Jacob Colliers første møte med Molde blandakor

Av Filip Roshauw

Jacob Collier spratt sidelengs inn på scenen, som om han hadde blitt kastet av en karusell i fart. Buksene var posete og fillerye-aktige, den grønne skjorten kunne vært nedarvet fra et eldre søsken, han hadde naturligvis forskjellige sokker på hvert ben og håret hans strakk seg mot taket, som om den indre musikalske jubelen til dette unikumet liksom presser seg opp gjennom hodebunnen. Han stoppet ikke før han nådde scenekanten, hvor han verken sa hallo, eller noe om hvor vakkert det var i Molde, eller hvor flott det var å endelig få spille på akkurat denne internasjonale festivalen (det skulle han få anledning til senere), men hvor han derimot ga den ene flanken i det fullsatte salen en grunntone. Da det var gjort fikk han setenaboene deres til å synge en ters, så delte han ut en kvint, og slik fortsatte han. Når hele lokalet var fylt med korsang begynte han å leke med harmonien, han la til ulike toner på pianoet, slang ut ulike intervaller og melodistubber som vi apet etter, dro oss ned i volum og intensitet, så opp igjen, fikk oss til å kjenne på forskjellen mellom å kore ooooh og aaaaah, mellom maaaah og prrrrrr og så videre. Om koringa ebbet høflig ut mens han spilte, slik det ofte er med publikumsinteraksjon på slike konserter, veivet han med den ene hånda i protest, fikk oss til å fortsette – det skulle ikke være en sånn konsert. 

Jacob Collier. Foto: Arne Strømme/Moldejazz

Om noen skulle kjenne på en slags Norwegian stiffness syndrome i stemmebåndene, eller kjenne seg litt sky der de satt, var det ikke noe sted å gjemme seg. Jacob Collier vet nok at denne stemningen må settes umiddelbart for å virkelig fungere, han måker gjennom nervene i lokalet som en panservogn, og lar hvert eneste menneske i salen forstå at han trenger dem for å gjøre greia si – enten de vil det eller ikke. 

Pussig nok finnes det få oppgaver i kunsten som virker mer formidable enn å finne ut akkurat hva du skal gjøre om du har et grenseløst talent – slik Jacob Collier har. Ofte kan det virke som at ting først blir interessant eller tydelig når vi finner yttergrensene våre, når vi skjønner hva vi ikke kan eller vil gjøre. Hvordan finner man det når man nesten kan få til alt? Jacob Collier har spilt en rekke forskjellige typer konserter. Noen ganger, når han har med seg band, kan det være nokså antiklimatisk – det er et eller annet som burde vært fritt som virker sperret inne i en ganske begrenset festivaljazzfunk-setting – og låtmaterialet hans i seg selv er strengt tatt ikke den mest interessante biten av puslespillet. Han behersker et ufyselig antall instrumenter – sammen med sitt store idol Stevie Wonder er han for eksempel en av få som har fått noe sånn passe vettugt ut av strengeplukk-nyvinningen harpejji. Men det har ikke vært helt klart for meg hva som liksom er instrumentet hans før den aller første gangen jeg så et klipp av at han dirigerte publikumskoret sitt. Da fikk jeg en følelse av at han virkelig var hjemme – at han hadde funnet seg noe som kan fortsette å være et fascinasjonsobjekt og en musikalsk livsoppgave. 

Jacob Collier. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

Det finnes naturligvis folk som har drevet med avansert allsang på konserter før. En naturlig forløper for Collier på mer enn én måte er den elastiske vokalisten, dirigenten og formidleren Bobby McFerrin, som på lignende vis liker å vise folk at det bor mer i dem som musikanter enn de kanskje skulle tro. Men formbarheten og spennet den fremdeles unge musikeren fra London har funnet i denne interaksjonen er unikt, i ordets rette forstand. Det føles som en form for trylling. Det er blitt et instrument som stadig er under utvikling – han oppdager nye nyanser, nye måter å få folk til å respondere på, forstå ulike dynamiske instrukser eller melodiske bevegelser – og selv om publikum i Bjørnsonhuset ikke nødvendigvis har vært med på de tidligere utviklingstrinnene, kan de på en god dag være med på å ta det videre. Joda, noe av grunnen til at dette har fungert er at Colliers fanskare har en stor andel musikkstudenter og lignende. Men jeg tror ikke nødvendigvis det gjelder det i all hovedsak godt voksne publikumet som sitter i Bjørnsonsalen denne tirsdagen. 

Tenk hvor mange timer Collier, med sitt uvirkelige gehør og umettelige harmoniske nysgjerrighet, har sittet hjemme på pianokrakken med klangpedalen nede, mens han har lokket frem ulike resonanser og dissonanser. Arbeidet fortsetter. En vakker ting med publikumskoret er at det demper nimbusen som har omhyllet Collier siden han slo igjennom på youtube for en ti års tid siden. G-ordet slenges fremdeles stadig etter ham, vår tids Mozart var kompispasningen fra daglig leder Endre Volden da han introduserte ham, slike lovord kan jo fort bli murstein, selv om vi kanskje ikke helt klarer oss uten dem – men alt dette fordufter når publikum er medmusikantene hans. Da føles han ikke lenger som a musical creature, som han senere i konserten omtaler overraskelsesgjestene Stian Carstensen og Ola Kvernberg som – eller, i den grad han gjør det får begrepet et annet, mer tilnærmelig innhold. Nei, vi får klare dette sammen, også de av oss med sprukne, skjelvende eller syrlige sangstemmer. Korleder Collier skrider til verket med holdningen som gjennomsyrer alt han tar i – at musikk er gøy og til syvende og sist nokså enkelt. 

Collier med Carstensen og Kvernberg. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

OK, nok ros, så får jeg skrive litt om det småirriterende med ham også. I løpet av konserten spiller han en lang rekke kjente og kjære låter – “Somewhere”, “Isn’t she lovely”, “Bridge over Troubled Water”, “Pie Jesu” fra Gabriel Faurés requiem, “Georgia on my mind”, og så videre. Forutsetningen for å kunne være så leken som han faktisk er, med alle sine harmoniske og melodiske digresjoner, er nok at flest mulig i salen kjenner utgangspunktet godt. Det blir mange rasteplasser – etter hver eneste sanglinje, kommer det en kadens, en krusedull, et lick, en klangfarge – og det hadde vært generøst å si at alle disse oppholdene føles like motiverte eller interessante. Noen ganger er det som om låttolkningen stopper helt opp – er vi i vers 2 eller 4? Hvor blir det av tekstformidlingen eller den dramaturgiske oppbygningen? Det virker han simpelthen ikke så opptatt av. Det kan være som å høre noen synge en låt hvor de avslutter hver eneste linje med “sudeliatten dei” – og selv om la oss si 50% av disse sudeliattendeiene faktisk inneholder oppsiktsvekkende vrier, er det i sum litt trettende, rett og slett. Og det er kanskje en av grunnene til at enhver konsert med Jacob Collier ikke bare etterlater seg et drøss med publikummere som rett og slett har opplevd sin livs store konsert (dette tror jeg skjer bortimot hver gang), men også noen få som sikkert opplever at de har gått på en skikkelig bomtur, og sittet fastlåst i et gladkristent geitehelvete, omgitt av et radikalisert blandakor med stjerner i vidåpne øyne, to timer til ende. Ærlig sak. 

Scenen er innredet med seks potteplanter, to vintage lamper, et teppe og ulike arbeidsseksjoner med synther og gitarer i tillegg til flygel. Han er innfallsstyrt, settet blir til mens han går. Det slår meg at det fremdeles er noe selvlært over ham – (kanskje) trass i skolering og et enormt musikkteoretisk overskudd. Han spiller for eksempel gitar på sitt hjemmesnekrede vis – han foretrekker 5 og 10 strenger heller enn 6 og 12, stemt i åpne akkorder. Pianospillet hans har jazz og gospel i seg, kanskje dukker Mussorgskij, Prokofiev eller Purcell opp, når han ikke maner fram sjefen sjøl, jazzens trofaste lekekamerat Johann Sebastian Bach. Men den litt hardhendte kjernen i uttrykket føles kanskje aller nærmest stilen til piano-popartister som Elton John og Billy Joel. Han elsker å leke med harmonier, åpenbart – men synes å dras mot ganske enkle og bunnsolide harmoniske forløp når han skriver selv. Dekonstruksjonen virker forbeholdt den store musikalske omverdenen. På en måte virker denne verdenen grenseløs – men etter hvert som du kjenner igjen flere og flere av de egenartede vanene og uvanene hans, endrer det seg også. Litt som det etter hvert legendariske musikalske roterommet han kravler rundt i når han lager musikk hjemme, et wunderkammer fylt med all slags instrumenter, duppeditter og muligheter – men også tydelig avgrenset, intimt og oversiktlig, som barnets univers. På den ene siden av scenen i Bjørnsonhuset står det en god stol og noen mikrofoner og lokker med at noe ekstra kanskje skal skje denne kvelden. Og tidsnok introduserer Collier Stian Carstensen, som han har kjent og spilt sporadisk med i ti år nå (he changed my sense of humor, sier Collier og da sitter det godmodige, inneforståtte kulturknegget nokså løst i publikum, skal jeg si deg) i tillegg til Ola Kvernberg. De morer seg gjennom “Tennessee Waltz” og “Don’t think twice, it’s allright” – og det er naturligvis 10-0, groteskt åpenbar hjemmeseier. 

Collier er og blir en smakssak. Han roter seg bort, stort låtmateriale kan også miste litt av tyngden sin i hendene hans, når de liksom forvandles til små puslespill. Men det kan ikke alltid være det viktigste. I likhet med andre lignende musikerpersonligheter er det faktisk verdt å gå på akkord med sine egne jævla preferanser (blir man ikke litt lei av dem også noen ganger?), kulturelle intimgrenser og fobier for å oppleve ham. Jeg måtte gå litt før slutten for å rekke neste post på programmet. Det svir litt. Vi sees igjen. 

***

JAZZGATA, GYROSBODEN, MOLDE SENTRUM: Ornitologer og evolusjonsbiologer får si hva pokker de vil, kalle meg uvitenskapelig eller bent fram overtroisk – men enhver som ikke innser at Den Norske Måke har gjort noen ENORME fremskritt innenfor urban krigføring de siste fem-ti årene har stukket hodet i sanda. 

***

Bill Frisell Trio med Immanuel Wilkins. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

Bill Frisell Trio (Bill Frisell, Thomas Morgan, Rudy Royston) og gjesten Immanuel Wilkins smyger seg inn i konserten i Teateret Vårt, liksom ut av tvangstrøya fra i går, inn i noe prøvende, lyttende – og litt småkjedelig. Omsider blir det en langsom, vuggende shuffle-blues, godt egnet for et nærbilde av Frisells modne gitarstil, måten han bruker åpne strenger på, funderer seg inn og ut av dissonanser og ulike tvetydige harmonier, underliggjøringen av blueslick-gitarvokabularet, flageolettene, den noen ganger frustrerende beskjedenheten som hører med til rollen som verdens store gitar-tøffelhelt. De spiller flere låter av Thelonious Monk, “Evidence” og en til som jeg ikke klarer å komme på hva heter i farta. Slik blir også det monkske, som alltid er til stede i Bill Frisells spill, måten han jobber med ulike asymmetriske byggeklosser og motiver, ekstra tydelig. Overgangene mellom låtene kan nesten minne om Grateful Dead i all sin noodlete bobling. De har også et surrealistisk preg, når to ulike låter plutselig oppstår og blir testa ut side om side. På et tidspunkt trooor jeg Frisell setter i gang en litt skeiv loop station-versjon av James Brown-låta “Papa’s got a brand new bag”, kombinert med instrumentalhooket fra “Raindrops keep falling on my head”. Jeg får komme tilbake til det. Immanuel Wilkins, som er en av de helt sentrale nye amerikanske jazzmusikerne, en tradisjonsforvalter med påfallende nåtidsappell, har nok spilt mer brennende og intenst i andre settinger – det er noe litt tentativt her. Men noen muligheter åpenbarer seg også tidsnok, et langt bluesstrekk hvor Morgan spiller urokkelig walkingbass som Rudy Royston kveiler seg rundt, med filigransarbeid på cymbaler og syngende tammer, mens Wilkins slipper seg mer og mer løs med sin florlette, ujålete tone, vill flukt med innestemme. 

Det hadde ikke skada med litt mer futt nå – og jeg snakker med et par andre som i likhet med meg selv kommer rett fra Collier og som nok sliter litt med musikalsk nakkesleng. Det er en pussig konsert – utover kvelden oppstår det flere diskusjoner om den – var det dørgende stillestående eller åpent og utforskende? Holdt de seg til det trygge, eller møtte de hverandre med guarden nede? Jeg har, sant å si, ikke helt klart å bestemme meg. Men det var en søken der. Kanskje noe skjer snart. 

***

På vei til Irreversible Entanglements, kveldens siste konsert på lista, rekker jeg 20 minutter av gospelbandet Jimetta Rose & The Voices of Creation, som spiller for et litt glissent publikum i Molde Domkirke, festivalens soleklart vakreste og mest egenartede konsertlokale. Under ledelse av Rose går de på scenen i solgule drakter, åpner med “Let the Sunshine In” over i “All Day Music” av War. Det er et pussig sound de har, med synthbass, en trommemaskin som både er innom house-aktige komp og ting som minner om gamle stueorgler, piano på boks og en litt hard, oppmikka lyd i koret som ender opp med å svømme litt under det høye taket og de tomme benkeradene. 

Jimetta Rose & The Voices of Creation i Molde Domkirke. Foto: Bjarte Ytre-Arne/Moldejazz

Jazzens tilknytning til kirken, til gospel og afroamerikansk frigjøringsteologi, har vært dyrket i nettopp dette rommet, nesten siden starten av Moldejazz, særlig gjennom engasjementet til festivalgrunnlegger Otto “Kikkan” Sættem. Det er en smule nedslående å se at denne konserten, som virkelig står i denne tradisjonen samtidig som den også er i åpenbar kontakt med vår tids blomstrende interesse for det spirituelle i jazzen, ikke trekker flere folk – som om den verken har klart å fenge det godt voksne Molde Domkirke-publikumet eller de yngre, mer samtidsjazzorienterte. Men jeg tror de som er der er i ferd med å få en god konsertopplevelse når jeg tar med meg disse trådene bort til Storyville og en litt annen form for åndelighet i jazzen. Irreversible Entanglements er en kvartett anført av den karakteristiske poeten, aktivisten og vokalisten Moor Mother. Hun åpner konserten med å spørre are you feeling the spirit?!? om og om igjen, akkompagnert av tommelpiano, bjeller, slidefløyte og en konkylie – ur-trompet om du vil (og ja, det vil jeg) – traktert av trompetist Aquiles Navarro. Saksofonist Keir Neuringer glimmer med sitt fravær denne kvelden, uten at jeg vet årsaken til det, men kjernen i uttrykket er intakt – den starter, og slutter, med samspillet mellom den standhaftige bassisten Luke Stewart, som tilsynelatende kan holde på ostinater og riff i timesvis uten å gå lei, og trommeslager Tcheser Holmes, som fyller disse ostinatene med variasjon og en slak og sitrende dramatisk kurve. 

Moor Mother. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

I starten kan Moor Mothers scene-aura føles litt lukket for omverdenen – hun er ikke akkurat en vokalist som hilser på publikum før hun setter i gang – men det hun gjør er preget av en disiplin, stadige repetisjoner av de ulike omkvedene og ledemotivene, og stadig vekk dras man lenger inn mot messingen hennes, mens det blir opp til Navarro å finne pustehullene og variasjonen i den musikalske tålmodighetskunsten, først på trompet, med og uten mute, siden på balstyrig keyboard og alt som er gøy her i livet. Det må være mulig å kalle Irreversible Entanglements for et tidstypisk, eller tidsånddefinerende, band, som atter en gang belyser jazzens politiske utgangspunkt og potensiale, koblingen til aktivisme, grasrot og opprør. De ga ut sine første skiver på det sentrale og fremdeles forholdsvis unge plateselskapet International Anthem, hvor mange artister deler den samme nerven, men ga ut sin siste plate på ærverdige Impulse! Records, hjem for svært mye av den ekstatiske og progressive musikken gitt ut på 60- og 70-tallet som bandet liksom forsøker å transformere, gjøre til redskap for en fucked up nåtid.

Moor Mother vil ha oss til å tro at endring er mulig fremdeles, at det går an å samle seg, skape en bedre morgendag, hold on to it, protect your light – det er en krevende tid å skulle komme med slike budskap, eller for den saks skyld tro på dem, inne på et helt vanlig norsk kulturhus akkurat nå. Men det betyr ikke at hun tar feil – tvert imot, i grunnen. De avslutter konserten på gulvet, ute blant det stående publikummet inne på et klamt og oksygenfattig Storyville. Denne kvartetten deler ikke nødvendigvis så mange kjennetegn med dagens første konsert med Collier i Bjørnshonhuset – men også her fremstår mellom scene og sal som totalt nødvendig, og som en lettelse. 

Irreversible Entanglements. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

***

JAM, KROA, MOLDE: Myggspiraler tennes, toaster stekes, begere bruser, jeg rekker blant annet å hilse på neste års jazzstipendiat Sigrid Aftret og høre litt om hva hun synes om dagens konserter samt hva slags planer hun har for sin versjon av Trondheim Jazzorkester til neste år. Inne på jammen er det tett, mer folksomt enn i går. Pianist Espen Eriksen er festivalgjest og blir helt svimmel av hvor mange unge (og gode) musikere som er der. To krabater lekeslåss på en ganske irriterende måte ute på grusen, “Footprints” blir spilt, “All the things you are” blir spilt, husband-bassist Tarald Kongshaug er ikledd brasiliansk fotballtrøye og når klokka slår tolv har til alt overmål bursdag, det synges både en og to ganger for ham, senere bytter han over til trommer og spiller “Autumn Leaves” med tradisjonelt stikkegrep. Det swinger.