelig mye dødtid. Årets festival var like oppløftende som de forrige, og selv om det kanskje var noen færre konserter var det jevnt over høy kvalitet, godt nok oppmøte på konsertene, og fylt med denne helt spesielle entusiasmen som jeg er så avhengig av å oppleve, og å være en del av selv.
Ordføreren klipper snora. Foto: Soddjazz
Som ved de fleste andre festivaler er publikum preget av det man gjerne kaller hengekøye-form, der det er mange unge musikere og studenter, og mange voksne, mens de mellom 30 og 50 gjerne uteblir. Det er mange av den eldre garde, eksponenter for en gylden generasjon som er flasket opp på at jazzmusikk og jazzfestivaler er en naturlig del av virkeligheten. Slike folk finnes det mange av gjennom vårt langstrakte – de har vært medlem av klubber, har kunnet se jazz på NRK og i avisene og dermed tatt denne musikk for gitt som viktig. Heldigvis har vi vært begunstiget med mange slike politikere i kommunestyrer og departementer også – hvordan skal det gå med med neste generasjon politikere som kanskje er flinke på sitt vis men ikke har denne kulturen i beinmargen? Det samme gjelder sponsormarkedet, sånne folk fra lokale banker som donerer store pappsjekker til jazzfestivaler, hvor naturlig kommer det til å føles om fem år at slike? Ja vi kan frykte fremtiden, men desto større grunn til å blande seg i den betydelige livsfryden som fortsatt er i bevegelse.
Foto: Audun Vinger
Og på Soddjazz blir den fornyet hvert år. Ja, flere av artistene på plakaten kan oppleves på de andre festivalene. Men denne settingen er totalt unik, det er tett og intimt, og ikke minst er det på gølvet stort sett drevet og gjennomført av elever ved Sund Folkehøgskole. Ikke bare av jazzstudentene, men elever på de mange andre linjene også. Dette skaper en helt unik energi, selvfølgelig på selve konsertene som får et publikum med færre hemninger enn vanlig, men bare det å se alle svinse rundt i gangene med eller uten oppgaver er totalt inspirerende. Litt tragisk å tenke på at det antakelig er det aller beste året i livene deres – snart vil realitetsorientering besudle livsgnisten. Men her på Soddjazz er flammen alltid tent. Å oppleve det er god nok grunn til å dra i seg selv. Så har vi den bedårende naturen (om enn det er fire årstider på en dag her, det er sant), og all den lokale kulturen, arkitekturen og kunsten inne på Nils Aas Kunstverksted og andre småbedrifter rundt om. Sammen med noe av den fineste norske musikken som finnes, er det klart at det er en uslåelig miks. Det føles ganske underlig å være blant de få tilreisende (utenom musikerne) til en slik opplevelse.
Foto: Soddjazz
Det er konserter på det lille museet til bygdas kunststolthet Nils Aas, i vakre Sakshaug kirke, på aldersheimen, og i år ikke minst en vellykket jam på bokhandelen/antikvariatet/utestedet Primstaven, som ellers i året huser jazzkonsertene i regi av klubben her. Et ypperlig sted festivalen for min del gjerne kan bruke mer – kanskje hver kveld kan avsluttes her, man kan bli litt smålei av å traske rundt i de sterile lokalitetene til kulturhuset som først og fremst føles som en stor videregående skole. Det er riktignok beleilig med kort avstand, og det gjør ting enklere med frakt og rigg og lyd, sistnevnte som vanlig bestyrt av halvlegendene Jørgen Brennhovd og David Solheim. Og det er litt morsomt at et av få problemer denne helgen var at (antakelig) noen ungdommer hadde tetta et av klosettene, slik at den lokale septikkbilen måtte komme kjørende inn med slangen sin. Ellers er synet av diverse kantineoppslag og gjenglemte matbokser bare svært livgivende.
Vibrafonmester Amund Storløkken Åse. Foto: Soddjazz
Men nok om det. Årets Sund-band med elever som får ha med seg en voksenperson, i år i form av vibrafonmester Amund Storløkken Åse, var bandet Røyst. Og dette låt tidvis veldig folkehøgskole-aktig og med artige låttitler, med luftige tær og hippie-vibes fra slik det låt i svenske viseprog-gymsaler en gang på søttitallet, eventuelt på min egen lokale Vestoppland Folkehøgskole i sin tid. Groovy folk og jazz, så klart med en fløyte i lydbildet, fra Evelina Innervik som jeg tidligere har omtalt som «et muntrasjonsråd med en viss Guro Kvåle Energy-aktig vibe». Hun har visstnok kommet inn på Jazzlinja i Trondheim til høsten, så det blir antakelig mulig å høre henne flere ganger.
Røyst. Foto: Soddjazz
Og det gjelder absolutt også den strålende pianisten Leo Haugen Wyller, som hadde skrevet mye av materialet, som hadde litt god gammeldags jazz i fingrene, og i tillegg ga en dose amerikanske gospel-akkorder og varme til et band som nok fortsatt er litt uferdig. Men det er jo alle disse menneskene også.
Det samme kan man ikke si om Trøndelags Trompet – den umiskjennelige saksofonisten og musikk-ideologen John Pål Inderberg, som i mange år, ja det er vel 30, har hatt et fruktbart samarbeid med landets meste kjente og viktigste poet og jazzdigger Jan Erik Vold. Inderberg koketterer med deres høye alder og snakker om «framtidsfullmakter», mens Vold har en litt sårere fortelling om hans venner i jazzen som Egil Kapstad, Terje Venaas og andre som har forsvunnet fra denne jammerdal. Vold ser bittelitt pjusk ut da jeg ankommer skolen, men som alltid når han kommer seg opp på en scene er han i sitt ess igjen, og smeller til i mikken. Hans enorme arbeid for egen og andres skriving, for musikk og kunst og skøyter og politiske kampsaker, er én ting. Men man må heller ikke glemme at han er blant norsk jazz’ aller beste vokalister. Han har time og eleganse i munnen, og denne kvelden sang han opptil flere låter også. Det er på høy tid at han blir tildelt en Buddy-pris eller liknende fra Norsk Jazz A/S.
Foto: Soddjazz
John Pål tok over noen ganger med dadistisk improvisasjon og absurd trøndermytologi og frapperende spill, men det er ingen tvil om at Volds voice er sjefen denne kvelden. Når han blir varm i trøya utover konserten briljerer han.
Det er likevel egentlig ingen grunn til at disse elevene på Sund kjenner til hans livsverk (av de grunner jeg var innom i innledningen her), men de forstår at han er legende, og hører det også. Etter konserten flokker de seg rundt ham for å sjekke ut de mange CD-ene han har med seg i kofferten han sleper med seg på hver spillejobb.
Foto: Audun Vinger
La gå at noen av referansene i dikt og mellomsnakk ligger litt langt tilbake i tid. Men utvalget av egne og andres dikt, og de evige jazzklassikerne tekstene blir plassert i, gjør det til en fornøyelig opplevelse. Som vikar på trommer var det Torstein Ellingsen – og hans artige snert og sceneutstråling passet perfekt. Dessuten så han ut til å genuint smile av det de andre sa i mikrofonen.
Torstein Ellingsen. Foto: Soddjazz
Det var ballader og jazzknips, mest applaus og lystrop fikk nok Ellington-låta om Therese Johaug som smurte seg bort på leppa, stakkar. Men det var ekstra rørende å høre hans klassiker «Et nytt møte», tilegnet den herlige dama han møtte i 1977 og fortsatt er gift med. Originalen er på det fabelaktige Chet Baker-samarbeidet Blåmann Blåmann, og det er vel det skarpeste vokalsporet som er innspilt i norsk jazz og poesi. Og det er ord til etterfølgelse for flere av oss. Hentet fra diktsamlingen En som het Abel Ek (Gyldendal, 1988)
Et nytt møte – og all den
smerte
dét
innebærer. Likevel
gleder vi oss, likevel
trekker vi
i alle salighetens
spaker håndtak og hendler, jackpot
på jackpot!
mens myntene raser
ut, de er flere og kommer fortere
enn vi kan samle
dem opp – la gå
med det, la gå med det.
Å veksle
disse sjetongene inn, det er der
det virkelige
arbeidet ligger.
Andre del av denne reisereportasjer følger i helgesvingen.
