Den gode metthetsfølelsen setter enda en gang punktum for dagen.
Ikue Mori kikker stoisk inn i laptopens skjerm. Jeg vet ikke hva hun ser der, men jeg er fornøyd med det jeg hører. Bølgeslag, torden og maskinell støy inngår i Moris store vev. Der fins det ikke begrensninger for sammenstilling av lyd. Den japanske lydkunstneren gir oss et lyttearbeid som består i å møte det ukjente. Jeg ser plutselig for meg Joe Zawinul sitte borte i et imaginært hjørne og plukke på et el-piano, mens det går et kjapt ras utenfor, rett ved siden av det tivoliet som er nærmeste nabo. Jeg skulle gjerne ha sett de fuglene som kunne ha laget Moris lyder. Den visuelle kvaliteten i musikken er åpenbar. Den godt modne støypioneren har utviklet en fin forsiktighet i det hun gjør. Her på Galleri Åkern oppleves uttrykkene hennes som transparente, tross alle lagene de består av. Hun formidler underfundighet og lydeventyr. Jeg har opplevet henne mange ganger og i flere settinger, men her under skråtaket gir hun et spesielt godt inntrykk. Arsenalet hennes virker nærmest uuttømmelig. Så mangler kanskje denne musikken den dynamikken band kan fremme, men jeg rekker ikke å savne den gjennom disse fablene. Når jeg går på galleri, liker jeg aldri alle bildene like godt, men i Ikue Moris tilfelle er det ikke mye om å gjøre.
Ikue Mori på Galleri Åkern. Foto: Magnus Stivi/Kongsberg Jazzfestival
FØLK med særpreg
Så går veien til Lågdalsmuséet der jeg treffer på ei telemarksku og flere geiter blant de gamle landsens bygningene. Omgivelsene skaper perfekt ramme rundt Eirik Hegdal og hans FØLK. Eller FÅLK som vi sier der jeg er fra! I denne andre konserten med fjorårets prisvinner har han med seg Unni Løvlid og Sofia Jernberg på vokal, Hans Hulbækmo på trommer og Gjermund Larsen på fele. Bestillingsverket tar utgangspunkt i folkloristiske historier fra Midt-Norge. Hegdal introduserer dem med et kort innholdsreferat, og han setter en god stemning for det som skal framføres. Den muntre tonen går for øvrig som en tråd gjennom forestillingen. Jeg bruker et par omganger på å komme på innsiden av stoffet. Bandet bruker også noen minutter på å få musikken til å sette seg, men du verden så bra det blir. Jeg syns det er spesielt fint å høre Jernberg i en sånn setting. Den skarpe og vakre stemmen hennes. Vi får høre «Kraftkar», «Den lange leia» og «Kjærlighet på pinne». Det fins både mørke og munterhet i materialet, og dette bandet beveger seg tilsynelatende uanstrengt gjennom skiftene. Eirik Hegdal viser seg som en verdig prisvinner. Den måten han anvender folkemusikken på , skiller seg fra de fleste andre overskridende variantene som lever i landet for tida.
Nye stemmer
Nede på Argus Grand Hotell er det tid for «Nye Stemmer». Jeg går for å høre Cecilie Grundt Quintet. Hun og bandet har nettopp utgitt albumet «Contemporary Old School» som både er ei bra plate og en fin betegnelse for hva denne gjengen holder på med. Hun har med seg Håvard Aufles på piano, Morten Stai på bass, Øyvind Mathisen, trompet og selveste Håkon Mjåset Johansen, trommer. Selv spiller hun saksofoner. De blir introdusert som morgendagens jazzstjerner, og det er helt klart at de har stoff i seg til å bli det. Allerede i pianointroen blir det klart for meg at dette er første gang på årets festival at ordet sødme presser seg på. Cecilie Grundt kommer inn med en tykkfallen, lett skjelvende tone. Fine, tettvevde temaer og gode lytteevner preger det som kommer. Det svinger i bandet. De spiller tittelsporet fra albumet, og Mathisen låter korthugd og uanstrengt intenst. Det er jo ikke modenhet vi er på utkikk etter her. Det er snarere trykket nedenfra, og det står det bra til med. Cecilie Grundt Quintet avslutter med en blues, utstyrt med lekne arrangementer. Dette er fine tradisjonsbærere for vår tid.
Egen klasse
Jeg er så heldig å ha en helt i byen denne fredagen. Bill Frisell heter han, og han har akkurat startet konserten sin da jeg entrer Energimølla. Silketonen møter meg i døra. Musikken hans har blitt en del av mitt indre, og jeg hektes på umiddelbart. Denne mannen, uten forhastede gitargrep, har funnet seg en bassist for livet i Thomas Morgan. Morgan er som skapt for Frisells americana. Han har åpnet nye rom i den musikken Frisell begynte å utvikle med albumet «Nashville» i 1997. På trommer har de med seg Rudy Royston som er kraftbunten i dette selskapet. Enten Bill Frisell går inn i standardmateriale eller velger seg en slager fra femtitallet, tar han fullstendig eierskap i stoffet. Slik er det i kveld også. Han omsetter modenhet og internerer erfaring i skjøre uttrykk. Jeg kjenner på en stille lykke der jeg står, og hva mer kan du be om! Riktignok får vi verken «Have a little faith in me» eller «I heard it through the grapevine», men jeg klager ikke. Denne konserten vil bli stående som en av de fineste i min Frisell-bok.
Thomas Morgan og Bill Frisell. Foto: Birgit Fostervold/Kongsberg Jazzfestival
Festen
Jeg rekker bort på Særingfest til innslag nummer to av fire denne kvelden. Det er Barre Phillips som skal på scenen. Dette er den gamle mannen og bassen. Han må gå i sitt 85. år, og det formidable er at han lykkes med å gjøre egen alder til en styrke. Det skal ikke slå gnister av gamle menn, men de kan ha noe helt eget å formidle. Phillips setter bassen til å synge og produserer en lun forestilling med humor så vel som interessant tilnærming. Det er en varhet i de poetiske stykkene han presenterer, som om selve alderdommen har satt seg i spillet. Publikum liker åpenbart det de hører. Han får stående ovasjoner og kommenterer med glimt at vi åpenbart liker gamle menn her.
Neste innslag er en amerikansk duo i særklasse. Trompetist Jaimie Branch og trommeslager og perkusjonist Hamid Drake. Der Jaimie Branch spiller, stiger det gjerne noe til værs. Det hefter liksom et imperativ ved henne. Hun kan være hissig og påtrengende i spillet sitt, men kjenner selvsagt hele registeret. Hamid Drake framstår på sin side mer som den reflekterte, uten at det legger bånd på eksplosivitet og rytmisk kraft. Duoen er på sitt beste, noe langt mer enn summen av to. Drake holder et kort foredrag om swing, eller det utvidede swing-begrepet. Han knytter ordet til livskraft og hjerterytme. Når han setter seg til å synge, akkompagnert av egen perkusjon, får musikken et spirituelt preg. Han er ellers en utpreget god lytter til det trompetisten gjør, enten hun tyr til gospel eller går for fanfare. De to vinner fortjent publikum og later til å ha liten lyst til å forlate scenen.
Avslutningsvis får vi kvartetten Ingebrigt Håker Flaten, bass, Dag Erik Knedal Andersen, trommer, Kjetil Møster, saksofon og Rachel Musson, saksofon. De starter med en slags cooljazz på vranga, men etter hvert går de inn i et felt jeg helst forbinder dem med. Det spruter lang vei. Møsters saftige tone er sprekkeferdig, og rytmeseksjonen er det liksom ingen hull i. Håker Flaten og Knedal Andersen viser selvsagt fleksibilitet og styreevne, og det samlede banduttrykket beveger seg mange plasser. Jeg registrerer Mussons gode London-kvaliteter og begynner å kjenne meg god og mett etter en innholdsrik dag.
Særingfest, som gjerne blir omtalt som en festival i festivalen, har etablert seg. Den har gitt Kongsberg Jazzfestival et fortrinn å ta vare på.
