Hyllest og gjenfødelse

Jeg har kommet til Kongsberg for å fylle opp kontoen for gode opplevelser, men det hefter en egen tomhetsfølelse ved avlyste konserter man hadde gledet seg ekstra til. I fjor dro vi hjem fra Motvindfestivalen etter at Joe McPhee måtte melde avbud. I år er det Maria Kannegaard: Borte Vekk Meg I Morgen som må strykes av programmet på grunn av sykdom, her på Kongsberg. For fire år siden var det nettopp Maria Kannegaard Trio som skapte noen av de fineste øyeblikkene på festivalen. Nærvær og nødvendighet ble satt i spill, og jeg ble gående med forestillingen i meg. Kannegaards musikk har sin egen lyskvalitet, selv der nattklang dominerer og mørket fyller flatene.

Heldigvis blir det noe Kannegaard likevel. Det ferske bandet Inazuma er hyret inn som erstatning for den originale åpningskonserten med Maria Kannegaard Trio feat. Deathprod. I den nye kvintetten spiller triokompanjongene til Kannegaard, bassist Ole Morten Vågan og trommeslager Thomas Strønen. Anja Lauvdal, Ståle Storløkken og Nils Petter Molvær utgjør resten av besetningen, og ryktet om bandets fortreffelighet har spredd seg fra Voss og ut til alle som snapper opp sånt. Konserten med Inazuma skal være en hyllest Maria Kannegaard, som musiker, komponist og menneske, og jeg vil gjerne bli med inn dit dette skal ta form.

Thomas Strønen og Nils Petter Molvær. Foto: Birgit Fostervold/Kongsberg Jazzfestival

– God aften, går det fint, spør Thomas Strønen, bare én ting kunne ha vært bedre. Hvis Axel Skalstad hadde vært her i dag. Vi vil gjerne dedisere konserten til Axel.
Det smerter å høre disse velvalgte ordene fra Strønen. Trommeslager Axel Skalstad døde etter en ulykke tidligere i år.
Så starter Inazuma med å spille oss inn i en av Marias vakre viker. Anja Lauvdal må kunne sies å være rett pianist på rett plass her i kveld. Hun kan bære omstendighetene, og nå gjør hun det i dyp klage og blå oppdrift, med Vågan og Strønen tett inntil seg i det musikalske puslespillet. Jeg føler meg straks hjemme. Denne intense lyrikken spilles ut i balanse, før Ståle Storløkken stiger inn med sine tangenter og utvider rommet. Så er det Nils Petter Molværs tone som smører uttrykket, over en rytmisk drift som svever en halvmeter over scenegulvet. Det låter melodiøst og lettfattelig og rommer dybde. Man kan vel hevde at stemningsleiene er i gode hender. Ståles orgellyd er myk og stringent, smelter motstand og virker tiltrekkende. Han slutter ikke å overraske meg. Synthlydene høres ut som gråtende steelgitar og orgelet tar oss til kirke. Flertydigheten i det han gjør, er sterk. Sakralt? Ja. Det også. Molvær henter fram tonen for lengsel, og hele bandet leter seg fram til steder som virker friske og nyskapte. De fem må ha det bra der nede.

Ståle Storløkken. Foto: Birgit Fostervold/Kongsberg Jazzfestival

Vi hører Kannegaards «Drifting down the Nile», og Molvær fortsetter å spille inspirert, med stilskaperens tyngde. Lyden er fremragende. Bass og trommer låter levende ned til minste detalj.  Bandet fortsetter med Storløkkens «Search party» og deretter Kannegaards «Min ingen».  Lauvdal spiller skjørheten i Marias komposisjon fram så jeg kjenner det ved neserota. Jeg får assosiasjoner til Anjas soloseanse på Motvind tidligere i sommer, der hun presenterte kullsyreholdige strekk mens små barn danset, løp og lekte på gulvet foran scenen. Det var også bevegende. Det sprudler på et vis av alvor i «Min ingen», hjulpet fram av bandet som skaper stigning. Kannegaards tema blir kledd i silke og kjærlighet og har det strålende i Inazumas hender. Søtt og syrlig. Lett og vektig. For noen utøvere dette er. Vågan gjør noen fenomenale runder på bassen og får applaus. Den soloen hans skulle jeg ha hengt på veggen hvis det lot seg gjøre. Så hører jeg morgenstemning i trompeten og solrenning i bandet, lukker øynene og gir meg selv fri. En nydelig konsert.

Anja Lauvdal. Foto: Birgit Fostervold/Kongsberg Jazzfestival

Så går vi tilbake over brua i Kongsberg for å oppleve gjenfødelse. Jeg er ikke ubetinget begeistra for gjenforeningsprosjekter i musikken, men da jeg leste at festivalen hadde Close Erase på programmet, var det glede og forventning som fylte meg. Trioen var et av bandene som gjorde innspurten av 90-tallet spennende. De rakk å utgi to album før det tjuende århundret var over. «Close Erase», (1996) og «No. 2», (1999) er sterke ungdomsarbeider fra tre utøvere som etterhvert skulle bli betydelige størrelser i den moderne jazzen. Close Erase sin utvikling fra akustisk Paul Bley-avlegger til Joe Zawinul- gjødslet kulturplante var deilig å følge. Den gang som nå, syns jeg de to siste studioalbumene fra bandet metter best, «Dance this» (2001) og «Sport rocks» (2006), men det er den samlede tyngden av utgivelsene deres som fyller ettermælet.
Kongsbergfestivalen beskriver Close Erase som et gjenfødt legendeband, og det er neppe uttrykk for en midtlivskrise at de er tilbake. Christian Wallumrød, Per Oddvar Johansen og Ingebrigt Håker Flaten har holdt fronten av norsk, nordisk og europeisk jazz blomstrende i tiår nå, og jeg har ingen grunn til å tro at de ankommer byen for å hvile på laurbær eller gjenta seg selv.

Close Erase starter konserten med tre trommestikker, hvorav en brukes på bassen. Det er oppvåkning og frampek i det vi hører. Gråvær i grunntonen og en ubestemmelighet som gjør meg nysgjerrig. Dette er så innadvendt at det garantert vil sprekke opp. Som om de holder tilbake en kraft som skal få slippe fri. Den langsomme utviklingen og avstemte utrullingen av idéer, kler musikken. Så dukker kveldens første tøffe riff opp mellom Wallumrøds tangenter. Skurringen, vibrasjonene og de utsøkte lydene tar grep om fremdriften. Jeg har alltid likt å høre Ingebrigt på el-bass, og denne anledningen er intet unntak. Han får den til å leve forskjellige liv og holder den på fanget gjennom hele forestillingen.
Når 60-tallet møter 90-tallet i kveldens musikk, er vi oppe i 150. Og da snakker vi ikke om hastighet, men om innhold. Det har gått ti minutter, og nå er vi kanskje snart der jeg likte Close Erase best.  Jeg blir likevel stående å vente på at trioen skal antennes ordentlig og musikken skal fusjonere så jeg kjenner at det svir.

Og det begynner å synge i Flatens bass og tetne i trommene når bandet drar inn i funky utspring. De skaper medrivende skyv. Kanskje de bare lekte med oss? All elektronikken gir dem tilgang til ubegrenset lydvariasjon, men de skjærer ned og får rikdommen til å trekke i samme retning. De kan vekke forundring og la kortvokste temaer få avslutte livene sine når de ikke har noe mer å fortelle. Det er en edel kunst. Per Oddvar Johansens perkusjon og spill underbygger underfundigheten i musikken og styrker samtalen innad i bandet. Close Erase skaper levende møter mellom det fengende og det vriene. Brudd og flyt lever side om side, inngår barske allianser og danser i sitt. De beat-orienterte avdelingene er både smarte og uforutsigbare. Det er derfor jeg liker dem. Leken og kreativiteten får stadig bedre kår ettersom konserten skrider fram. Når de tar musikken helt ned, er det neppe bare for å skape pusterom. Nye inventarer forfrisker, og kontraster avsetter smak til helheten. De bygger opp et helt nytt område og setter mening i gjenforeningen. De innfrir.
Det er Per Oddvar Johansen som tar opp mikrofonen når konserten er over: – Vi har egentlig gitt opp, men fortsetter å gjøre så godt vi kan.
På vei opp bakken fra Energimølla hører jeg to publikummere skryte av Johansens trommespill, før en av dem oppsummerer inntrykket av Close Erase: – Det er jo sykt sært, liksom, men jævlig bra spilt.

Etter møtet med Wallumrød, Håker Flaten og Johansen kjenner jeg at behovet for lyrisk preg er kraftigere enn lengselen etter dynamiske groover. Derfor velger jeg meg S-E-A: Skjelbred/Engen /Asmundsen Trio framfor Øyunn og går ned trappene til Argus. Jeg skal høre trommeslager Terje Engen, bassist Tine Asmundsen og pianist Bjørn Skjelbred spille sistnevntes komposisjoner. De åpner med «Autumn rain», og det gjør godt å kjenne på den akustiske pianotrioens ærverdige vesen. S-E-A legger seg i krysset der jazzen møter populærmusikken og holder seg med en lett og tiltalende form. De melodiøse ytringene har gode kår, og det er bra dynamikk i åpningsnummeret. Skjelbred forteller at det var denne låta som ga han lyst til å starte bandet.

Terje Engen, Tine Asmundsen og Bjørn Skjelbred. Foto: Morten Kolve/Kongsberg Jazzfestival

De fortsetter med «Passing time», med en bass som er langt framme i lydbildet. Det er ikke virtuositeten som står i sentrum for dette settet. Det er mer de solide grepene som får hyggen til å spille seg ut. – Jeg er noteidiot. Kan ikke spille mine egne låter utenat, forteller Skjelbred.
Vi får «Six weeks». Musikken tas ned og beveger seg i retning av vemodets fine terreng. Sparsommeligheten kler dem, og de fortsetter å dyrke tydelighet og framstå med varme. De har åpenbart et publikum som setter pris på musikken.
«Mountains» blir konsertens mest massive, hvis et så ugjennomtrengelig ord kan passe som beskrivelse. Den har også åpninger som fylles med forsiktighet.  Jeg opplever at låtene blir gående litt for mye i det samme til at jeg klarer å hekte meg ordentlig på.
«Letter from Erik» er inspirert av Erik Saties musikk og låter velfungerende minimalistisk. Den avsetter en fin senkveldstone.  «Wall of grief» er vissnok inspirert av vår egen urolige tid. Den har naturlig nok en smule sorg i seg, og den kommer seg gjennom, med godt driv i trommene og fravær av glede i klangen.  Så løsner det bra i kveldens siste låt, og de tre er tettere på hverandre. Folk er fornøyd, og S-E-A spanderer én til.

Jeg er fornøyd med onsdagens vakre hyllest og levende gjenfødelse.