Improvisasjon og elektronikk

Kristian Skaarbrevik og Bjørn Thevik spiller ikke sammen. De deler på et album. Førstnevnte presenterer seg på fire av sporene, og sistnevnte på tre. Likevel har MRST et helhetlig preg. Den duvende elektroniske kvaliteten og lydlekende viljen fyller inntrykkene.  Synther, elektronikk, feltopptak og gitarer kombineres på måter som framkaller særpreg, iallfall på deler av albumet. Selve lyden og klanginnholdet blir skjøvet fram som poeng. Det låter gjerne mykt og beveger seg mellom kjølig og varmt. Det første sporet «Sakountala II» åpner med døsige gitarer, korthogd rytmikk og elektronisk belegg, før et lettfattelig riff tar grep og sender musikken inn i det slentrende. Det er tillatt å tenke på Pink Floyd i dette partiet. Eva C. Eick er med på vokal, og stemmen hennes er manipulert inn mot det instrumentelle. «Cibele & Lucas» kommer med minimalistisk piano og dumpe basstoner som gir tyngde midt i det svevende. Det er en låt med mange lag, men også et gjennomskinnelig stykke. Disse kontrastene og overraskende møteplassene gjør MRST interessant. «Solgløtt» har lett skydekke og er sommerlig av vesen. Den kommer uten motstand og er lett å ta inn. Den unnlater også å gjøre inntrykk av betydning. Det er noen porsjoner av Skaarbrevik og Theviks musikk som mangler tydelig smak og som dermed glir inn i den store og grå elektroniske massen. «Vi reiser alene» er et av albumets mest vellykkede. Fuglesangen og suset deler plass med en avdempet synth med mye reflektert på hjertet. Det skapes en sterk atmosfære der natur møter kultur og det improviserte og forventede preger både fugl og menneske.  Jeg lurer på hvilke ærender Thevik og Skaarbrevik er ute i, om de først og fremst er innstilt på å behage eller om de vil overraske og vende på konvensjoner. Jeg tror jeg finner svaret et sted mellom disse motivene. Den litt sleipe, innbydende overflaten blir brutt av detaljer som holder meg våken. Innimellom går tankene mine tilbake til den fineste ambient perioden til Brian Eno og til noen av hans samarbeidsprosjekter, for eksempel med Cluster. Slik skal det være. Det er en deilig assosiasjon og en referanse som trekker denne ferske lytteopplevelsen inn mot historien. Hvis jeg kan tro på det jeg hører, er jeg hjemme i musikken, og jeg tviler ikke på MRST. Hvis jeg ønsker mer motstand, vet jeg jo hvor jeg kan gå.

Arild R. Andersen