Ingen store fakter fra Hullyboo
Den måten bandet henvender seg på, er lett å like.
De tasser i vei, helt uten noen form for mas. «Farkost» er Hullyboos utgivelse nummer to, og nå er bandet en kvintett. På debutalbumet «Bønner og flesk» var de en trio, bestående av Marius Hirth Klovning, gitar, Bjørnar Kaldefoss Tveite, bass og Mats Mæland Jensen, trommer. Jeg ble oppmerksom på Marius Klovning gjennom Skadedyr, og etter hvert ble jeg begeistret for spillet hans, ikke minst det som kan høres på albumet «Red´s Lounge» (2017) med Bogue Chitto. På «Farkost» har Hirth Klovning skrevet fem av ni låter. En er skrevet av Mæland Jensen og tre av trompetist Jakob Eri Myhre. Det fine er at disse låtene kommer i en form som forener dem. Det låter gjerne både saktmodig og lunt, uten at det skal leses som ensformig. Kunsten er å gjøre denne tilbakelente formen levende, og det klarer Hullyboo til fulle.
Så hjelper det selvsagt å ha med seg selveste Tore Brunborg som nytt medlem. Han har jo en spenst i saksofonen som kan få døsig jazz til å virke kvikk. Bare hør på «Insomnia». Der snakker han virkelig til oss så vi våkner, og talen er godmodig og klar. Denne låta er også springbrett for Klovnings smakfulle ytringer på akustisk gitar. Det er såre fint når tonene dyttes mykt over kanten og aldri blir flere enn de strengt tatt bør være. Basspillet er også hentet fra minimalismens lærebok. Andre steder på plata får kompet en egenverdi. Det skjer på åpningssporet «Varkala» der gitaren nærmest opptrer som et korrektiv til den flyten resten av bandet etterstreber. Det gir et kontrastfylt, men funksjonelt hele, og det tydeliggjør overgangen til lettbeinte «Melwee» som legger seg på grensen til det sleipe. Det er iallfall ikke den som yter mest sunn motstand.
Noen låter har melodier jeg vil ta med meg. En sånn finner jeg på «Farkost». Den duver lett og finner kursen i det vakre samspillet mellom trompet og saksofon. Jakob Eri Myhre har en tone med innbakt vennlighet, og han later til å spille med framskutt tanke for det kollektive. Det er smakfullt gjort, i ordets beste forstand. Den nennsomme stilen til Hullyboo får meg til å tenke på utøvere som Paul Motian, Bill Frisell og Charles Lloyd som vet hvordan man setter nerve i pyntelige uttrykk. Det er noe av den samme estetikken den norske kvintetten lykkes med når de er på sitt beste her. Et av de fineste sporene heter «Bakevje». Igjen er det denne slentringen de scorer på. Bass og trommer tar ett forsiktig skritt av gangen, og blåsearrangementet høres ut som om det nettopp har stått opp. Virkelig morgenstemning, altså! Dette bandet roper ikke etter deg, men det har noe fint å fortelle.
