Motvind, Oslo 2023 – fredag 16. juni

Ingen sak å være til stede

På denne festivalens andre dag skal vi også få lytte i flere gode retninger.

Av Arild R. Andersen

Motvind ønsker å åpne ører og sinn og nekter å la seg klassifisere av spesifikke musikktradisjoner. Sånn sett er de en del av tidsånden som rår.
Den vakre mangfoldstanken trenger imidlertid å bli pleiet, og Motvind er et sted som gir det arbeidet gode kår. Det fine er at denne åpenheten er direkte nedfelt i festivalprogrammet. Den oppleves av oss som er til stede på konsertene, og fredag kveld består av tre innslag som nettopp ivaretar Motvinds sterke og stolte grunnidé. En klassisk motstrømsveteran ved klaveret, et dyrisk bra band med full åpning og et tilbakeskuende ensemble med kosmiske samtidskontakter. Håkon Austbø, Skadedyr og Fra Det Onde.

-Vi er møre i knærne, kan Andreas Røysum fortelle på vegne av Motvindgjengen. Det er han som introduserer første artist. Å ha pianist Håkon Austbø på programmet, beskriver han som et luksuriøst privilegium. Jeg kan forstå han. Austbø har satt Beethoven, Klaus Egge og Debussy på sitt program for kvelden, og når han gjør de første anslagene sine, kommer de med en styrke og et innhold som retter meg opp i ryggen. For meg gir Austbøs spill en påminnelse om hvor mye jeg hørte på Beethoven i ungdomstiden og hva jeg bruker lyttetid på nå. Det setter tanker i sving og åpner ører og sinn, sånn som Motvind har som uttalt mål å gjøre.


Håkon Austbø. Foto: Stein Hødnebø

Det er en nytelse å oppleve en så fremragende og erfaren utøver som Austbø. Han formidler den sammensatte fortellingen i Beethovens sonate med glans. Han kan få tonene til å sildre og stryke varlig – eller hogge tak. Er åpenbart langt inne i det han formidler. Jeg skulle ønske noen kunne skru av bakgrunnssuset på Victoria. Det kleber seg til opplevelsen som noe uønsket. Sukk.

De romantiske elementene i musikken formidles som innbydende henvendelse. Det er lov å bli henført. Håkon Austbø forteller litt om hvordan han har tenkt når han valgte de tre komposisjonene vi får høre. Det rammer inn opplevelsen å få vite at Debussy dro til Jersey med elskerinnen sin og skrev «L´Isle Joyeuse». Komposisjonen blir stående i kontrast til «Pathetique»-stykkene til Beethoven og Egge. Austbøs lettbente virtuositet og evnen til å fylle spillet med substans er vakker og slående. Han blir virkelig verdsatt og klappes tilbake for å spille mer. –Hva passer vel bedre enn «Sommeraften» av Grieg, spør han da. Det lyriske stykket er som skapt for den varme junikvelden, i Håkon Austbøs hender.


Ina Sagstuen. Foto: Stein Hødnebø

Så blir sceneteppet trukket for. Det skal rigges for Skadedyrs framføring av Ina Sagstuens «Dråper». Når teppet trekkes til side, ligger scenen i mørke, og lyden av det som minner om insekter setter nattstemning i lokalet. Skadedyr har blitt til kor. Bandet synger med de stemmene medlemmene har. Det går fint, og det blir raskt tydelig at det visuelle i denne forestillingen skal veie tungt. Lysene fra lommelykter beveger seg stille, og musikerne vifter med hendene over hodet. Viftingen går på omgang, og den skaper både glede og begeistring, uten at den krever å bli forstått. Dette er godt for øyet og bra for øret også. Så venter jeg innimellom på at noe mer skal skje i musikken og får lov å tenke på David Byrne når bandet er på den rytmestien. Joda. Dette er god underholdning, og Sagstuen synger om dråper, uten at jeg kan høre tekstene tydelig nok.

De storvokste musikerne i Skadedyr kan låte som et nymotens prog-orkester, og de kan kaste lasso rundt americana og fange inn stilessensen der. Da hjelper det for øvrig godt å ha med Marius Klovning på steelgitar. Andre ganger får musikken til Sagstuen meg til å tenke på New Jungle Orchestra  – eller kanskje på verdensmusikk av en annen verden. Det viftes med stoffremser, og produseres såpebobler. Jeg fortsetter å la meg underholde. Lytte til Anja Lauvdal, Henrik Munkeby Nørstebø, Hans Hulbækmo, Ida Løvli Hidle og de andre, med begeistring. Det inngår både plystring og spill på flasker, og disse små overraskelsene skaper friskhet. Viljen til nytenkning er vellykket, men når Skadedyr setter punktum for «Dråper», har ikke musikken riktig sunket inn i meg. Tatt ordentlig tak, for å bli værende.


Fra Det Onde. Foto: Stein Hødnebø

Når Fra Det Onde endelig kommer på scenen, skal vi til helt nye steder for kvelden. Bandet er forsterket med Emil Nikolaisen og Christian Wallumrød. Olaf Olsen på trommer, Rune Nergaard på bass og Erik Kimestad på trompet utgjør stammen. De fem skal bruke bitte litt tid på å spille seg helt inn, få substansen til å løsne med tyngde. De starter med å reise en lav vegg og by på slentrende ganglag i all vemodig enkelhet. Jeg syns så tydelig det etter hvert kommer gospel inn i miksen, og snart er det tilbakelente fylt av nerve. Trompeten er bandets fyrtårn. Kimestad spiller med tilstedeværelse og variasjonsbredde. Han står svært godt i front for denne klubben. Teknisk dyktig, men først og fremst god på kommunikasjon.

Det fylles på med attack og tilløp til støy, mens bildene på bakveggen gir bra psykedelisk akkompagnement. Jeg tror Miles ville smilt om han hadde vært til stede. Kjent seg igjen i noe av væremåten. Kvintetten klarer å formidle essens, stå i tradisjon og forfriske feltet de har valgt seg. Det kastes skråblikk minst fem tiår tilbake i tid og låter samtidig dagsaktuelt. Jeg trives i disse lydbildene jeg har likt siden 1970 og liker at bandet styrer unna søtladenhet, når de gjør seg forsiktige. Med Wallumrød på lag får bandet tilført karakter. Når vi nærmer oss siste fase i settet, er dette ensemblet totalt inne i sitt eget, med den dyrebare arven i fast og godt grep.

Fra forsiden

Konsert

Ungjazzfest på Victoria

Helgen 15. og 16. juni markerer et hundretalls ungjazzere at det er ti år siden etableringen av Østnorsk jazzsenters første regionale ungdomsjazzorkester.

Nyhet

Festivalidyll i skogen

Motvind i Middelalderskogen byr på store navn innen jazz og impro så vel som marokkansk gnawa, indisk klassisk musikk, norsk folkemusikk og dans ut i de sene nattetimer. Joe McPhee er årets Artist i Residence under festivalen som arrangeres 21. - 23. juni.

Meld deg på vårt nyhetsbrev