Blow Out! festivalen viser seg fra sine beste sider.
Jeg er i fri-modus. Gårsdagens Blow Out!-opplevelse har satt seg. Mottakerapparatet er aktivert. Den mentale tilstanden er åpen. Jeg er klar. Kveldens program skinner.
Goose Green. Foto: Merethe Flaate/Blow Out
Goose Green får startsignal. Det er Klaus Ellerhusen Holm på treblås, Joakim Rainer Petersen på piano og Bjørn Marius Hegge på bass. De avsetter et tørt førsteinntrykk. Tørt og fint. Hegge lar buen styre bassen og spiller ut en buktende bevegelse. Klarinetten tegner sikksakkmønstre mens pianoet svarer godt på det som rører seg. Det er en godlynt forsiktighet over det Goose Green begir seg ut i. Så piper Ellerhusens Holm over et piano- og bassfellesskap som bruker innestemme. Det er virkelig veldreid kommunikasjon i det trioen gjør. Pianisten pløyer alt han gjør, inn i fellesskapet. Dette er musikk med fokus. Så får Petersen alenerom, og bruker det til å følge konvensjonelle impromønstre. Når Ellerhusen Holm tar fram saksofonen, styrker uttrykket seg, blir mer utadvendt. Det låter heftig og balansert. Og ikke minst levende. Bjørn Marius Hegge spiller med senkede skuldre. Han får bassen til å puste, også når musikken drar seg til og settes i brann. Smakfull impro kan være en betegnelse. Så er det saksofonisten som drar opp lange linjer, mens bass og piano lar det haste. Snakk om kammermusikk. Mildt sagt en fin start på kvelden.
Mazen Kerbaj. Foto: Merethe Flaate/Blow Out
Så rigger Mazen Kerbaj seg til med remediene sine. De ligger pertentlig dandert på to bord. Den libanesiske musikeren har gledet Oslo-publikummet før. Han ordner slangen han har festet til trompeten og starter sin egen fortelling. Kerbaj har funnet sin egen stemme. Den bruker han til å formidle nytt. Han produserer en lavmælt drone og lar tamburinen får friske oppgaver i jakten på overraskende lyd. Det går et mørkt drag gjennom det vi hører, og Kerbaj lykkes med å fylle forsøkene sine med betydning. Maken til akustisk råskap oppleves sjelden. Men dette er så mye mer. Det er både visuelt og lydmessig stimulerende. Ingen kan vifte med hornet som denne mannen. Han svinger det over hodet hvis det må til Dette er så originalt at det vanskelig lar seg etterape. Mazen Kerbaj har eierskap. Underholdningsmusikk så god som noen. Tenk deg et sted mellom det moderne tannlegekontoret og den gamle spikerfabrikken. Der er det bra å være. Så tenker jeg på spilledåse og bølgeblikk, før det piper i øret og blåser hult gjennom trompeten. Den bredden av uttrykk han produserer, er enestående. For en fyr.
Maria Dybbroe og Andrea Giordano. Foto: Merethe Flaate/Blow Out
Gårsdagens store mann, Pat Thomas, deler scene med Andrea Giordano på vokal og elektronikk og Maria Dybbroe på saksofon. Trioen legger ut et luftig og intenst parti, der Pat Thomas orienterer seg på innsiden av klaveret. Giordanos stemmebruk gir innholdet egen karakter Hun bruker elektronikken til å formørke, mens Thomas kontrasterer med sitt. Dybbroe spiller med ro og innlevelse. Ja, hele trioen formidler med en romslighet som tjener helheten. Dette er elektroakustisk balansekunst av edelt merke. Så tetner det til med pianokaskader, skarp klarinett og en stemme som formidler med nysgjerrighet. De driver musikken fram gjennom stadig nye rom. Sånn skal det være. Her er det nerve. Det tar man ikke feil av. Fraværet av lystighet gir alvoret gode vilkår. Thomas, Giordano og Dybbroe fyller sin egen forundringspose. Det låter ikke oppsiktsvekkende, men det smaker fortreffelig.
Aila Trio. Foto: Merethe Flaate/Blow Out
Så er det Aila Trio, og den melodien de drar i vei med, formidler det nedstemte på deilig vis. Saksofonist Karl Hjalmar Nyberg jobber med tonen og får den til å dirre forsiktig gjennom flere stadier og uttrykksvarianter. Det er veldreid framdrift i det de gjør. Bassist Georgia Wartel Collins og trommeslager Andreas Winther legger ned et finstemt arbeid. Det er også varme i dette materialet. Bassisten får plass alene, og det som kommer, er lett å ta inn. Hun spiller innenfra. Så bruser de med fjærene og gjør seg til venns med dynamikken. Sånn låter improen når den svinger. Dette er vellykket formidling. De tar seg råd til å bygge ut et langt, meningsbærende strekk med bass og trommer. Aila Trios henvendelse er innbydende. Det lille bandet er verdige avrundere for en bunnsolid og helstøpt kveld.
Jeg hadde det bra på BlowOut! i går, men denne torsdagskvelden oppleves som absolutt gjennomført. Derfor tar jeg med meg alle hjem.
