Vossa Jazz - fredag 7. april 2017 cover
Vossa Jazz - fredag 7. april 2017

FESTIVAL: Både vossinger og komplette ferskinger ønskes varmt velkomne til årets Vossa Jazz, der den danske saksofonisten Mette Rasmussen står for kveldens høydepunkt.

på bildet over: Mette Rasmussen (foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz)

Det var i 1974 at Vossa Jazz ble arrangert for første gang, samme helg som Verdenscupen i alpint. Tanken den gangen var at ski og jazz passer sammen som hånd i hanske – en påstand som ikke er fremmed i dag heller, når den arketypiske jazzmusikeren som hver kveld jammer og drikker seg snydens om hverandre på brune klubber kanskje for lengst er død (om hen noensinne har eksistert), men i stedet har blitt erstattet med en gjeng friluftsglade og miljøbevisste entusiaster. Selv hadde jeg aldri vært i Voss og koblet nok stedet like mye til den runde glassflasken med det eksklusive vannet som bare de aller hippeste av snowboard-jentene drakk i 2009, som jeg koblet den til jazz og ski. Men togturen fra Oslo til Voss talte klart i sin sak: Ski, termos, matpakker og instrumenter lå strødd om hverandre og falt én etter én for hver sving toget tok.

Busi Ncube stod for årets åpningskonsert med verket Usika (foto: Ådne Dyrnesli/Vossa Jazz)
Busi Ncube stod for årets åpningskonsert med verket Usika (foto: Ådne Dyrnesli/Vossa Jazz)

Det jeg derimot visste var at Vossa Jazz har bydd på en rekke eksepsjonelle bestillingsverk opp gjennom tidene. Vokalist og komponist Live Maria Roggen vant nylig Buddy-prisen for sitt bidrag Apokaluptein – The Uncovering til festivalen to år tilbake, og Nils Petter Molværs Labyrinter fra 1996 anses gjerne som første betydningsfulle sporet av trompetistens særegne uttrykk. I år er det Susanna & The Brotherhood Of Our Lady som har fått æren av å komponere Tingingsverket. De utgjør én av de mange tiltrekningspunktene ved årets festival, med et program like variert som det er imøtekommende. Festivalen har en musikalsk profil som omfavner jazz, folkemusikk og verdensmusikk – i en by hvor Ole Bull-akademiet er trygt plassert. Det har jo blitt ganske utvannet dette jazzbegrepet, vil noen av de kjipeste av oss påstå. Det er i hvert fall fuktig, bemerker forfatter Erlend O. Nødtvedt senere ved åpningen av årets festival. Men det er ingen Kygo i sikte her. Badnajazz, ungjazz, ekstremjazz, superjazz, derimot. Jazz i enhver mulige variant og for enhver smak, kort sagt.

Jeg ankommer byen fredag ettermiddag, Voss er inntil da et ukjent territorium. Vil jeg få venner å drikke øl med? Hvordan er været? Jeg har med både paraply og den uunngåelige boblejakken som hele Norges befolkning besitter, men ikke minst: Vil konsertene få meg til å glemme at jeg våknet før klokka sju og har tilbragt de seks siste timene på et tog stappfullt av påskeglade nordmenn og knipsende turister? Jeg lufter mine bekymringer til en lokalbekjent på vei ut av toget og får raskt avblåst dem alle. I tillegg gir hun meg noen grunnleggende tips. Om å si Voss, ikke i Voss, det er regel nummer én. Neste tips er å feste med vossinger som visstnok er noen av landets flinkeste på akkurat dét. Rådene ser ut til å være gode pekepinner på hva festivalen ellers vil bringe. ”To menn tekne med kokain og tabletter” sier lokalavisa noen timer senere. Det blir en stor snakkis, selv om alle rundt meg ser ut til å vite hvem vedkommende er.

Ilmoi i Voss Sparebank (foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz)
Ilmoi i Voss Sparebank (foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz)

Folketoner fra nord og sør
Det er kanskje med et visst vemod jeg først går inn i Voss Sparebank, og bytter ut de nasjonalromantiske omgivelsene som befinner seg utenfor konsertsalene mot et sterilt og transparent rom fylt av såkalt moderne designede stoler. Men det varer ikke lenge før den kontorvennlige atmosfæren er glemt, når den finske trioen som entrer rommet drar oss tilbake til nordiske folketradisjoner. Ilmoi kaller de seg – et ord som visstnok betyr ingenting, eller nonsense, på finsk, men som får en helt ny betydning for alle som blir sittende måpende og stille der i banken. Fra vokalist Anna Fält synger av første tone står gåsehuden stødig oppreist til siste tone er avspilt, og sammen med Joonas Ojajärvis ekspressive spill fra sin lutlignende instrument cister, og Jenni Venäläinens runde basslinjer og levende melodier på sin kantele (en slags finsk variant av langeleiken), bringer de frem muntlige tradisjoner fra Sverige, Finland, Norge og Danmark. Om enn selve rommet jobber mot dem, estetisk og lydmessig, overbeviser disse tre musikerne betydelig. Den nærmest mytiske stemningen de fremdriver står sterkt i minnet lenge etter siste applaus.

Men det er ikke her det hele egentlig skal starte. Åpningskonserten er nemlig en urfremføring av Usika – et verk signert Busi Ncube og bestilt av Global Oslo Music. Ncude er bosatt i Oslo, men har gjennom tretti år opparbeidet seg internasjonalt som en av Zimbabwes fremste artister og ambassadører for landets musikktradisjoner. Og det er en rik musikktradisjon hun tar med seg fra hjemlandet. Først og fremst sies det at det ikke finnes zimbabwisk musikk uten dans, og der Usika krøller seg litt til i starten – det virker ikke som at det instrumentale står like stødig som Ncubes vokal – tar vokalisten og de tre koristene igjen der de utstråler stolthet, styrke og spille- og danseglede. Det groover stadig mer underveis, stadig tryggere. Og om jeg så gjerne skulle hatt en stor blåserrekke på scenen eller noe mer trøkk fra bandet, bidrar saksofonisten betydelig over de ekstatiske utropene, dansingen og rytmiske instrumentene som omringer den. Busi Ncube og sitt team hever temperaturen til Vossascenen to eller tre grader ytterligere.

Og så når fredagen sitt klimaks
Da klokka nærmer seg halv elleve fylles Gamlekinoen opp, og et splittert nytt samarbeidsprosjekt står på programmet. Elephant9-keyboardist og komponist Ståle Storløkken møter den danske stjernetrommisen Stefan Pasborg. Storløkken setter i gang noen lyde toner fra Hammond-orgelet, og det er noe nærmest evangelisk over dem når de først durer subtilt over Pasborgs virvler og myke kaos. Ganske snart ender det hele ned i en tung masse av fandenivoldsk hamring og 70-tallstunge riff fra begge kanter. I et øyeblikk driver Storløkken i gang med noen psykedeliske bassganger som kunne vært soundtracket til Twinpeaks-agent Cooper på syre, i et annet gjør de en cover av Iron Man så eksplosiv som du aldri har hørt den tidligere. Pasborg er en formidabel trommis, med flertalls av priser og utgivelser på sin musikalske CV. Det virker som at hvert trommeslag er det siste for ham, og denne kompromissløse intensiteten treffer oss midt i mellomgulvet. Hvorfor har ikke disse to spilt inn plate allerede? Dette samarbeidet må de jo for all del bare fortsette med.
Saken fortsetter under bildet

Mette Rasmussen Quintet (foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz)
Mette Rasmussen Quintet (foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz)

Det er alt å si om frijazz når det er på sitt aller mest intense, og det er ingenting å si om det. Musikken snakker som regel for seg selv. Jeg presser meg inn blant publikum for å få et glimt av Mette Rasmussen. Jeg hadde sett den danske saksofonisten spille bare for noen uker siden med Trondheim Jazzorkester og duoen Skrap og blitt slått i bakken da hun fikk rope høyt og hemningsløst ut til jazzscenen med saksofonen sin i noen øyeblikk. Det er ikke uten grunn at mange refererer til Albert Ayler når de beskriver hennes energiske spill – en av musikerne som stod for frigjøringsbevegelsen innen jazzen, både politisk og musikalsk, ved å forlate de vestlige harmoniske fundamentene og åpne opp for kaos og uttrykking av smerte, sinne og forløsning. Rasmussen på jazzscenen skulle forresten vise seg bare å være en liten smakebit sammenlignet med hva som ventet i Rasmussen Quintet. Midt på scenen står hun, omringet av to bassister og to trommiser fordelt på hver side som en splittet mozartkule. Og når det hele starter er det ingen vei tilbake. Hun roper euforisk, hyler i sinne og durer mykt over virvaret fra sine medmusikere. På et tidspunkt lar den ene trommisen en elektrisk visp dure rundt på en metallplate, før han drar en barberhøvel over kanten av skarptromma. Det er lukten av fire menn og én kvinnes svette, blod, spytt og tårer. Lyden av rot, ekstase, sammenkomster og oppløsning. Var det ikke Ornette Coleman som skrev at du ikke kan redusere musikk ved å forsøke å forklare og intellektualisere den. Den eneste målestokken som er gjeldene er hva lyttere ender opp med å føle. Jeg kommer aldri til å forstå hva som skjer på scenen med Mette Rasmussen Quintet, men det er kanskje heller ikke meningen. Det eneste jeg vet er at jeg aldri før har sett noe lignende.

Maria Lokna

Fra forsiden

Festival

Sterk jazzhøst i Molde

Storyville Jazz Club i Molde åpner konsertsesongen med Transatlantic Express torsdag 21. september. Marius Neset Quintet, Kristin Asbjørnsen og Joshua Redman & Ola Kvernberg er blant andre høydepunkter i høst.

Meld deg på vårt nyhetsbrev