Idérikdom med gode arrangementer

Hodet mitt fylles av gode minner i møte med Friensemblets musikk. Det er fordi den rommer sterke idéer fra halve jazzhistorien og lar resten av den ta seg en bolle mens bandet oppsøker andre steder. Sånt er lett å like når smakfullhet preger bevegelsene. Mathilde Grooss Viddal er anfører for bandet som i denne utgaven teller tretten musikere. Hun spiller sopran- og tenorsaksofon, samt bass- og kontrabassklarinett. Den syriske fløytisten Naïssam Jalal er oppført som «special guest», og musikken er tatt opp live på Victoria, Nasjonal jazzscene, Kampenjazz og Bø Jazzklubb. Navnet på bandet kan virke forledende. Friensemblet spiller nemlig velarrangert musikk, riktignok med gode rom for improvisatoriske meddelelser, men det er det noterte og strukturerte som først og fremst setter seg. Det første stykket, «Peace», er skrevet av Viddal. Det får meg til å tenke på Liberation Music Orchestra, men Friensemblet formidler vemod med egen sørgmodig vri. Jeg tror på det jeg hører og liker alvoret i framføringen. Deretter kommer kontrasten. «Parfois c´est plus fort que toi» er et langt spor med mye på hjertet. Det starter utadvendt og lekent, med oppstemte arrangementer og et basspill som lener seg på 70-tallet. Jeg fortsetter å tenke på andre orkestre jeg verdsetter. New Jungle Orchestra har oppholdt seg i dette terrenget, men Friensemblet går opp sin egen sti. Musikken er transparent og har denne friske kvaliteten som helst gir seg til kjenne på en scene. Mot slutten av låta åpnes det for fløyte. Et lekkert og avdempet driv ivaretar instrumentets uttrykksskjørhet, og fløytisten leverer mesterlig. Viddals tittelspor lar pianist Tellef Kvifte og vibrafonist Knut Kvifte Nesheim lufte lyrikken. De får det til å rime. Den teksten som resiteres, er både enkel og optimistisk, men på meg virker den litt utenpåhengt.  På «Animal Farm» ønsker trompetist Eivind Lønning velkommen til gårds. Han spiller ut det store registeret sitt, mens Friensemblet inntar positurer vi kjenner fra det store, åpne feltet. De tre siste stykkene er Naïssam Jalals. «Tribute To The Syrian Revolution» er et solonummer som kombinerer sårhet og kraft. Det er en vakker og verdig kommentar det er lett å la seg berøre av. Med fem blåsere, hardangerfele, elektronikk og arabiske rytmeinstrumenter kan Friensemblet reise over store avstander. Måten de samler alle trådene på, avsetter bandets eget mønster. «Nomades» avslutter albumet. Den kan stå som bilde på ensemblets frie og sammensatte natur.

Arild R. Andersen