Nesodden Jazzfestival - 18. og 19. mai 2024

I et regn av hvite blomsterblad fra epletrærne

FESTIVAL: Kortreist rapport fra idylliske Nesodden Jazzfestival.

Tekst Tore Stavlund

Det var varmt. Og det hadde vært det noen uker. Og fordi det heller ikke hadde regnet på en stund, fikk Nesodden-beboere melding om vanningsforbud. Ikke noe nytt i det. Det skjer stort sett hver sommer ettersom vannforsyningen alltid har vært utilstrekkelig (ikke at jeg skal begi meg inn i den diskusjonen her, off, nei). Uansett så det nå stygt ut for den nylig anlagte kjøkkenhagen vår. Vekstene så bleke og tafatte ut. Men da vi endelig fikk installert en elektrisk pumpe i den gamle brønnen på tomta og kom i gang med vanningen igjen, krysset vi fingrene, der vi sto og grov og svettet i heten, for at grønnkålen ville overleve.

Slik varme kan være en utfordring for noen og enhver, men for en utendørs musikkfestival, er den en velsignelse og da det pinseaften ettermiddag nærmet seg programstart for Nesodden Jazzfestival, puttet jeg en flaske vann i skulderveska, tok på meg skyggelue og solbriller og tuslet nedover bakkene mot Nesoddtangen gård, der festivalen ble arrangert. Før jeg kom ned til gården, tok like gjerne en kontemplativ pause i Nedre Utsiktsvei, der det jeg tenker på som jazzhuset ligger, huset med «Burbon Street»-skiltet på veggen.

Der holdt nemlig pianist Einar «Pastorn» Iversen til i sine sene år fram til sin bortgang i 2019 (du vet, han som er portrettert i Axel Jensens femtitallsroman, Line). Ifølge Hilde Brunsviks biografi om «Pastorn», var det jazzsangerinne og sosionom Lill Holen «Pastorn» som inviterte ham ut, i 1986, for å spille i det «årvisse nyttårsselskapet hun holder i det digre kråkeslottet på Nesoddtangen som er hjemmet hennes», dette etter å ha hørt at «Pastorn» var ned og ute etter en opprivende skilsmisse. Lill reddet ham, blir han sitert i biografien. Og i 1999 flyttet han inn der permanent. Så også flygelet hans. Huset var fullt av musikk.

Poeng: Nesodden har en lang jazzhistorie, en historie som fortsatt er i levende utvikling. Og det kan virke som om det er mer liv i den lokale jazzklubben enn på lenge. De siste sesongene har i hvert fall holdt jevnt høyt programmatisk nivå, nå med tilholdssted innerst i en restaurant ute på Flasken, et lite kjøpesentret på Flaskebekk. Det kan virke tilforlatelig, men det siste året har klubben hatt besøk av Møster!, Hedvig Mollestad Trio, Team Hegdal, Arild Andersen Kvartett, Oddrun Lilja og Marthe Lea Band for å nevne noen. Og ikke minst bor det en rekke aktive musikere her ute, som Morten Qvenild, André Roligheten, Anja Lauvdal og Paal Nilssen-Love, for å igjen nevne noen få.


Nesodden Storband åpnet idylliske Nesodden Jazzfestival. Foto: Camilla Slaattun

Nå var det derimot Nesoddtangen gård som gjaldt, et deilig sted i varmen, der sval sjøbris fra fjorden kan få den mest bekymrede til å glemme både utilstrekkelig vannforsyning og selvbergingsstrategier. Fra den store scenen satt opp øverst i gårdshagen, lød tonene av smektende storbandjazz. Det var Nesodden storband som var i gang med å varme opp (off, burde vært kjølt ned) det oppmøtte publikummet der de satt på benker ved langbord rundt i hagen nippende til glass med forfriskende øl og vin mens brisen fikk det til å blafre i de blomstrende epletrærne så regn av hvite blader spredde seg utover sommerkjoler og stråhatter. Og det var trykk i bandet. Å høre låter som «Just a gigolo», «Take Five» og «Birdland», i en slik setting, er kos man ikke kan kimse av.


Jon Eberson. Foto: Ole Christian Eklund

Like fullt var det stas å se Jon Ebersons forsterker, en Fender Deluxe, bli båret gjennom parken og plassert på scenen, og da et klangslag lød fra rørene, vitnet det om at det snart var klart for andre typer soniske utskeielser, og da Eberson selv kom tuslende over gressletta, umiskjennelig med det rufsete håret og det store skjegget, var den entusiastiske festivalstemningen godt på plass. For det er fint å se de gamle heltene out in the wild. Fint var det også å følge med på lydsjekken, der Jon Eberson, datteren Marte Eberson på Fender Rhodes og Moog og trommeslager Axel Skalstad, altså et band i trioformat, fant seg til rette med instrumentene sine, gitaristen selv sittende på en stol og med det ene øret plastret over av uviss grunn og pedalsett ved føttene. Og riktignok slo straks etter et elektrisk ul utover landskapet. Det ble jazzrock, i et slags Tony Williams Life Time-format. Jon dro akkorder og riff, trykket på med fuzz og wah wah. Til og med noen runder med god gammaldags tapping, ble det. Det hele i intuitivt samspill med Martes overstyrte rhodes og understøttet av Skalstads rullende tromming. Alt instrumentalt, så jeg antar at det var materiale fra albumet Between Two Worlds fra 2021. Og da bandet avsluttet med en vampete blues var det mulig å lukke øynene og late som om man hørte noe fra Miles Davis’ Tribute to Jack Johnson-sesjonene med John McLaughlin. Det finnes en linje der.

Ved hjelp av en liten telt-scene i andre enden av området, der musikkelever fra kulturskolen var invitert til å spille, ble det skapt bevegelse i publikum mens det ble rigget om på hovedscenen, og vi var mange som tok oss over dit for å høre hva som kokte hos de unge håpefulle. Ikke minst var det herlig å høre låter som alltidgrønne «My Favorite Things» og The Meters funky «Cissy Strut» mens man sto i kø for å kjøpe seg noe å drikke eller spise. Det var Flasken Kjøkken og bar som sto for publikumsserveringen disse dagene. «Husk å drikke vann», ble det også oppfordret til.

«Landets beste», ble det sagt om Scheen Jazzorkester, da det tretten mann og kvinne-sterke bandet inntok hovedscenen, for anledningen ledet av den svenske saksofonisten Fredrik Ljungkvist, samt forsterket med Mathias Stähl på vibrafon og Mats Âleklint på trombone. Med fra det faste laget var André Kassen på saksofon, Guttorm Guttormsen på saksofon, fløyte og klarinett, Jon Øystein Rosland på tenorsaksofon, Line Biørner Rosland på klarinett, Finn Arne Dahl Hansen og Thomas Johansson på trompet, Frøydis Aslesen på trombone, Asgeir Grong på basstrombone, Jan Olav Renvåg på bass og Audun Kleive på trommer.


Scheen Jazzorkester med saksofonist Fredrik Ljungkvist. Foto: Ole Christian Eklund

Som navnet poengterer så kommer orkesteret fra Skien og da jeg for noen uker siden snakket med pianist Rune Klakegg under Jazzalarm i Porsgrunn, mente han at etableringen av dette bandet var noe av det beste som har skjedd i regionen med tanke på musikklivet der på lang tid. For det er ikke noen selvfølge at det skal fungere å etablere denne typen kreativt omskiftelige storband og holde det operativt gjennom mange år, for SJO sin del siden 2010. Det krever en god blanding av musikere, poengterte Klakegg, både musikere som trives med å spille fra noter og musikere som er gode improvisatører. Også trengs det velutviklede administrative evner. Ikke minst. Og å ha en så meritert og finstilt trommeslager som Audun Kleive med på laget, hjelper sikkert også. Og alt det har SJO.

Følgelig må det ha vært lett for Ljungkvist å svare ja, da orkesteret spurte om han ville skrive for dem, et samarbeid som resulterte i noen konserter sent på året i fjor og nå altså på Nesodden.

Og der jeg satt og nippet til en øl, tenkte jeg at akkurat nå, så var jeg enig. Landets beste, var det. For det hele var så fininnstilt og dynamisk, så rikt arrangert og framført. Det var også vanskelig å ikke tenke på musikken til den norsksvenske kvintetten Atomic som jo Ljungkvist lenge var en del av og som vi jo alle kjenner så godt. Det hadde nok noe med melodiene og skiftene mellom melodier og åpne partier som var umiskjennelig atomiskt. Ikke minst var det øyeblikk av pur jazzmagi der, som da Stähl dro en forrykende solo understøttet av Kleives medfølende spill og bassist Jan Olav Renvågs dype groove, eller som da Âleklint gjorde om trombonen sin til et rivjern og høstet mangt et tilrop fra publikum. Jeg følte for så vidt litt med ørene til Kleive der han satt fremst på scenen med deler av blåserekka rett bak seg, men han så ikke ut til å la seg prege av det.

Da Ljungkvist etter et par spor tok til mikrofonen for å hilse publikum sto han og så utover gården og bukta og fjorden og kalte like gjerne Nesodden for Nangijala, dette med en referanse til etterverdenen i Astrid Lindgrens bok om brødrene Løvehjerte. Jeg antok at han med det mente Kirsebærdalen og ikke det dystre Karmanjaka. Deretter kastet han ut noen låttitler. «Mørk», «Bågar og rørelse», «Framåt» og «No Time to Lose», om jeg klarte å notere dem rett, Også ville han dedikere konserten til bassist Palle Danielsson som var blitt meldt død samme dag, 77 år gammel. Hvil i fred, Palle!

Det ble flere låttitler og flere dedikasjoner. «Glossolia» ble presentert som en hymne til frikirkene i Linköping, der Ljungkvist vokste opp og spilte i pinsekirkens storband, og, som han sa, talte i tunger, hvorfra veien ikke var lang til frijazz. Talte i tunger gjorde også SJO under framføringen av selvsamme låt. Deretter fulgte «Leif Håkan» dedikert til Ljungkvists far, der vi også fikk et herlig duospill mellom Ljungkvist og Kleive, samt en låt dedikert til forfatter Kerstin Ekman (hvis roman Løpe ulv er en sen klassiker) og avslutningsvis «Dans for Keijser», for Ljungkvists saksofonlærer, Roland Keijser.

Stående applaus fulgte fra et fullstendig overgitt publikum. Noe som også førte bandet ut i et ekstranummer, umiddelbart gjenkjennelig som en Atomic-låt, men hvilken klarte jeg først ikke å identifisere. Ikke der jeg satt i hagen og heller ikke da jeg senere samme natt skippet meg gjennom CD-samlingen, ikke før neste formiddag da jeg kom i kontakt med André Kassen på sosiale medier og ble opplyst om at låta i notene deres het «Oslo», men da jeg ikke fant igjen tittelen i katalogen, tok han kontakt med Ljungkvist selv og vi fikk vite at «Oslo» var en variasjon over en annen komposisjon, «W Meets A» fra dobbeltalbumet Nuclear Assambley Hall fra 2004, der Atomic for anledningen var slått sammen med Ken Vandemarks School Days. Og W sto for Wagner, fikk jeg vite, og A for Ayler. Wagner møter Ayler, altså. Det var herlig å få det på plass.

Selv om det hadde vært varmt gjennom dagen, og jeg hadde tatt en avstikker ned i bukta for litt føling i fjæra (med den smektende jazzen til det unge, og lokale, gitaresset Albert Rygh Ensemble i bakgrunnen), ble det kjølig etter at solen var gått ned. Så da kveldens siste band spilte, var det flere som hadde funnet fram tepper og jakker. Selv hadde jeg dessverre verken av delene med meg, så kort hjemmefra jeg tross alt var (som om det betyr noe når kulden og mørket setter inn). Varmet gjorde derimot den funky afrobeat-variasjonen til Djadba Ensemble, et band ingen hadde hørt om så vidt jeg kunne få med meg, bygd rundt marokkanske Laaouam Khalid på vokal og det tre strengers gitarlignende instrumentet guembri, et instrument tradisjonelt brukt av Gnawa-folket spesielt.

Med seg hadde Khalid Jørgen Kasbo på gitar, Åsmund Evja Eikill på bass og Sigmund Vestrheim på trommer, et band med et særdeles godt driv og tilsynelatende god forståelse for afrikansk rock med innslag av psych, afrobeat og suggerende riffing, og etter noen låter kom også en saksofonrekke opp på scenen. Om jeg ikke selv kastet meg ut i dansen, ikke utover å sitte og riste ettersom dirringen i jazzfoten hadde innen da spredd seg til hele kroppen som hissig koldbrann, så var det en del som gjorde nettopp det, kastet seg ut i dansen foran scenen, og skapte med det en livlig avslutning på festivalens første dag. Heldigvis kunne jeg straks konserten var over, traske opp bakkene og etter fem minutter sitte i min egen lenestol i stuen og roe meg ned med en nightcap.

*


AOJO, Akershus og Oslo ungdomsjazzorkester. Foto: Ole Christian Eklund

Etter å ha jobbet noen timer i hagen og tatt et bad i bukta sammen med sønnen og hunden vår, bar det ned bakkene igjen til gårdshagen for mer festivalliv. Programmet startet med AOJO, Akershus og Oslo ungdomsjazzorkester. Her måtte man ikke la seg lure av prefikset ungdom. Nivået på tenåringene var skyhøyt, både på de individuelle ferdighetene og samspillet, det hele ledet av Olav Andreas Abildgaard som loset orkesteret gjennom funky og drivende jazzrock. Deretter borte i «teltscenen» var det tid for «Ung Vokal», fem unge sangere som presenterte spirituals og improøvelser. Og videre gjennom dagen, var det innslag der med band fra Kråkstad Jazz, en musikkskole i Ski. Mye frisk innsatsvilje der. Et viktig initiativ fra festivalens side, er det å skape en møteplass og arena for unge musikere.

Så var det tid for tuba, eller Tu’Ba, om du vil, samarbeidet til vokalist Live Maria Roggen og tubaist Lars Andreas Haug. Ifølge journalist og forfatter Terje Mosnes, som kom på scenen for å introdusere duoen, så refererte navnet deres til den gang da den unge Prins Hamlet ble sendt til musikkskole i Helsingør og skulle velge seg instrument. Stående foran utvalget av messingblåsere, utbrøt han «tu ba or not tu ba». Nettopp. Spredt humring.

Det shakespearske spørsmålet om å være eller ikke være, hadde uansett oppstått for duoen, ettersom konserten på Nesodden, var en form for gjenforening etter at de ikke hadde spilte sammen på mange år, siden slutten av nittitallet eller så, etter å ha utgitt sitt eneste album, det selvtitulerte Tu’Ba, i 1998. For Roggen sin del, fordi hun ble opptatt med band som Wibutee og Come Shine (og apropos gjenforeninger, så burde vel tiden være moden for at Wibutee tar en runde med deres første album, det spenstige Newborn Thing, for det hadde gjort seg godt det på scenen her i sommervarmen).


Live Maria Roggen. Foto: Ole Christian Eklund

Men at Tu’Ba, skulle fungere så godt på en festivalscene, som det viste seg at det gjorde, det var jeg ikke forberedt på. Riktig så fint, var det, med et repertoar basert på både eldre og nye kompisjoner. Det burde selvfølgelig ikke overraske. Roggen er en vokalist med et særdeles stort og kreativt spenn i registeret og var en fryd å følge med på. Således var det også med Haug, som på glimrende vis, fikk vist fram hvor mye en tuba kan brukes til. Mens jeg lyttet tenkte jeg følgelig på en bekjent som hadde tatt med seg sønnen sin, som spiller tuba i korps, for å nettopp gi ham litt inspirasjon.

Høydepunktet var like fullt da Joni Mitchells «Woodstock» fikk lyde utover hagen som akkompagnement til et regn av hvite blomsterblad fra epletrærne. Selv ikke hissig støy fra helikoptre som i tide og utide flyr over odden – nå med en viss referanse til «the bombers riding shotgun in the sky», som det heter i teksten – maktet å forkludre idyllen. Vi var kanskje ikke en halv million sterke, men vår plass i hagen hadde vi funnet. God andre syttendemaidag, sa Roggen og takket av.

Mange hadde sett fram til trykket fra Large Unit, men før bandet skulle gå på, tok igjen Terje Mosnes til scenen. Han skulle holde et tre kvarters foredrag, påsto han, om en side av det norske jazzeventyret som NRKs dokumentar hadde satt alt for lite søkelys på, nemlig innsatsen som blir lagt ned i landets mange jazzklubber og ikke minst Norsk jazzforum, som bidrar til å organisere dem. Noe langt foredrag, ble det derimot ikke.

I stedet ropte han opp styreleder for Norsk jazzforum, Ragnhild Menes, og Menes hadde en hyggelig nyhet å komme med. For hvert år blir en av landets nittien klubber kåret til årets jazzklubb og ettersom vi var på Nesodden, så var det selvsagt Nesodden Jazzklubb som fikk prisen for 2024. Applaus og jubel. Styret opp på scenen. Mer applaus og mer jubel.

Styreleder i Norsk jazzforum, Ragnhild Menes (til venstre), sammen med glade prismottakere fra styret i Nesodden Jazzklubb: Paal Nilssen-Love, Andreas Haddeland (tidligere leder av klubben og nå festivalsjef), Grete Haughovd, Jørn Erik Ahlsen Alkanger, Kristoffer Bøhn, Jørgen Orheim og klubbens leder Runar Todok. Styremedlem Maria Jardardottir var ikke til stede da bildet ble tatt. Foto: Ole Christian Eklund

Ved mitt bord var det akkurat blitt snakket om hvor imponerte vi var over den sterke programmeringen og det ble fortalt om hvordan programkomiteen, og særlig Jørn Erik Ahlsen Alkanger og Paal Nilssen-Love, med deres store nettverk, alltid hadde peil på hvilke band som var på turné og hvilke som hadde fått støttepenger, noe som gjorde det lettere å få dem til ut til odden. Takk for det!

Gratulerer til Nesodden Jazzklubb! Med æren og med prisen – en J designet av Nick Alexander og produsert i resirkulert plast – og ikke minst med de medfølgende pengene. Vel fortjent!

Så, endelig Large Unit, et band ledet av nettopp trommeslager Paal Nilsen-Love. Vi skulle få bli med på en reise til Brasil, Japan og Etiopia, proklamerte han. Vi lente oss tilbake, vi, klare for tur. Gjennom hagen kom så den i Oslo lengeresiderende perkusjonisten Celio DeCarvalho gående, spillende på en brasiliansk berimbau, en buet stokk med en streng på, særlig brukt til å akkompagnere capoeira. Det var en enkel, repetitiv melodi, som så bandet på scenen begynte å nynne med på, før de alle samme gjøv løs med full kraft. Vi var i gang.

Foruten Nilssen-Love selv, var det en rekke kjenninger på scenen. I tillegg til saksofonist Kristoffer Alberts, som hadde en slags lederrolle for blåserrekka, var Marthe Lea og Signe Emmeluth der, begge med saksofoner og fløyter. Videre: trompetist Niklas Barnö og Mats Äleklint som vi også hadde hørt spille trombone med SJO dagen før. Videre: Per Åke Holmlander på tuba, som ytterligere presenterte mulighetsrommet for dette instrumentet (men da hadde dessverre den tubaspillende sønnen til min bekjente, syklet hjem) og Kalle Moberg på trekkspill. På elektrisk gitar Ketil Gutvik, på bass Jon Rune Strøm og Christian Meaas Svendsen. I tillegg til Nilssen-Love på trommer var Andreas Wildhagen der og nevnte Celio DeCarvalho på perkusjon. Samt finske Tommi Keranen på elektronikk.


Large Unit. Foto: Ole Christian Eklund

Puh. For et oppsett. Og om SJO er Norges beste, så er Large Unit Norges råeste. Der SJO jobbet med finjustert dynamikk, både i de rolige og de heftige partiene, var Large Unit enten eller. Helt nedpå eller helt oppe, med voldsomme mengder energi satt i spill. Det foregikk mye på scenen. Seksjoner av musikere som jobbet sammen i stadig skiftende grupperinger, overlappende, kontrasterende.

En god ting med pandemien, fortalte Nilssen-Love mellom to låter, var at han flyttet til Nesodden og at han fikk tid til å høre på japansk musikk. Neste låt, kunne han annonsere, var basert på en japansk folkevise som handlet om hva du gjør om du møter en bjørn i skogen, du drar ned buksa. Humring. Deretter gong og fløyter. Deretter fullt øs.

Og da vi mot slutten av settet fikk høre gitarist Gutvik kaste seg ut i et atonalt kjør over de etiopiske rytmefigurene, som en annen Sonny Sharock, satt tilropene fra publikum løst. Utmattede, men oppstemte, lot vi bandet takke av.

Men heldigvis var det mer. «Viktige forfattere av det norske jazzeventyret», kalte Terje Mosnes musikerne i Team Hegdal før de inntok scenen. Og med selvtilliten på topp, presterte bandleder og saksofonist, trondheimsbaserte Eirik Hegdal, festivalens dårligste ordspill når han takket for å få komme til NesSODDen matfestival.

Det spilte ingen rolle. For Mosnes har rett. Med seg hadde Hegdal Gard Nilssen på trommer og Ole Morten Vågan på bass, og, for anledningen som vikarer for André Roligheten, saksofonistene Hanna Paulsberg og Atle Nymo.


Eirik Hegdal og Gard Nilssen. Foto: Ole Christian Eklund

Så var de i gang. Med flere låter fra deres første album, Vol 1, som «Cape Town Ship», «Indie Jazz» og «African Rhapsody», samt «Sun Ravel» og «Now What» fra deres siste, Vol 5. Og det kan ikke bli sagt nok, hvor utrolig godt det er å høre på dette bandet. Florlett spill hele veien gjennom. Lekne melodier. Ikke for lavt, ikke for høyt. Bare fengende å høre på, ikke minst i hagen mellom blomstrende frukttrær og syrinbusker i den skumrende forsommerkvelden. Og da Gard Nilssen lot et nedpå trommespill få rulle avgårde og sakte men sikkert få utarte seg til en fullblods trommesolo, var nok et øyeblikk av jazzmagi notert for historien. Det norske jazzeventyret fortsatte å levere.

Hvilket ærend politipatruljen som kom rullende ned bakken et stykke ut i konserten hadde, ble derimot ikke klart for meg. «Jazzpolitiet?», hvisket jeg til sidemannen min. Men om så var, så hadde de en dårlig sak. For om det var noe det handlet om gjennom disse dagene på Nesoddtangen gård, så var det jazz. Her var verken store poputøvere som trekkplastre eller men-er-det-jazz-artister for den saks skyld.

Og da teamet tonet ut og ølkranene ble stengt igjen, var det ikke uten en viss spenning jeg gikk tilbake opp utsiktsveien og forbi «jazzhuset», eller «kråkeslottet» om du vil, for jeg tenkte at om «Pastorn» gikk igjen der, noe han sikkert gjorde, om han satt der inne, hvit og gjennomsiktig ved flygelet, med hodet hyllet i røyk, så ville han velsigne både festivalen, klubben og publikummet, med en ørliten trall fra de lange, knoklete fingrene. Jeg sto stille og lyttet ut i natten, og jammen var det noe der, noen svake toner, et hjemsøkt skimmer i lufta over huset, tangen og gården. Joda, tenkte jeg. Det er liv laga. Også tuslet jeg videre oppover bakken for å komme meg hjem.

Fra forsiden

Konsert

Ungjazzfest på Victoria

Helgen 15. og 16. juni markerer et hundretalls ungjazzere at det er ti år siden etableringen av Østnorsk jazzsenters første regionale ungdomsjazzorkester.

Nyhet

Festivalidyll i skogen

Motvind i Middelalderskogen byr på store navn innen jazz og impro så vel som marokkansk gnawa, indisk klassisk musikk, norsk folkemusikk og dans ut i de sene nattetimer. Joe McPhee er årets Artist i Residence under festivalen som arrangeres 21. - 23. juni.

Meld deg på vårt nyhetsbrev